En visjon for På Høyden

Publisert:18. mai 2016Oppdatert:19. mai 2016, 15:58
«Jeg forventer en uforbeholden beklagelse fra På Høyden, og jeg forventer at den publiseres godt synlig på deres nettside, og at På Høyden sender beklagelsen til trykk til samtlige medier som har viderebrakt saken. Jeg forventer også at de omgående tar ned artiklene som omtaler meg, og eventuelt erstatter de med korrigererte artikler som ikke er misvisende, og ikke omtaler mitt privatliv», skriver professor Jan Martin Nordbotten i dette innlegget.

Er det riktig at arbeidsgiver sin avis legger ut lenker til ansattes bryllupsplanlegging, publiserer ansattes private bilder, og gir en negativ og tendensiøs fremstillinger av ansattes arbeid?

På Høyden har nylig utsatt meg for nettopp dette. I den anledning spør jeg meg selv: Hvilket formål har det at UiB holder seg med en egen avis? I dette leserinnlegget ønsker jeg derfor å drøfte tre momenter: Først vil jeg begrunne min påstand om at På Høyden har brutt norsk lov, presseetikk, samt god folkeskikk for å trakassere undertegnede. Deretter vil jeg diskutere den særegne posisjonen som en universitetseid avis har. Til slutt ønsker jeg å diskutere hva På Høyden burde vært, og de grep som må tas.

På Høyden i dag
Norsk presse spenner fra Bergens Tidende og Aftenposten blant de seriøse aviser, via Dagbladet og Bergensavisen, til den rene tabloidpressen som kjennetegnes av Se og Hør. Det er trist at Universitetet i Bergen sin egen avis, På Høyden, har mer til felles med sistnevnte enn førstnevnte.

Artikkelen «Professor dro på jordomseiling på full lønn» kan knapt betegnes som noe annet enn Jantelovsjournalistikk. Den bygger på en rekke sitater tatt ut av kontekst, og er direkte misvisende og injurerende i sin fremstilling. Jeg velger her å begrense meg til noen få eksempler:

Artikkelen sin overskrift er direkte misvisende, da forfatterne godt vet (men ikke nevner før på slutten av artikkelen), at undertegnede a) ikke er på jordomseiling, og b) ikke er i full lønn. På Høyden lar være å informere sine lesere om at jeg i 2015 tok ut all oppspart ferie, og at jeg har informert UiB om en intensjon om å søke totalt 6 måneder ulønnet permisjon i 2016 og 2017. Å påpeke at jeg var i full lønn på avreisetidspunktet er så klart teknisk sett korrekt: Første etappe av seilasen var fra Grimstadfjorden til Hjellestad en torsdag ettermiddag, og jeg var på kontoret mitt på UiB som vanlig dagen etterpå. Neste etappe var en helgetur til Shetland, og jeg rakk flyet tilbake til Bergen mandag morgen. Jeg innrømmer at jeg hverken informerte arbeidsgiver om disse turene, tok ut ferie, eller ba om redusert lønn.

Det er både min arbeidsgiver og offentligheten fullstendig uvedkommende når og hvor vi planlegger vårt bryllup. Å legge ut både faksimile og lenke til vår nettside, som er ment som informasjon for våre gjester, er en upassende og unødvendig krenking av privatlivets fred.

Forfatterne skriver at jeg ikke tok ut permisjon for å seile til Antarktis. Dermed antyder de at jeg seilte til Antarktis i arbeidstiden og med lønn. På Høyden har bedt om innsyn i alle mine ferier, og vet derfor godt at jeg tok ut ferie i denne perioden. Dette er ett av flere eksempler på en teknisk korrekt fremstilling som er direkte misvisende og injurierende.

