Kjønnsrapport tåkelegger

Publisert:15. mai 2017Oppdatert:15. mai 2017, 12:57
Hvordan få inn flere av Amalie Skrams medsøstre i akademia? Statuen av forfatteren står i Klosterhagen, mellom universitetet på Nygårdshøyden og Havforskningsinstituttet på Nordnes. Foto: Paul-Erik Lillholm

Forklaringene på lav kvinneandel i akademia finnes i demografi, skriver Svein Sundby.

Kommentarer til rapporten «Farefull ferd mot toppen. Kjønnsbalanse i forskning og forskningsledelse ved forsknings- og utdanningsinstitusjoner i Bergen» av Gry Brandser og Sevil Sümer, (Rapport Nr. 3-2016 Rokkansenteret, UniResearch)

Bakgrunn

Rapporten som omtales her ble presentert på seminarserien «Ukens orientering» på Havforskningsinstituttet 10. mai 2017. I spørsmålssekvensen etter presentasjonen hadde jeg noen kommentarer til rapporten. Men siden det ikke var tid til å utdype kommentarene der og da har jeg nedtegnet mine kommentarer i «klartekst» her:

Formålet med rapporten som ble presentert var «å fremskaffe ny kunnskap om bakenfor-liggende institusjonelle og kulturelle årsaker til den lave andelen kvinner i forskning og forskningsledelse ved tre forsknings‐ og utdanningsinstitusjoner: Havforskningsinstituttet (IMR), Høgskolen i Bergen (HiB) og Universitetet i Bergen (UiB)». Prosjektet ble finansiert av Norges forskningsråds program «Kjønnsbalanse i toppstillinger og forskningsledelse» (BALANSE) og av de tre institusjonene som ble studert.

Rapportens metoder

Metoden i prosjektet har i det vesentlige vært å gjennomføre personlige og fokusgruppe-intervjuer med kvinnelige ansatte på forskjellige akademiske stillingsnivåer. Det ble også foretatt intervju med et utvalg ledere. Metoden er altså av kvalitativ art, noe som forfatterne også påpeker. Gruppeintervju beskrives som en metode der «interaksjonistisk menings-danning og kontekst er viktige egenskaper (Brandth 1996:164)». Videre beskrives det at metoden benyttes ofte for å få frem latente holdninger, kollektive meninger, eller få belyst den konteksten meninger dannes innenfor». I tillegg til denne kvalitative metoden er det innhentet noe kvantitativt materiale «fra institusjonenes plandokumenter, nettsider, offentlig statistikk (DBH, SSB)», og det ble også «samlet relevant dokumentasjon fra NIFU-publikasjoner».

Med hovedvekt på en slik kvalitativ metodikk er det særlig viktig å være bevisst problemene med confirmation bias eller bekreftelsestendens. Sagt med andre ord er det tendensen til å legge merke til, eller søker etter, det som bekrefter det man tror og mener, mens det er vanskeligere å legge merke til observasjoner/data/fakta som taler mot. Slike holdninger er helt vanlige blant oss alle i dagliglivet, og kan av og til være hensiktsmessig for å kunne ta raske beslutninger (på intuisjon) når det måtte være nødvendig. Men når det kommer til vitenskapelige metoder må vi ha særlig aktsomhet på problemstillingen omkring bekreftelsestendens. Etter mitt syn er det ikke gjort i denne rapporten. Det svært begrensede utvalget av kvantitativ informasjon er tendensiøst plukket ut til å bekrefte utvalgte utsagn fra de kvalitative intervjuene. Det skal jeg begrunne i det følgende:

Problem 1

I rapporten blir det brukt data for året 2015 til å vise prosentvis andel av kvinnelige forskere på henholdsvis stipendiatnivå, forsker 1109/1110, og forsker 1183. Dette er framstilt i Figur 1, side 10, og er ledsaget av teksten: «Til tross for stor tilvekst av kvinner i rekrutterings-segementet (blant studenter, stipendiater og postdoktorer), så rapporterer alle om en dramatisk nedgang i antallet kvinner jo høyere oppover i stillingshierarkiet en beveger seg. Den felles utfordringen for alle institusjonene kan illustreres med en enkel figur (Figur 1) som viser andelen kvinner på forskjellige stillingskategorier. Figuren tydeliggjør fallet fra stipendiat til professornivå».

