Trekker seg fra omstridt tilsettingsprosess

Publisert:19. juni 2017Oppdatert:20. juni 2017, 08:39
Ståle Pallesen fikk tilbud om jobb som instituttleder på Institutt for klinisk psykologi, men takker nå nei til stillingen. Fotot: Paul-Erik Lillholm

Ståle Pallesen trekker seg fra instituttlederstilling, og kritiserer fakultetsledelsen. 

Gjennom flere oppslag i På Høyden har uroen rundt instituttlederstillingen på institutt for klinisk psykologi (IKP) vært gjenstand for debatt og kommentarer. Likevel er min oppfatning at saken er dårlig belyst. På dette grunnlag vil jeg prøve å redegjøre for saken i et mer helhetlig perspektiv.

Stillingen ble utlyst på vanlig måte med søknadsfrist 30. mars i år. Ved søknadsfristens utløp hadde det meldt seg to søkere; Linda Helen Knudsen og Cecilie Schou Andreassen. En stund senere trakk Knudsen sin søknad. Den resterende søkeren, Andreassen, hadde og har fremdeles full tillit blant flertallet av de ansatte på IKP. Den 23. mai kl. 2000, syv uker etter søknadsfristens utløp, åpnet Andreassen en epost hun hadde mottatt. Der fikk hun vite at søknadsfristen var utvidet frem til kl. 2400 samme dag, og hun fikk da beskjed om at hun kunne oppdaterte sin søknad om hun ville. Dette var den eneste informasjonen hun fikk. Dagen etter skulle hun intervjues i forbindelse med stillingen. Da hun møtte opp fikk hun beskjed om at intervjuet ikke kunne gjennomføres fordi et av komitemedlemmene måtte trekke seg pga. inhabilitet, da en ny søker hadde meldt seg. I ettertid har det vist deg at komiteen fikk informasjon om identiteten til den nye søkeren 15 minutter før intervjuet med Andreassen skulle gjennomføres. På dette tidspunkt var identiteten til den nye søkeren ikke kjent for andre enn fakultetsledelsen og komiteen. Forskerforbundet engasjerte seg i saken, og pekte på det uheldige at det selektivt ble åpnet opp for kun en ny søker. Etter hvert kom det fram at nye søkeren var professor Åsa Hammar. Dette fremstår som noe spesielt av flere grunner. Hammar var nåværende dekan, Jarle Eid, sin makker i dekanvalget, som de noen uker tilbake i tid hadde tapt. Avgjørelsen om å åpne for Hammar ble tatt av Eid selv og fakultetsdirektør Ragna Valen. Det hører også med til historien at det lenge har vært en konflikt mellom majoriteten av IKPs ansatte, inkludert instituttleder Per Einar Binder, og Jarle Eid. Konflikten omhandler Helsecampus Årstadvollen (HCÅ), der Eid har ivret for at instituttet skal knytte seg til HCÅ, mens Binder og flertallet (ikke alle) av de ansatte ved instituttet ikke ønsker dette. Hammar selv har gått inn for at IKP bør knytte seg til HCÅ. Det er også kjent at et klart flertall av de ansatte ved IKP i dekanvalget støttet det utfordrende teamet (Wold/Sandal). Det er også på det rene at beslutningen om å utvide søknadsfristen for Hammar spesifikt ble tatt uten at det nyvalgte dekanatet hverken ble konsultert eller informert. På dette grunnlag er det nærliggende å spørre om hvor klokt det var av den nåværende ledelsen med Eid i spissen selektivt å åpne opp for at Hammar kunne søke på stillingen med bakgrunn i de forhold som her er beskrevet? Og er dette habilitetsmessig problematisk?

