Bergen fra verdensutstilling til verdensarena

Publisert:5. september 2017Oppdatert:5. september 2017, 11:53
Fritjof Nansen (1861-1930) avbildet i 1887 på sitt labotorium på Bergen Museum, hvor han arbeidet som konservator i årene 1882–87. Han tok doktorgraden i zoologi på sentralnervesystemet. Fridtjof Nansen er mest kjent som polfarer og oppdagelsesreisende, men var også diplomat, filantrop og vitenskapsmann. Foto: Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen

Vi tror Bergen kan bli en permanent verdensarena for utvikling av marin forskning, forvaltning og næring, skriver rektor Dag Rune Olsen og marin dekan Jarl Giske. 

Statsminister Erna Solberg varslet på søndag at regjeringen stiller seg bak forslaget om å samlokalisere Havforskningsinstituttet, NIFES og Fiskeridirektoratet med de marine miljøene på UiB. Det går en linje fra denne kunngjøringen tilbake til Fridtjof Nansen, nasjonsbyggeren som gikk på ski over Grønland, lot seg fange av drivisen i Barentshavet, tok doktorgrad om nervesystemet hos slimål og sjøpunger, og fikk Nobels fredspris for sitt arbeid mot hungersnød i Øst-Europa. Og det går en linje fremover til gode for havlandet og hele verden.

FOR 125 ÅR SIDEN
Nå i september er det 125 år siden Bergens museum opprettet Biologisk stasjon. Ingen forutså hvilke ringvirkninger i byen og i verden denne etableringen skulle få, så som fiskeribiologi og moderne værvarsling. Fridtjof Nansen var en av dem som drømte om og arbeidet for at en slik stasjon kunne etableres. Dagens virksomhet som kan spores til denne stasjonen overgår hans drømmer. Men vi må videre.

Allerede som 21-åring ble Nansen ansatt som konservator ved Bergens museum. Etter et forskningsopphold i Napoli ivret han for at Norge måtte opprette en marinbiologisk stasjon for å forske på havet og livet der – og for at stasjonen måtte ligge i Bergen. Nansen begrunnet stasjonen med fiskerienes betydning for Norge. Bergens museum hadde vist sin interesse for næringen gjennom å arrangere den store fiskeriutstillingen i 1865 og gjentok det samme i enda større skala gjennom den internasjonale fiskeriutstillingen på Marineholmen i 1898. Dette var en pionertid for internasjonal havforskning, og Bergen var i tetfeltet.

Gjennom doktorgradsarbeidet fra 1887 var Nansen med på å utvikle teorien om nerveceller som hans spanske kollega Santiago Ramón y Cajal fikk nobelprisen i medisin for i 1906. Men like etter avlagt doktorgrad sa Nansen opp sin stilling, dro på ski over Grønland og kom egentlig aldri tilbake til Bergen. Fra Oslo fortsatte han å argumentere for en norsk marinbiologisk stasjon, men nå at den burde ligge i Drøbak. Dette satte skrekk og fart i ledelsen ved Bergens museum, slik at Biologisk stasjon ble etablert på Marineholmen i 1892.

FISKERIBIOLOGI OG VÆRVARSLING
Dernest ivret både Nansen og Bergens museum for at Norge trengte et større fagmiljø som kunne fokusere på havets betydning for nasjonen. Stortinget etablerte i 1900 Fiskeristyrelsen i Bergen, men som en egen institusjon og uavhengig av museet.  Johan Hjort ble Fiskeristyrelsens første direktør. Han regnes internasjonalt som fiskeribiologiens far, og huskes best for å ha påvist at gode og dårlige år i sildefiskeriene skyldes at overlevelsen i de første månedene av sildens liv varierer enormt fra år til år.

Som professor i Oslo sendte Nansen sin assistent Bjørn Helland-Hansen til Stockholm for å lære den nye matematiske metoden Vilhelm Bjerknes hadde utviklet for å beregne sirkulasjon i hav og atmosfære. Da Helland-Hansen senere ble direktør for Biologisk stasjon klarte han med god hjelp fra Nansen å overtale Bjerknes til å ta imot et nytt professorat ved Bergens museum. Dette førte til opprettelsen av Geofysisk institutt for 100 år siden i år.  Her ble moderne værvarsling til, og her ligger nå Bjerknessenteret som et verdensledende klimaforskningssenter drevet i samarbeidet mellom Havforskningsinstituttet, Universitetet, Uni Research og Nansensenteret.

