Åtte bøker, Linneberg?

Publisert:30. mai 2016Oppdatert:31. mai 2016, 11:41
Eivind Kolflaath etterlyser en forklaring på hvordan Linneberg kommer opp i åtte publiserte bøker om justismord.

Litteraturprofessor Arild Linneberg er intervjuet i På Høyden i anledning min kritikk av justismordprosjektet drevet av Linneberg og to andre litteraturvitere ved UiB. Enkelte av Linnebergs uttalelser finner jeg grunn til å kommentere.

Linneberg nevner et antall bøker og artikler som kan virke imponerende. Men det er vanskelig å forstå hvordan han for eksempel kommer opp i «åtte bøker bare de siste seks år», altså perioden 2010-2015. Boken Justismordets retorikk kom i 2013, med Linneberg, Johan C. Dragvoll og Bjørn Ekeland som forfattere. I en opptelling som dette kan en og samme bok naturligvis ikke regnes som tre, selv om den har tre forfattere og dermed tre oppføringer i publikasjonsdatabasen Cristin. Og i pocketutgaven (2014), som Linneberg har ført opp i Cristin som «2. reviderte utgave», er ingen ting endret bortsett fra omslaget. Har Linneberg mulitiplisert antallet forfattere med antallet ulike omslag og dermed fått det som i realiteten er én bok, til å bli seks? Og selv da mangler det to for å komme opp i åtte.

Går man igjennom oppføringene i Cristin for de tre forskerne, og trekker fra for uriktige oppføringer og gjenbruk av tekst, er det mindre enn 150 sider av Justismordets retorikk, samt et par korte artikler, som kan knyttes til de tolv forskerårsverkene i NFR-prosjektet «Justismordets dramaturgi». Det ville være oppklarende om Linneberg kunne liste opp de syv andre bøkene om temaet justismord fra de tre forskerne fra perioden 2010-2015.

Linnebergs antydning om mitt motiv for å skrive artikkelen faller på sin egen urimelighet – eller rettere sagt umulighet

Linneberg antyder at min artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift kan være en reaksjon på Frode Helmich Pedersens artikkel i Tidsskrift for Rettsvitenskap om min bok om bevisbedømmelse. Helmich Pedersens artikkel ble publisert i april i år, og jeg så ikke teksten før publiseringen. Min artikkel ble påbegynt i 2014, og første versjon av manuskriptet (før det ble vesentlig forkortet for å passe inn i NNTs format) ble sendt den påtroppende NNT-redaktøren 20. november i fjor. Linnebergs antydning om mitt motiv for å skrive artikkelen faller på sin egen urimelighet – eller rettere sagt umulighet.

Ifølge Linneberg har Frode Helmich Pedersen i den nevnte artikkelen påvist at min bok om bevisbedømmelse «helt og holdent mangler et vitenskapelig fundert begrep om hva en fortelling er». I motsetning til de tre forskerne jeg har omtalt, skriver Helmich Pedersen på en måte som muliggjør en fruktbar diskusjon om det substansielle. Svar vil komme i TfR. Hans kritikk er basert på en oppfatning om at jeg ikke skiller mellom «fortellinger» og «historier», og at jeg bruker ordet «fortelling» upresist og/eller på en annen måte enn i den litteraturvitenskapelige narratologien. Dette er muligens kritikkverdig, men i så fall er det flere som er skyldige: Linneberg bruker ordene «fortelling» og «historie» synonymt, og i en annen betydning enn den Helmich Pedersen foreskriver for ordet «fortelling», se f.eks. Justismordets retorikk s. 21.