- Dette var skuffende fra både Eystein Jansen og På Høyden

Publisert:14. mars 2017Oppdatert:14. mars 2017, 10:55
-- Det er ikke grunnlag for å si at Geofysisk Institutt, sto svakt, skriver Peter M. Haugan. Foto: Dag Hellesund

Eystein Jansen sier i intervjuet med På Høyden at man på Bjerknessenteret “slo hardt ned på arroganse”. Dersom påstandene om andres udyktighet og ubehjelpelighet var riktige, ville det likevel vært arrogant og unødvendig å fremsette dem. Men det er verre enn som så. Dette er infame påstander og uten rot i virkeligheten, skriver Peter M. Haugan.

Eystein Jansen er intervjuet i På Høyden 6. mars i et oppslag med tittel "Han gjorde Bergen til hovudstad for klimaforsking". Bjerknessenteret er en høyt profilert suksess for forskningssamarbeid i Bergen. Så sier Eystein Jansen: "Også Geofysisk Institutt ved UiB fekk ein ny vår med Bjerknessenteret. Dei sto svakt, og var til dels forgubba. Gjennom Bjerknessenteret ble dei vitaliserte".

"Gubbene" som omtales er enten gått bort eller blitt pensjonister. De ville neppe ønsket å gå inn i en offentlig polemikk om sin eller andres vitenskapelige kompetanse. Eystein Jansen sier også at man på Bjerknessenteret "slo hardt ned på arroganse". Dersom påstandene ovenfor om andres udyktighet og ubehjelpelighet var riktige, ville det likevel vært arrogant og unødvendig å fremsette dem. Men det er verre enn som så. Dette er infame påstander og uten rot i virkeligheten.

I den internasjonale geofagevalueringen som ble gjennomført like før årtusenskiftet, kom Geofysisk institutt ganske godt ut. Blant annet ble oseanografien vurdert til å holde høy internasjonal standard. Instituttet var riktignok så vidt begynt på et generasjonsskifte. Mange professorer var i ferd med å gå av. En slik periode kan være kritisk for et institutt. De eldre synes gjerne ikke det er naturlig selv å stille seg i spissen for store satsinger som skal vare langt utover egen karriere. De nyansatte er gjerne for unge og uerfarne, og har derfor for ”tynn” CV til å kunne påta seg større oppgaver. Men det er ikke grunnlag for å si at instituttet sto svakt. Innenfor klimaforskning deltok miljøet aktivt i nasjonale prosjekter både i meteorologi og oseanografi. Man koordinerte to av de største av disse prosjektene. Dette var prosjekter som ble planlagt, innsendt og vurdert før Bjerknessenteret ble SFF.

Leder for "gubbene" var professor Sigbjørn Grønås, valgt instituttstyrer 1999-2003. Han var og er genuint opptatt av klimaspørsmålet og var en varm forkjemper for at instituttet skulle legge mest mulig av sin betydelige klimaforskning inn i Bjerknessenteret i den kritiske oppstartsfasen. Han hadde ikke bare dreid sin egen forskningsoppmerksomhet fra værvarsling og over mot klimamodellering og vært med i ledelsen av de nasjonalt koordinerte klimamodelleringsprosjektene i RegClim-serien, men hadde også fått mange med seg lokalt i og omkring Geofysisk institutt. Han var også i mange år senere en aktiv og meget dyktig formidler som drev med popularisering av klimaforskning for et nasjonalt publikum. Han var medredaktør for bladet ”Cicerone” (senere ”Klima”), bidro betydelig til Bjerknessenterets anseelse og synlighet og skrev senere bl.a. bok om klimaspørsmålet. Han fortjener ikke omtale som leder av et svakt gubbelag.

Nils Gunnar Kvamstø, dagens instituttleder på Geofysisk institutt, var i 1999 nylig ansatt førsteamanuensis på instituttet, i Sigbjørn Grønås sin forskningsgruppe og sentral i den atmosfæriske klimamodelleringen. Ved samarbeid med Nansensenterets havklimamodellering ledet av Helge Drange, førte dette arbeidet som startet på slutten av 90-tallet til den første globalt koplede klimamodell i Norden. Tore Furevik var PostDoc i delt stilling mellom Nansensenteret og Geofysisk institutt på dette prosjektet. Modellen var operativ og Furevik tilsatt i fast stilling ved Geofysisk institutt innen Bjerknessenteret ble en SFF. Furevik ble leder av UiB-delen av Bjerknessenteret fra 2009, av Senter for klimadynamikk ved Bjerknessenteret fra 2011 og leder av hele Bjerknessenteret fra 2014, Disse bidragene og flere til kom altså fra et "svakt" Geofysisk institutt.

Da Bjerknessamarbeidet og Bjerknessenteret startet var de samarbeidende partene klar over at de kunne risikere å miste egen synlighet som klimaforskningsaktør ved å legge inn klimaprosjekter og virksomhet under et nytt merkenavn. Det var nok universitetsinstituttene og særlig Geofysisk institutt under ledelse av Sigbjørn Grønås som tok høyest risiko ved å føre sin klimaforskning inn i Bjerknessenteret. Denne risikoen ble forsterket ved at man i tråd med gjeldende retningslinjer ved UiB på den tiden la eksternfinansiert forskning, altså prosjekter inkludert ansettelser, til Unifob (som senere ble til Uni Research) heller enn UiB. Men man hadde tillit til hverandre og trodde at respekten var gjensidig.

Eystein Jansen sier videre: "Ta matematikarane og geologane, til dømes: Dei snakkar ikkje alltid det same språket. Dei kjem frå ulike fagtradisjonar, der krava til kva som vert rekna for god bevisføring og nøyaktig kvantifisering er høgst ulike." og litt seinere "Vi talde nylig kor mange forskarar som har gått frå Uni Klima og Bjerknessenteret til ei fast stilling ved UiB. Vi kom til 12 personar."  Av sammenhengen fremgår det at det er disse overgangene som skal bevise at Bjerknessenteret har vitalisert Geofysisk institutt.

Eystein Jansen er geolog og undertegnede er utdannet matematiker. Jeg teller svært få personer i fast stilling ved Geofysisk institutt i dag som har vært i heltidsstilling ved Uni Klima eller forløperen til denne avdelingen. Det er mulig det finnes mange ved andre institutt. Men som nevnt var politikken på UiB lenge at prosjektfinansierte stillinger skulle legges til Uni(fob). At man har vært ansatt der trenger ikke bety at man er rekruttert til Bergen på grunn av Bjerknessenteret. Det kan også bety at fast ansatte ved UiB har vært flinke til å hente inn prosjekter med stillinger som så ble lagt til Unifob. Men det står fast at Geofysisk institutt har rekruttert langt flere direkte fra utlandet og fra andre norske institusjoner enn fra Uni.

Så kan man undre på om disse tallene er relevante for å fordele ære og eventuelt skyld. Er antall personer som har vært rekruttert til fast stilling ved universitetet via Uni et godt mål for Bjerknessenterets betydning? Neppe. De som har kommet direkte utenfra kan ha lagt stor vekt på samarbeidsmuligheter med kolleger på Bjerknessenteret. De som har kommet fra Uni ville kanskje gjort det via andre prosjekter der om ikke Bjerknessenteret hadde eksistert.

På Høyden fikk i 2014 VIS-prisen for "kritisk, innsiktsfull og vederheftig forskingsjournalistikk". I oppslaget 6. mars som er sponset av Fritt Ord ser vi ikke mange spor av disse kvalitetene. I samme oppslag intervjues Kikki Kleiven om misunnelse og uttaler seg om "sjalusi", å ha blitt "skult på" og "dei dårlegaste sidene ved akademia" med referanse til "instituttet". Det står riktignok at Kikki Kleiven (i likhet med Eystein Jansen) har tilhørighet til Institutt for geovitenskap og ikke Geofysisk institutt. De som kjenner fagmiljøene vil vite forskjellen på disse, men for den allmenne leser kan det se ut som om hun også omtaler Geofysisk institutt. Hvorfor har man valgt to intervjuobjekter med tilhørighet fra samme institutt, og samme faggruppe, for å beskrive Bjerknessenteret?

Når historien til Bjerknessenteret en gang skal skrives, håper jeg at man gjør slik som Geofysisk institutt gjorde ved 90 års-jubileet i 2007 og nå igjen til 100 års-jubileet i 2017, og henter inn profesjonelle historikere med armlengdes avstand til involverte personer, ikke bare intervjuer en eller to med sentrale roller. Dette var skuffende fra både Eystein Jansen og På Høyden.

Peter M Haugan

professor ved Geofysisk institutt fra 1999

nestleder for Bjerknessamarbeidet/Bjerknessenteret 2000-2003

valgt visestyrer ved Geofysisk institutt 2001-2003

ansatt instituttleder ved Geofysisk institutt 2003-2011