På Høyden antyder at jeg ikke er særlig faglig aktiv ved adjektivbruken «Nordbotten deltar på nokre konferanser, symposium og liknande arrangement». Igjen har På Høyden fått innsyn i sluttrapporten min til VISTA-programmet, og de vet godt min faglige aktivitet. Kort oppsummert: I 2015 og så langt i 2016 har jeg vært forfatter eller medforfatter på 11 artikler, ytterligere 7 i trykk eller til fagfellevurdering. Associate Editor for nivå-2 tidsskriftet Water Resources Research. Opp under 15 vitenskaplige foredrag på internasjonale konferanser eller workshop, flere av de plenumsforedrag. Forskningsopphold ved de fremste institusjoner i Nord og Sør-Amerika, såvel som Europa. «Toppforsk»-finansiering. ERC søknad som nå er i finalerunden. Tett oppfølging av fire PhD studenter som hovedveileder, samt oppfølging av ytterligere 10 PhD og MSc studenter som biveileder. Vært med å rekruttere lovende unge forskere til Bergen fra de beste institusjoner. Laget populærvitenskapelige innslag for NRK. Kunne jeg gjort mer? Kanskje. Men i all beskjedenhet er ikke dette «nokre konferanser» osv. Det undrer meg hvilke motivasjon UiB sin egen avis har for å underslå de ansatte sin vitenskapelige aktivitet.

I tillegg til disse eksemplene, brøt På Høyden åndsverksloven ved å ikke gjøre noe forsøk på å gi korrekt akkreditering og honorering til bildene brukt i artikkelen (for ikke å snakke om at jeg aldri har gitt samtykke til at På Høyden kan bruke mine bilder – tvert imot, bildet ble tatt fra min forlovede sin facebook konto uten tillatelse). De har brutt god presseetikk ved å sitere meg på forklaringen for hvorfor jeg ikke ønsker å intervjues (se PFU sak 133/99 hvor Bergens Tidene blir dømt for en lignende overtredelse). De har altså unødvendig utlevert mitt privatliv. De har valgt å trakassere meg ved å fremstille min faglige aktivitet i et negativt lys. Alt dette har blitt publisert i en periode da de forventet at jeg var utilgjengelig for å forsvare meg. Som samfunnsborger må man være forberedt på at det av og til kan blåse litt i kastene, men jeg synes det er meget problematisk når dette kommer fra min arbeidsgiver sin avis – spesielt da de misvisende utsagn gjentaes i flere norkse medier.

Jeg forventer en uforbeholden beklagelse fra På Høyden, og jeg forventer at den publiseres godt synlig på deres nettside, og at På Høyden sender beklagelsen til trykk til samtlige medier som har viderebrakt saken. Jeg forventer også at de omgående tar ned artiklene som omtaler meg, og eventuelt erstatter de med korrigererte artikler som ikke er misvisende, og ikke omtaler mitt privatliv.

På Høyden sin særstilling
På Høyden kaller seg så fint en «Uavhengig avis for UiB». Dette er et tveegget sverd. Journalistene til På Høyden har @uib.no som e-postaddresse, og når journalister fra På Høyden ber om et intervju, er det derfor naturlig at vi som ansatte ved UiB stiller oss til disposisjon for vår arbeidsgiver sin avis. På Høyden har derfor en unik tilgang til de vitenskapsfolk som jobber ved Universitetet i Bergen.

Det første som møter en på nettsiden til På Høyden er UiB sin logo. Derfor er det klart at samfunnet for øvrig ser på På Høyden som et talerør for UiB. Dette gir På Høyden et særlig ansvar for å gi en balansert og nyansert dekning av saker som angår universitetet.

