Doktorgraden - utdanning eller forskning?

Publisert:22. april 2015Oppdatert:22. april 2015, 15:00
80 prosent av de som tar doktorgrad, skal arbeide utenfor akademia. Bildet er fra doktorpromosjon i Håkonshallen.

Hvordan skal vi organisere forskerutdanningen for å frembringe de beste forskerne for fremtiden?

Er en doktorgrad mest forskning eller mest utdanning? Spørsmålet reises med jevne mellomrom og nylig har det igjen blitt aktuelt i forbindelse med den organisatoriske utviklingsprosessen som Universitetet i Bergen er inne i.

Kjernen i spørsmålet er politisk mer enn administrativt: For hvordan skal vi organisere forskerutdanningen for å frembringe de beste forskerne for fremtiden? Om man er enige om målet, er det ved UiB i dag uenighet om hvordan man skal nå det.

Ved UiB er forskerutdanningen langt på vei fakultetenes ansvar. På tre av fakultetene sorterer forskerutdanningen under studieseksjonen, på de tre andre under forskningsseksjonen. På det sentrale nivået er oppgavene knyttet til doktorgraden spredt på tre sentraladministrative enheter; Studieadministrativ avdeling, Forskningsadministrativ avdeling og Kollegiesekretariatet. I all hovedsak har dette fungert. Forskerutdanningen ved UiB er generelt god. På alle fakultet. Det er ingen tvil om det. Likevel er det behov for å forankre det sentrale ansvaret tydeligere.

Å tydeliggjøre den organisatoriske rammen for forskerutdanningen vil ikke bare gjøre det enklere for alle de som til daglig arbeider med doktorgraden ved UiB, men også være en gyllen mulighet til å løfte frem hvor viktig doktorgraden er.

Ved UiB er det i dag flere som tar til orde for å organisere doktorgradskandidatene på samme måte som studenter på lavere grad. Det kan være noen grunner for det:

Doktorgradsutdanningen, eller forskerutdanningen som den gjerne blir kalt, har de siste ti årene gjennomgått en stille revolusjon. Tallene alene vitner om drastiske endringer. Antallet doktorgradskandidater i Norge er fordoblet på ti år. I 2014 var nærmere 10 000 personer i ferd med å ta en doktorgrad, i 2004 var det under fem tusen. Antall kreerte doktorer er nesten fordoblet i samme periode. I 2004 tok i overkant av 700 personer doktorgraden; i 2014 var det nesten 1500. For ti år siden var det 13 institusjoner som kreerte doktorer, i fjor var det 22.

Revolusjonen har ikke bare vært kvantitativ. Den har også vært strukturell og organisatorisk. Veien til samfunnets høyeste akademiske grad var tidligere langt på vei et ensomt løp hvor kandidaten alene holdt på med sin forskning og bare sporadisk var i kontakt med en veileder. I dag er doktorgraden regulert gjennom en egen forskrift. Her står det blant annet at kandidaten skal gjennomgå en egen opplæringsdel, årlig rapportere om sin fremdrift og ha en midtveisevaluering. Det oppfordres også til at hver kandidat har minst to veiledere. Den største forandringen er kanskje at en doktorgrad før ble betraktet som kroningen av en akademisk karriere. I dag er den starten på et yrkesliv som ikke nødvendigvis skal være akademisk.

Endringene de siste ti årene, både hva angår volum og organisatorisk struktur, har krevd et stort administrativt løft. Mens stillingsbenevnelsen forskerutdanningskoordinator knapt nok fantes i 2004, er det i dag ganske mange av dem ved Universitetet i Bergen. De gjør en formidabel jobb og loser kandidatene så vel som deres veiledere gjennom de ulike fasene, fra opptak via gjennomføring til disputas og kreeringen, som frem til nå har foregått på høytidelig vis i Håkonshallen. Når rapporter fylles ut, kurs registreres og endringer foretas, holder  forskerutdanningskoordinatorene styr på det hele. De er helt uunnværlige.

Den stille revolusjonen som har forandret doktorgradsløpet er et europeisk fenomen, og har vært en del av de andre reformene innenfor høyere utdanning med basis i Bologna-prosessen, eller kvalitetsreformen som den gjerne blir kalt. Doktorgraden ble innlemmet i Bologna-prosessen i 2005, og Universitetet i Bergen var en viktig pådriver.

I kjølvannet av disse endringene i volum og struktur har det dessverre blitt mer og mer utbredt å betrakte doktorgradskandidatene som studenter som skal masseproduseres og strømlinjeformes på samme måte som på lavere grad. En slik oppfatning er ikke bare uheldig, men direkte skadelig og kan til syvende og sist gjøre det vanskelig å forsvare hvorfor man skal ha doktorgrad overhodet.

Selv om den norske doktorgraden har endret seg i takt med den europeiske, er det ikke tvil om at doktorgradskandidatene i Norge er heldige sammenliknet med kandidater i mange andre land. De aller fleste kandidatene i Norge er ansatte med lønn, og har rettigheter som enhver annen lønnstaker. Med tanke på inntekt, pensjon og permisjonsordninger i forbindelse med sykdom og foreldreomsorg, er dette meget gunstig. I andre land er doktorgradskandidatene definert som studenter og har økonomi og velferdsrettigheter deretter. Dette er et av Norges fortrinn når det gjelder høyere utdanning, som gjør det mulig for oss å rekruttere de beste forskertalentene. Tanken i Norge har vært at doktorgradskandidatene gjør en jobb, de forsker og må behandles som voksne, selvstendige arbeidstakere i starten av en karriere.

Riktignok skal de aller fleste av dem, ja, faktisk mer enn 80% av de nye doktorene, ha sin karriere utenfor akademia. Derfor må de gjennom doktorgraden tilegne seg egenskaper som gjør dem attraktive på arbeidsmarkedet og i stand til å påta seg arbeidsoppgaver også utenfor universitets- og høyskolesektoren. Dette gjelder alt fra håndtering av store data, mestring av avanserte fortolkningssystemer, formidlingsevne og prosjektledelse.

Universitetet i Bergen har de siste ti årene satset systematisk på doktorgraden. I henhold til Salzburg 2-erklæringen fra 2010 som UiB er forpliktet på, skal en doktorgrad være et selvstendig forskningsbidrag og kandidatene behandles som forskere gjennom hele doktorgradsløpet. Derfor er det prorektor for forskning som har det overordnede ansvaret. At dette er mer enn en formalitet, blir tydelig av det faktum at doktorgradskandidatene sto for mer enn en femtedel av UiBs samlede forskningspublikasjoner i 2014. Et imponerende bevis på deres betydning!

UiB er inne i en organisasjonsutviklingsprosess som også angår doktorgraden. Vi vet at det vil komme nye utfordringer på løpende bånd i nær fremtid. Vi vet at utfordringene først og fremst vil være faglige. Mer enn hvordan kandidatene blir registrert og på hvilken måte forskerutdanningskoordinatorene rapporterer inn data ved de enkelte fakultet, vil den store utfordringen for forskerutdanningen i fremtiden handle om å ivareta og utvikle kvaliteten på kandidatenes forskning. Å organisere doktorgraden på samme måte som studier på lavere grad, kan være administrativt praktisk, men vil neppe bidra til å realisere de faglige, forskningsmessige målene det fortsatt vil være forventninger om at en doktorgrad skal innfri.

Doktorgradskandidatene er en uvurderlig ressurs, og må behandles som forskere tidlig i sin karriere, enten deres videre karriere skal være innenfor eller utenfor akademia. Doktorgraden ved UiB må organiseres slik at de faglige målene kan nås.