Høy vitenskapelig kvalitet skal være førende – det er bra!

Publisert:9. februar 2017Oppdatert:9. februar 2017, 10:37
Mer langsiktig finansiering av verdensledende miljøer er et annet godt og konkret forslag fra utvalget som vi mener både vil bidra til kvalitet og til å sikre nysgjerrighetsdrevet forskning, skriver rektor Dag Rune Olsen i dette innlegget.

Denne uken la ekspertgruppen som har arbeidet med områdegjennomgangen av Norges forskningsråd (NFR) frem sin rapport. Rapporten er viktig, da den er forbilledlig tydelig på hovedutfordringen: Evnen og viljen til å prioritere kvalitet.

Denne uken la ekspertgruppen som har arbeidet med områdegjennomgangen av Norges forskningsråd (NFR) frem sin rapport. Gruppen kommer med en rekke analyser og anbefalinger, noen mer konkrete enn andre.

Ekspertgruppen ble nedsatt sommeren 2016 og er en direkte oppfølging av Produktivitetskommisjonens påpekninger omkring tilstanden i norsk forskningsfinansierning. Gruppen har vært ledet av Siri Hatlen, styreleder blant annet ved NMBU og for Teknologirådet. Med seg har hun hatt prorektor ved NTNU Kari Melby og styreleder i Technopolis Group, Erik Arnold.

Krav om kvalitet er et overordnet budskap i rapporten og Hatlen understreket i sin presentasjon at vitenskapelig kvalitet må prioriteres høyere. Som hun selv sier i pressemeldingen: En fellesnevner for våre anbefalinger er at vitenskapelig kvalitet må prioriteres høyere, samtidig som systemet for tildeling av forskningsmidler forenkles. Også forskningens relevans omtales og Hatlen fastslår i sitt fremlegg av rapporten at høy vitenskapelig kvalitet er en forutsetning for forskningens relevans. Faktisk går utvalgslederen lengre og påpeker – det åpenbare vil noen av oss mene – at forskning uten tilstrekkelig kvalitet vil kunne være til direkte skade. Presiseringen er imidlertid nødvendig og burde parkere debatten om kvalitet vs. relevans en gang for alle.

Ett av de konkrete kvalitetstiltakene utvalget foreslår er å kun bevilge midler til søknader som av eksterne ekspertpanel vurderes til 6 eller 7 (skala 1-7) på kriteriet vitenskapelig kvalitet. Vi har mange eksempler på at søknader rykker opp foran andre og tildeles midler på tross av lavere vitenskapelig kvalitet. Tiltaket kan, slik vi ser det, være et godt virkemiddel for å fremme kvalitet. I tillegg kan tiltaket støtte oppunder våre egne målsetninger om flere ledende forskningsmiljø ved UiB slik det er presentert i vår strategi, «Hav, Liv, Samfunn».

De tematiske programmene i forskningsrådet foreslås styrket gjennom å gjøre dem bredere og mer åpne, i tillegg til en større vektlegging av vitenskapelig kvalitet. Mer langsiktig finansiering av verdensledende miljøer er et annet godt og konkret forslag fra utvalget som vi mener både vil bidra til kvalitet og til å sikre nysgjerrighetsdrevet forskning. Også satsing på yngre forskertalenter og fremragende forskningssentre underbygger ambisjonen om kvalitet og ønskes velkommen ved vårt universitet. Men vi tror også at disse tiltakene vil bidra til at hele UH-sektoren og Norge som nasjon får bedre forutsetninger for å nå de ambisiøse målene for norsk forskning, som ligger i Langtidsplanen (Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015-2024).

Sektorprinsippet er et annet område som får oppmerksomhet i ekspertgruppens rapport. Prinsippet slår fast at de ulike departementer har et selvstendig ansvar for forskning og kunnskapsutvikling innen sektoren, mens Kunnskapsdepartementet har det overgripende og koordinerende ansvar. Sektordepartementenes ansvar forvaltes svært ulikt, noe som gir seg utslag i høyst varierende bevilgninger til forskning, men også bevilgningspraksis. Mens enkelte departementer er opptatt av åpen konkurranse, er andre mer interessert i å bestille forskning. Utvalget peker eksempelvis på at kvaliteten – og dermed nytten – av forskning innen helse og medisin begrenses av smal og liten konkurranse.

Utvalget er også kritisk til det de oppfatter som svak samordning på tvers av departementer. Dette er ingen ny erkjennelse. Husebekk-utvalget, som jeg selv var medlem av, så nettopp på samordningen på tvers av Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Skiftende regjeringer har holdt seg med egne forskningsutvalg for nettopp å sikre koordinering på tvers av departementene. Det er lite som tyder på at ordningen har funnet sin endelige form. Forskningsrådet kan vanskelig fylle denne rollen fordi den nødvendige myndighet mangler. Ett mulig alternativ er at denne oppgaven legges til et/en vitenskapsråd og tilknyttes statsministerens kontor (SMK). SMK har tross alt som oppgave nettopp å koordinere de ulike departementene og sikre at en helhetlig politikk føres.

Utvalget peker på sentrale utfordringer i norsk forskningspolitikk. De fleste er behørig omtalt i rapporter og analyser tidligere. Rapporten er imidlertid like fullt viktig da den er forbilledlig tydelig på hovedutfordringen, evnen og viljen til å prioritere kvalitet. Utvalget presenterer også noen konkrete tiltak som vil styrke kvaliteten i norsk forskning slik at den står seg bedre internasjonalt. Flere tiltak enn de utvalget foreslår er imidlertid nødvendig, men viktigst av alt: de må følges opp og iverksettes!

Innlegget er også publisert på rektor Dag Rune Olsens blogg