Biologisk stasjon ble flyttet til Herdla i 1920 på grunn av økende forurensning i Puddefjorden. På 1950-tallet ble stasjonen flyttet til Espeland like ved Flesland, av frykt for storflyplass på Herdla. Det er aldri lett å spå. Universitetet flyttet sin marin- og fiskeribiologi tilbake til Marineholmen i 1990, og samlet all sin naturvitenskapelige biologi der i 2010. Her ligger nå også Sars-senteret for marin molekylærbiologi, bioinformatikksenteret CBU og Havobservasjonslaboratoriet som er en teknologisatsning på tvers av mange institusjoner. Sjøvannsledninger fra Byfjorden gjør at laboratoriene ikke er påvirket av forholdene i Puddefjorden, og mye av forskningen foregår uansett i samarbeid med Havforskningsinstituttet fra den store flåten av havgående forskningsfartøyer med stolte navn som Johan Hjort, G.O. Sars og Dr. Fridtjof Nansen. Stasjonen på Espeland er fortsatt viktig med tidvis yrende undervisning, lærerkurs, forskning og internasjonale forskerkurs.

SAMLOKALISERING KAN OPPFYLLE NYE DRØMMER

Universitetet i Bergen skal bidra aktivt og konstruktivt til planleggingen av lokaliseringen av Fiskeristyrelsens etterkommere: Fiskeridirektoratet, NIFES og Havforskningsinstituttet. Og vi samarbeider gjerne om løsninger. En regjeringsbestilt utredning konkluderte i fjor med at gevinsten for Norge blir størst om disse institusjonene lokaliseres nær UiBs marine virksomhet. Dette er nå kontrollregnet gjennom en uavhengig KS1-prosess og har deretter fått regjeringens tilslutning.

Det finnes allerede en debatt om stedsvalgene, der Dokken og Marineholmen har fått mye oppmerksomhet. For oss er det samlokalisering som er avgjørende. Alle nevnte lokaliteter har trolig plass nok, også til det næringslivet som vi ønsker rundt oss. Og så betyr det mye å kunne komme raskt i gang. Statsministeren påpekte at UiBs marine miljøer er viktige for lokaliseringen, men prisen på 2-3 milliarder omfatter ikke flytting av dette miljøet. Det viktigste UiB har å tilby er nærhet til de fagene som kommer til å bli stadig viktigere for næring, forskning og forvaltning av havet: tungregning, matematikk, IKT, klima, fysikk, teknologi, bioinformatikk og molekylærbiologi. Disse miljøene ligger på strekningen fra Realfagbygget til Marineholmen. Vår erfaring er også at avstand fort blir et hinder i regnbyen Bergen.

Havet er enda viktigere for oss nå enn på Nansens tid. Vi tror Bergen kan bli en permanent verdensarena for utvikling av marin forskning, forvaltning og næring. Marin samlokalisering kan knytte sammen mer enn 1000 marine studenter, like mange marine forskere, og dessuten marin forvaltning og næringsutvikling. Ingen andre så små sirkler i verden vil ha en slik konsentrasjon av marin kompetanse og lærelyst.

Og dette vil være til fordel for Norge. Det er viktig å samle mange institusjoner og virksomheter på et konsentrert område, for det er stort behov for marin og maritim forvaltning, forskning, utdanning og innovasjon fremover. Regjeringen og Stortinget ønsker en femdobling av verdiskapningen fra havet innen få tiår, men sier også at dette må være basert på bærekraft. Verden trenger hjelp fra havet til mat, energi og andre ressurser for tre milliarder flere mennesker de neste tiårene. Og hva ville være bedre enn om en ny samling i Bergen også kunne gi ny kraft til utforskningen av havdypet, polhavet og livets opprinnelse? Vi drømmer i Nansens ånd: stort, men gjennomførbart.