Figur 1. Fra rapportens Figur 1 (Brandser og Sümer 2016): Fremstilling av det forfatterne betegner som «Fallet» i andelen kvinnelige forskere ved Universitetet i Bergen, Høyskolen i Bergen og Havforskningsinstituttet.

Forutsetningen for å kunne konkludere slik som forfatterne har gjort ut i fra Figur 1 er at rekrutteringen av kvinner inn i forskeryrket har vært konstant over tid; eller at «betingelsen om stasjonæritet er oppfylt», som en naturforsker på Havforskningsinstituttet ville ha uttrykt seg. Men denne betingelsen er langt fra oppfylt. Det har vært en betydelig - og gledelig - økning i antallet kvinner som har tatt dr.grad i Norge de siste 40 årene. Det går fram av den siste figuren i rapporten (figuren på side 55 merket Tabell 3.1 Doktorgradsstatistikk mars 2015. NIFU). På begynnelsen av 1980-tallet var antallet avlagte dr.grader fra kvinner på omtrent 10 %; i 2011 var den kommet opp i 50 % og har fortsatt å stige. I 2014 som er det siste året i figuren er andelen av kvinnelige doktorander på 55%. 

Figur 2. Fra rapportens Tabell 3.1 (Brandser og Sümer 2016): Andelen (i prosent) av avlagte dr.grader for kvinner og menn i perioden 1980-2014.

Det tar lang tid fra en dr.grad er oppnådd til den gjennomsnittlige forskeren er kvalifisert på professor- eller forsker1183-nivå.  Uten at jeg har nøyaktige tall på dette er det rimelig å anslå en tid på omkring 15 år. Videre tar det enda lengre tid å «fase ut» en person av en førstestilling, det vil si ved at enten vedkommende dør eller går av med pensjon. La oss anslå at en gjennomsnittlig forsker i førstestilling sitter i 20 år. I så fall har gjennomsnittet av forskere i førstestilling (slik som vist i Figur 1) avlagt sin dr.grad for 25 år siden. Det betyr at andelen av kvinnelige forskere i førstestilling i 2015 som vist i Figur 1 i gjennomsnitt avla sin dr.gradseksamen i 1990. Da ble det (ifølge Figur 2) avlagt ca. 20 % kvinnelige dr.grader. Ved Universitetet i Bergen var andelen kvinner i førstestilling på 24,8 % i 2015. Det betyr «Fallet» som blir beskrevet i Figur 1 er en høyst feilaktig beskrivelse av situasjonen! Andelen på 24,8 % kan tyde på at kvinner på ingen måte er blitt diskriminerte i oppnåelse av førstestillinger. Jeg vil imidlertid presisere at dette er basert på anslag og ikke nøyaktige data. Slike data burde imidlertid forfatterne av denne rapporten ha framskaffet og regnet på. Da ville man i så fall kommet til en helt annen konklusjon.

Det positive budskapet i Figur 1 er den høye andelen av kvinnelige stipendiater i dagens situasjon, eksempelvis på Havforskningsinstituttet hele 69% i 2015. I stedet snur forfatterne denne gledelige utviklingen på hodet og bruker det som et argument for at det er for lav andel av kvinner i førstestilling.

Problem 2

Jeg ser to vesentlige svakheter i intervjumetodikken som er anvendt i denne rapporten. For det første er det problematisk at utvalget av kvinnelige intervjuobjekter ikke representerer et tilfeldig utvalg, men kun er basert på frivillighet i å bli intervjuet. For det andre slår det meg at mange av samtale-brokkene som er gjengitt i rapporten like gjerne kunne ha vært gjeldene for mannlige (yngre) forskere. For meg kan det altså synes som om mange av problemstillingene som tas opp i samtalene i like stor grad vil gjelder for yngre versus eldre forskere som forholdet mellom menn og kvinner. Dette kunne vært etterprøvd med en «kontrollgruppe» av mannlige forskere, men ingen mannlige forskere er intervjuet.

