Vitenskapssamfunnet og den totalitære staten

Publisert:17. april 2018Oppdatert:17. april 2018, 22:34
Raissa Bergs beretning (1988) om den genetiske vitenskapens skjebne i Sovjet.

Det er flere tegn på at høyrepopulistiske fremstøt prøver å få kontroll over akademia. Det gjør boken til Larissa Berg, Acquired Traits, Memoirs of a Geneticist from the Soviet Union, særlig aktuell, mener Per Jonas Nordhagen.

I 2018 er det tretti år siden Raissa Bergs dokumentasjon om genetikkens krise i Sovjetunionen kom ut på engelsk, med tittelen Acquired Traits, Memoirs of a Geneticist from the Soviet Union (1988). Boken var blitt utgitt på russisk i New York fem år tidligere. Raissa Berg (1913-2006) dro i eksil fra Sovjet i 1974 og fikk stilling som Visiting Professor ved The University of Missouri. Hun vendte ikke tilbake til Russland. Boken hennes fortjener å bli lest, fordi den gir nyttig lærdom om hva som skjer ikke bare med vitenskapen, men like mye med vitenskapsutøverne under et totalitært regime.

Boken forteller om en vitenskapsgren i dypt forfall, der politisk opportunisme brakte en rekke useriøse forskere frem til ledende stillinger i akademia og i departementene

Boken forteller om en vitenskapsgren i dypt forfall, der politisk opportunisme brakte en rekke useriøse forskere frem til ledende stillinger i akademia og i departementene. Med støtte fra de sovjetiske lederne fikk denne gruppen satt ut i livet store og mislykte landbruksprosjekter basert på genetiske villfarelser. Deler av dette er kjent stoff, og litteraturen omkring det som er blitt kalt det nørkeste kapitlet i Russlands intellektuelle historie, er omfattende. Det var etter den annen verdenskrig at Vesten fikk innsyn i avsporingene i den sovjetiske genetiske vitenskapen, der én person spilte hovedrollen, Trofim Lysenko. Hans glansperiode falt under Stalin og Krustsjev, men han var toneangivende innen den teoretiske og praktiske genetikken helt inn på 1980-tallet.

Lysenkos kongsidé var at en ved ytre påvirkning kunne tilføre en organisme radikalt nye egenskaper, og at disse egenskapene var genetisk overførbare. Satt ut i livet ledet dette til katastrofer: Såkorn som ble kuldebehandlet etter en metode oppfunnet av Lysenko, var ment å skulle frembringe langt mer hardføre kornslag, og disse skulle gi gode avlinger i den kalde sonen utenfor kornets normale nordgrense. Enorme og bortkastede nybrottsforsøk var resultatet overalt i det nordlige Sovjetunionen. Tilsvarende ideer anvendt på husdyravl var like villedende. Trass i alt dette sto Lysenko og hans allierte klippefast i sine posisjoner, beskyttet av regimet. Men Vesten lo av dem, ofte åpenlyst. Raissa Berg beskriver en kongress av genetikere i Moskva en gang i etterkrigstiden, der to britiske deltagere knakk sammen i hemningsløs latter ute i korridoren etter “teoretiske” foredrag holdt av Lysenko og hans tilhengere.

Vesten lo av dem, ofte åpenlyst

Det som boken hennes handler om, er omfanget av den ensrettingen som fant sted. Lysenkos metoder var brutale, og nidkjærheten hos ham og kretsen rundt ham når det gjaldt å utrydde den ´borgerlige´ og ´klassefiendtlige´ genetikken ved de russiske forskningsinstitusjonene, var nådeløs. Det er her Bergs bok åpner for økt innsikt, med en dramatisk og levende skrevet krønike over disse nedbrytende fremstøtene, som var så vellykkete at de lammet hele vitenskapsgrenen. Som kampvillig forsvarer av den klassiske genetikkforskningen, som hadde ligget på et høyt internasjonalt nivå helt til Stalins og Lysenkois innblanding, ble Berg stadig forflyttet innen nettverket av institusjoner. Instituttene for genetikk var tallrike, men var alle like utsatt for ´revisjon´, undertrykkelse og utrenskninger.

Bokens force er Bergs store kjennskap, fra innsiden, til alle delene av dette digre nettverket og forløpet av de konfliktene som utspilte seg i dem. Slik kjenner hun i detalj skjebnene til de personene som ble forfulgt, forvist og utstøtt, men hun kan også på sine fingre alle de som deltok i terroren og som med partiet i ryggen gikk helhjertet inn for å fjerne eller tvinge til taushet de kollegaene som de av en eller annen grunn ønsket av veien. Bokens svære navneindeks avspeiler kunnskapen hennes. Den må ha vært nær total, og gjør fremstillingen hennes til en av de få virkelige monografiene over et forløp innen politiseringen av det sovjetiske vitenskapssystemet. Berg fremmaner et scenario som ikke bare har sterke Kafka-lignende drag, men også innslag av horror. Men det er også humor i beretningen hennes, som når hun hudfletter de mange utslagene av statsstupiditeten.

Det var den politiske lojaliteten – at regimet kan stole på deg – som var den avgjørende kvalifikasjonen ved oppstigningen innenfor vitenskapshierarkiet, og ikke den faglige kompetansen

Boken hennes burde oversettes til norsk, fordi den er spennende lesning, men også fordi den forteller om hva som skjer når det er partiboken og partitilknytningen som teller når det gjelder adgangen til vitenskapens nøkkelstillinger. Det er konsekvensene av et slikt system som er bokens viktigste budskap: Det var den politiske lojaliteten – at regimet kan stole på deg – som var den avgjørende kvalifikasjonen ved oppstigningen innenfor vitenskapshierarkiet, og ikke den faglige kompetansen. Hva dette fører til gjennom lengre tid, er hva Bergs bok handler om - ødeleggelsen av en vitenskapsgren som hadde vært i fremste rekk helt frem til revolusjonen i 1917. Nesten like ille var de kostbare, kvasi-vitenskapelige eksperimentene som rystet landbruket og hele sovjetøkonomien i Lysenkoperioden.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed