Jeg heter ikke du, studenten eller eleven, jeg heter Jin

Publisert:9. september 2015Oppdatert:9. september 2015, 15:01
Kan vi jobbe sammen for en møtekultur der alt er tilgjengelig og der alle blir respektert i like stor grad, spør Jin Sigve Mæland i dette innlegget. De fleste råd og utvalg ved UiB har krav om studentrepresentasjon, men studentene føler ikke alltid at de blir respektert. Illustrasjonsfoto: Sandra Jecmenica

Det å bli referert til på et møte som et likeverdig medlem med navn og ikke bli henvist til som en udefinert gruppe, studentene, hadde vært hyggelig.

Som en over gjennomsnittlig engasjert student har jeg valgt å engasjere meg i studentpolitikken for å fremme saker jeg mener vil bedre studiehverdagen for både meg og mine medstudenter. En av oppgavene som da må gjøres i en ellers hektisk studiehverdag som allerede inneholder altfor få timer, for lite penger og for mye jobb, er å sitte i ulike råd, styrer og utvalg. Det lovfestede kravet om 20 % studentrepresentasjon i alle råd, styrer og utvalg som har beslutningsmyndighet er bra. Hadde vi lovfestet at studenter skulle bli behandlet på lik linje som andre styrerepresentanter hadde alt vært fantastisk.

Det er på ingen måte meningen å svartmale situasjonen. Det går som regel bra, og som regel får vi både god behandling og god oppfølging. Men det skal ikke så mye til, en forkortelse, et blikk, en kommentar som var ment å være morsom, men som kanskje ikke ble oppfattet slik. Det som er rutine for deg kan virke som støtende for meg. Tar man noe så enkelt som det å kunne navnet på hverandre, er vel ikke for mye å forlange? Det å bli referert til på et møte som et likeverdig medlem med navn og ikke bli henvist til som en udefinert gruppe, studentene, hadde vært hyggelig. Hvis jeg hadde begynt å si «hva mener førsteamanuensisen», «hva mener de midlertidige ansatte», «har lærerene noe de ønsker å si?» hadde jeg nok fremstått som ganske respektløs og uforskammet. Du vil til og med kanskje gå så langt som å si at jeg utøvde en hersketeknikk. Noen av dere vil kanskje påpeke at dere er dårlige på navn. Det er jeg også. Det betyr ikke at jeg ikke kan legge inn litt innsats og prøve å lære meg navnene deres. Når jeg har sittet i samme utvalg som en professor i nesten et år og han på nest siste møte kommer opp til meg og igjen sier «Hei, deg har jeg ikke hilst på», blir jeg litt oppgitt.

Den siste SHOT-undersøkelsen viser at 46 % av UiBs studenter er engasjerte, dette er topp tre i landet og 16% bedre enn for eksempel HiB. Dessverre ser vi ikke nødvendigvis dette engasjementet igjen i studentpolitikken. Når det ikke er så mange av oss som ønsker å være med i råd, styrer og utvalg er det ekstra viktig at de som ønsker å bidra blir behandlet på en god måte. Å miste noen fordi de føler seg utenfor eller fordi de ikke føler seg hørt er uakseptabelt. Hvis én føler det slik er det én for mye. Kan vi snu den skuten? Kan vi skape gode opplevelser rundt det å sitte i råd, styrer og utvalg? Kan vi jobbe sammen for en møtekultur der alt er tilgjengelig og der alle blir respektert i like stor grad?

Jeg ønsker å være med å bidra til en bedre diskusjon og komme med mitt perspektiv, et perspektiv som er forankret i min tilværelse som student. Jeg ønsker ikke å føle meg som et nødvendig onde som fyller en lovpålagt kvote. Jeg ønsker ikke et møte der jeg må vite hva «AKL sin påvirkning på VTK har å si for TTR». Jeg ønsker meg et åpent møte der også muntlig utveksling er tilgjengelig og fri for unødvendige forkortelser. Jeg ønsker meg møter med takhøyde og rom for debatt. Jeg ønsker meg ikke et møte der du krysser armene og ser på meg og sier «nå skal du høre…». Mest av alt ønsker jeg et møte der jeg blir sett og kan si til deg, professor som har jobbet på universitetet i 20 år, som har skrevet pensumboken jeg leser og som har vunnet utallige priser, at «jeg er uenig med deg, jeg mener at…» uten at jeg er redd for gjøre dette.

I disse dager har mange råd, styrer og utvalg sine første møter. Vi klarer nesten alle tingene jeg ønsker meg veldig ofte, men ikke alltid. Noen ganger er må glemskheten ta skylden, mens andre ganger må man tenke over makten en har og hvordan man bruker den.