Problem 3

Forfatterne blander begrepene toppstillinger og forskningsledelse sammen med de ulike akademiske kvalifikasjonsnivåene. Primært viser figurene i rapporten til den kvinnelige andelen av forskere i førsteamanuensis- og professorstillinger, samt forsker1109, forsker1110 og forsker 1183 for å underbygge deres argumenter.  Dette er stillinger som man kvalifiserer seg til ved å bli vurdert av en bedømmelseskomité (på tre forskere hvorav minst én av de tre skal være kvinnelige forskere). Gitt at man har tiltro til at bedømmelseskomiteen gjør rettferdige beslutninger konkurrerer man altså her kun med seg selv, omtrent som på en eksamen. Forskere i mellomleder- og topplederstillinger (dvs. fagruppeledere, programledere og forskningsdirektører) blir derimot ansatt i konkurranse med andre søkere. For slike stillinger gjøres det vurderinger – nødvendigvis – av både subjektiv og objektiv art. Da er det selvsagt også større muligheter for kjønnsargumentet kan både bevisst og ubevisst trekkes inn. Følgelig er det en prinsipiell forskjell på hvordan en mellomleder/toppleder blir ansatt og en professor/forsker 1183 blir godkjent. Dette skillet er ikke belyst i rapporten.

Konklusjon

De konkrete dataene som er presentert i denne rapporten støtter ikke utgangshypotesen om «om bakenforliggende institusjonelle og kulturelle årsaker til den lave andelen kvinner i forskning og forskningsledelse ved tre forsknings‐ og utdanningsinstitusjoner…». Tvert imot kan det avgrensede datamateriale tyde på at kvinner er blitt prioritert til førstestillinger ved Universitetet i Bergen, men her må det understrekes at mer detaljerte data er nødvendig for å få dette bekreftet. Dette er imidlertid data som burde ha vært en helt nødvendig del av dette prosjektet og forfatternes ansvar å framskaffe.

Tiltak for å ytterligere å øke takten på antallet kvinnelige forskere i førstestillinger er kun kontrollert av prosessene knyttet til de to faktorene 1) rekruttering og 2) avgang. Dette er demografiens vitenskap. Med mer enn 50 % kvinner i stipendiatstillinger i norske institusjoner i dag, og en kvinneandel som er stadig økende, er det på rekrutteringssiden gjort det som gjøres kan. Her går det ikke an å bli bedre. Ved Havforskningsinstituttet var andelen kvinnelige stipendiater på 69% i 2015, så her har instituttet gjort en særlig god jobb. Når det gjelder avgang kan dette kun bedres ved å «fase ut» mannlige forskere i førstestilling. I så fall må mannlige forskere i denne kategorien førtidspensjoneres, f. eks. fra 55 år. I dagens politiske situasjon er det sannsynligvis et problematisk valg, siden man er ute etter å øke pensjonsalderen. Og etter eget syn ville dette være en meningsløs sløsing med ressurser.

Akkurat som demografiske metoder med ganske stor presisjon kan prediktere den såkalte eldrebølgen, kan slike metoder med samme presisjon prediktere bølgen av kvinner i vitenskapelige førstestillinger. Det sparsomme datamaterialet som er presentert her kan tyde på at det i 2040 vil være flere kvinner enn menn i vitenskapelige førstestillinger i Norge. Igjen kunne en slik prognose vært gjort med høyere presisjon, dersom forfatterne hadde presentert mer representative og detaljerte data.

Jeg ser klart behov for å analysere og deretter overvåke at det ikke foregår kjønns-diskriminering på våre akademiske arbeidsplasser, og da er det viktig få fram de faktiske mekanismene som ligger bak. Med det mener jeg at det er viktig å skille på hvor man kan gjøre etisk riktige valg for å fremme likestilling og hvor demografiens «tyngdelov» må virke over tid. Denne rapporten har ikke bidratt til å sette et skarpt og kjølig lys på slike mekanismer. Tvert imot har den bidratt til å tåkelegge landskapet.