Angivelig etter press fra HR/rektor besluttet Eid/Valen å utvide fristen åpent for alle i perioden 26. mai til 30. mai. Jeg ble av flere IKP-ansatte oppfordret til å søke og sendte inn en søknad. Under et møte i informasjons- og drøftingsutvalget ved fakultetet stilte jeg imidlertid Valen spørsmål om hvorfor det ble åpnet for flere søkere kun ved IKP. Hun sa da at det var viktig å ha mer enn bare en søker. Imidlertid var det også bare en søker til lederstillingen ved institutt for biologisk og medisinsk psykologi (IBMP, som er der Hammar i dag er professor) uten at det her ble åpnet for flere søkere. Da jeg påpekte dette svarte Valen at søkeren på IBMP var en meget erfaren professor. Men bedriver ikke fakultetsledelsen da en egen vurdering av søkerne (nedvurdering av professor Andreassen), og forsterker ikke dette igjen spørsmålet om habilitetsproblematikk? At Andreassen har uttrykk et annet syn på HCÅ enn dekan Eid intensiverer etter min mening ytterligere bekymringene rundt ledelsens habilitet i denne saken. Hadde ledelsen fulgt en prinsipiell linje der de åpnet opp for nye søkere på alle institutt der det kun var en reell søker og besørget at en slik åpning ikke var selektivt innrettet mot enkeltsøkere som stod fakultetsledelsen nær, tror jeg mye av nåværende uro hadde vært unngått. 

Før utfallet av komitevurderingen til lederstillingen ved IKP var kjent skrev et flertall av de ansatte ved IKP under på et skriv der det ble uttrykt mistillit til Hammar som leder for IKP. Dette var et brev som verken Andreassen eller jeg kjente til før det ble sendt. I en kommentar til På Høyden sa Hammar at hun før dekanvalget hadde syslet med tanken om å søke lederstillingen ved IKP. Eid supplerte med at det ikke var aktuelt for Hammar å søke innenfor den ordinære fristen all den tid hun var kandidat ved dekanvalget. Men valgresultatet var klart 15. mai. Så hvorfor ventet da ledelsen i over en uke (helt til dagen før Andreassen skulle på intervju) før de åpnet for at Hammar kunne søke? Og Hammar kunne nok også søkt ved den ordinære fristen og bedt om at hennes navn av de gitte grunner ikke ble kjent før dekanvalgresultatet forelå. 

Hammar valgte ikke å trekke sin søknad på basis av oppropet. Det kan selvsagt stilles spørsmål om det skaper et uheldig personfokus å gå så hardt ut mot en ansatt ved vårt fakultet som det her ble gjort. Men det må i alle fall være lov å stille spørsmål om organisasjonsforståelsen til både Eid, Hammar og Valen i denne saken.

Etter at en enstemmig komiteinnstilling var klar (der jeg ble innstilt som nummer en, Hammar som nummer to og Andreassen som nummer tre) og saken var behandlet av fakultetsstyret ble jeg tilbudt stillingen som leder. Likevel stiller jeg spørsmål om Eid, som etter å ha vært involvert i prosessene som beskrevet over, heller ikke under fakultetsstyrets behandling, meldte seg inhabil.  

Jeg kan forstå at Hammar opplever noen av hendelsene i denne saken som ubehagelige. Det som imidlertid forundrer meg mest er den totale mangel på forståelse som er blitt Andreassen til del. Det er åpenbart at fakultetsledelsen gjennom sin handlemåte indirekte har uttrykt mistillit til henne. Ikke en eneste beklagelse for prosessen hun har opplevd har hun mottatt fra noen av partene.

Det ser ikke ut til at vedtaket i fakultetsstyret skaper den nødvendige ro i denne saken. Jeg er personlig blitt kjent med at ansatte ved IBMP både overfor vitenskapelige og administrative ansatte i etterkant av fakultetsstyrevedtaket har trukket mine kvalifikasjoner til lederstillingen i tvil. Videre er jeg også kjent med at andre ansatte ved IBMP har kritisert ansatte ved IKP som har brukt sin ytringsfrihet i denne saken. På grunn av all uro som har vært i denne saken, på basis av den dypt problematiske måten fakultetsledelsen har håndtert denne saken, og på basis av at det heller ikke etter fakultetsstyrevedtaket er blitt ro, har jeg bestemt meg for å si nei til stillingen. Jeg har arbeidet ved UiB i 20 år og dette er den mest problematiske ansettelsessaken jeg til nå har vært borti.