- Arbeidsvilkårene duger ikke for generasjon prestasjon

Publisert:5. oktober 2016Oppdatert:7. oktober 2016, 13:16
De fleste av oss kjenner enkeltskjebner og sektorens «grand narrative» om år med midlertidighet, fravær av karriereveiledning og usikkerheten etter endt doktorgrad. Men samtidig vet vi relativt lite om hva unge forskere selv tenker om sine framtidsmuligheter innenfor og utenfor forskningssektoren, hvorfor de ønsker å bli eller å forlate akademia, skriver artikkelforfatterne i Akademiet for Yngre Forskere.
Etter festen kommer hverdagen

Å skape tydelige karriereveier er essensielt dersom forskningskarrieren skal være attraktiv også for generasjon prestasjon.

Det er gøy å være forsker! Etter elleve elleville dager med forskningsfest fra Kristiansand i sør til Alta i nord er det ingen tvil om at Forskningsdagene virkelig får fram gleden ved å løse verdens små og store gåter. Vi i Akademiet for yngre forskere inviterte også til fest og fylte de ærverdige lokalene til Det Norske Videnskaps-Akademi med generasjon prestasjon: fornuftige, høytpresterende og trygghetssøkende tenåringer som Forsknings-Norge virkelig må kjempe for å rekruttere og beholde i framtida.

At Forsknings-Norge i økende grad må kjempe om de beste hodene, fikk vi en klar påminnelse om i oppkjøringen til Forskningsdagene: Forskerforbundet viser i en ny spørreundersøkelse blant 2000 masterstudenter at interessen for en forskerkarriere er dalende: I år er det bare 37 prosent av mastergradsstudentene som mener at en vitenskapelig jobb ved universitet eller høyskole er interessant eller svært interessant – en nedgang på nesten ti prosentpoeng siden den første undersøkelsen ble gjennomført. Innenfor helsefagene er nedgangen enda større: fra 67 prosent til 38 prosent på bare to år. Selv om tidsserien ikke er lang, bør vi merke oss nedgangen og stille oss spørsmålet: Hvorfor sakker en så spennende bransje akterut i kampen om de beste hodene?

Akademiet for yngre forskere mener at mye av problemet ligger i de usikre arbeidsvilkårene. Å være forsker er ikke en 8–16 jobb, men noe som krever en brennende interesse og en målrettet innsats. Mange legger ned svært mye «frivillig overtidsarbeid» nettopp fordi vi brenner for det vi gjør, og fordi nøkkelen til forskningsgjennombrudd er langsiktig og utrettelig innsats. Det er derfor et paradoks at det er nettopp midlertidighet, uforutsigbarhet og utydelige karriereveier som preger veien inn i forskerhverdagen. Konkurransen om både stillinger og forskningsmidler gjør at forskere i etableringsfasen lever årevis med uforutsigbarhet. I den offisielle statistikken er 18,5 prosent av de vitenskapelig ansatte ved universitets- og høgskolesektoren midlertidig ansatt. Hadde ansatte i utdanningsstillinger som stipendiater og postdoktorer vært regnet med, ville den offisielle midlertidigheten i sektoren vært på godt over 40 prosent! Dette kan skremme unge fra å ta fatt på en slik vei i en tid hvor det for mange er naturlig også å stifte familie, samt komme inn i et brennhett boligmarked.

«Det er urovekkende at høy utdanning skal skape usikkerhet og framtidsbekymringer blant dem som utdanner seg.»

I tillegg til midlertidighet bidrar utydelige karriereveier til uforutsigbarheten. Det relativt lave antallet vitenskapelige stillinger i forhold til det store antallet som i utgangspunktet hadde sett for seg dette som drømmejobben, har kjennetegnet sektoren i årevis. Det er ikke, og skal heller ikke være, plass til alle. Men hva er alternativene for dem som (villet eller ikke villet) skal ut av loopen? Hvilke yrkesmuligheter har man? Og har man riktig kompetanse i tillegg til sin forskerbakgrunn til å være attraktiv nok for disse jobbene? Dette er et gjennomgangstema i mangt et doktorgradsforum, og ikke uten grunn. Vi har ikke sjelden snakket med urolige, unge kollegaer som strever med sektorovergangen og opplever at de på en og samme tid er overkvalifiserte og erfaringsfattige og føler doktorgraden kan være en hemsko. I det Norge skal ta steget over i en kunnskapsøkonomi, er det urovekkende at høy utdanning skal skape usikkerhet og framtidsbekymringer blant dem som utdanner seg.

Å skape tydelige karriereveier er essensielt dersom forskningskarrieren skal være attraktiv også for generasjon prestasjon. Det er flere grep en kan ta her som ikke trenger å koste, men som først og fremst handler om tydelig kommunikasjon – mellom veileder og stipendiat, mellom sektorer, mellom politikere og mellom beslutningstagere:

  • Allerede på doktorgradsnivå må veiledere tørre å veilede ikke bare i fag, men også veilede stipendiater inn og ut av en forskerkarriere. I løpet av en stipendiatperiode bør en stipendiat hjelpes til å finne ut av hvorvidt det neste steget bør være en postdoktorstilling eller ikke, og vektlegge utviklingen av ferdigheter i tråd med veien videre.
  • Yngre forskere i postdoktorstillinger trenger karriereplanlegging med fokus på ferdigheter som kan brukes både i og utenfor akademia. Vi er glade for å se at Forskningsrådet viser veien i sin nye policy for forskerrekruttering som implementeres i 2017, hvor det stilles krav til vertsinstitusjonene om at postdoktorer skal ha en fremdriftsplan, samt at arbeidsgiver har plikt til å følge opp den ansatte med faglig rådgivning. Akademiet for yngre forskere foreslår å benytte muligheten i et slikt program til å forberede postdoktorer på forskningsledelse, forskningsetikk, forskningsformidling, tverrfaglig samarbeid, med mer, som er viktig i tillegg til selve forskningen.
  • Overgangen mellom sektorer gjøres lettere dersom akademia har en god forståelse for hva som kreves og etterlyses i offentlig og privat sektor, og dersom forskerutdanningen på doktorgrads- og postdoktornivå gir kandidatene disse ferdighetene. Samtidig må offentlig og privat sektor ikke bare la døra stå på gløtt, men være åpne for å ta imot forskere, og gjerne flagge hvilke ferdigheter de ønsker seg som kandidatene ikke nødvendigvis har per i dag.

De fleste av oss kjenner enkeltskjebner og sektorens «grand narrative» om år med midlertidighet, fravær av karriereveiledning og usikkerheten etter endt doktorgrad. Men samtidig vet vi relativt lite om hva unge forskere selv tenker om sine framtidsmuligheter innenfor og utenfor forskningssektoren, hvorfor de ønsker å bli eller å forlate akademia. Sammen med UiODoc, en interesseorganisasjon for stipendiater og postdoktorer på UiO, tar vi derfor initiativet til en spørreundersøkelse i løpet av høsten for å få ferske data på bordet. Blant annet spør vi om synspunkter på utenlandsopphold, mobilitet, karriereveiledning, erfaring med mobilitet mellom sektorer og om karrieremål. Vi oppfordrer så mange som mulig til å delta i undersøkelsen og bidra til et viktig datasett om dette emnet. Vi ønsker også vel møtt til paneldebatt på Realfagsbiblioteket, UiO, om karriereveier og forskningsledelse den 29. november. Det er rom for mer fest i forskerhverdagen og bedre og tydeligere karriereveier for fremtidens forskere.

Innlegget ble først publisert på Forskerforum