Disse aspektene betyr også at På Høyden er en del av UiB sitt arbeidsmiljø. Det kan være en styrke eller svakhet, og må sees på i sammenheng med universitetets strategier og målsetninger. Jeg må innrømme at jeg er sjokkert over den behandlingen jeg har fått den siste måneden: På Høyden har bedt om innsyn i samtlige brev som angår meg fra UiB sentralt. De har bedt om innsyn i alle mine reiseregninger. De har bedt om innsyn i alle mine lønnsslipper. Heldigvis har jeg ingenting å skjule, men i en måned har jeg altså gått med denne saken hengende over meg. Jeg stusser over hvordan jeg skal forklare til mine kollegaer i utlandet at UiB sin avis går inn for å svartmale meg og fremstille meg som en unnasluntrer, til tross for at både rektor, prodekan og kollegaer eksplisitt sier at jeg gjør jobben min. Skal dette være en styrke når vi prøver å tiltrekke oss unge talenter? Skal dette gjøre en karriere ved UiB mer attraktiv? Skal dette la oss hente inn de beste internasjonale forskerne?

La det være sagt at ett av de største problemene med å få forskere til å uttale seg i media er at vi ikke stoler på å bli fremstilt riktig. Det er sørgelig at vår egen avis bygger opp under denne frykten.

Mottoet «Uavhengig avis for UiB» kan ikke frata På Høyden det ansvar som medføres av avisens særstilling. På Høyden sin redaktør Dag Hellesund har ikke forstått dette, og artikkelen som omtaler mitt privatliv er et eksempel på totalt fraværende forståelse av hva en universitetsavis er. Jeg skulle likt å si at dette bare er en feilvurdering fra Hellesund sin side, men jeg frykter at han kanskje ikke er faglig kompetent til å lede en avis som skal ha en seriøs dekning av et akademisk miljø, som sømmer seg et universitet med høye ambisjoner.

En visjon for På Høyden
På Høyden har en unik posisjon, og kan uten tvil være en styrke for vårt universitet. I mitt eget virke som professor ved Universitetet i Bergen, ser jeg det på som min jobb å ikke bare styrke min egen posisjon, men å være med på å løfte faggruppe, institutt, fakultet og universitet. Dette går ikke på kompromiss med min ambisjon om å være en «uavhengig forsker for UiB». Jeg ser nettopp denne professorrollen som et utgangspunkt for hvordan man kan definere På Høyden sin rolle.

På Høyden skal være en sterk aktør. Men det trenger ikke være en motsetning mellom å være «uavhengig avis for UiB» og samtidig jobbe sammen med resten av institusjonen for at vi sammen skal bli et bedre universitet. På Høyden kan gjøre dette ved å sette kritisk søkelys på vår forskning, vårt faglige virke, vår administrasjon, og vår ledelse. Ved å ha en kritisk og konstruktiv stemme kan det være et utgangspunkt for dialog og debatt.

På Høyden bør også bli det naturlige sted for UiB sine forskere og studenter å publisere populærvitenskaplige sammendrag av sin forskning. Det bør være i På Høyden sin interesse å selv være proaktiv i sin omtale av de forskningsresultater som nåes ved institusjonen.

Det er ikke slik På Høyden er i dag. Til tross for godt over 70 vitenskapelige artikler siden jeg begynte ved UiB, har jeg aldri blitt kontaktet av På Høyden for en sak om min forskning. Det skyldes sannsynligvis manglende forskningsjournalistisk kompetanse, for de skriver gjerne saker om «ung professor», «fikk toppforskprosjekt», eller andre enkle saker som ikke krever faglig innsikt, men som heller ikke gagner den akademiske diskurs. Den siste saken som Hellesund sine menn og kvinner har trommet sammen bør være et skrikende varsel om at den uavhengige avisen med særstilling hos UiB er fullstendig på villspor.

Det er klart at avisen trenger en ny redaktør. En med forskningsjournalistisk kompetanse. En som gjerne selv har erfaring fra egen forskning. En som har respekt for sine kollegaer. Vi har mange som kan fylle en slik rolle i Norge, og jeg er sikker på at På Høyden kan lykkes i å rekruttere en dyktig leder til å få avisen på riktig kjøl igjen.

Universitetet i Bergen fortjener en avis som gjør oss bedre.

 

Les På Høydens svar her.