Ph.d.-kandidat, krev din rett!

Publisert:23. juni 2014Oppdatert:23. juni 2014, 09:29
doktogradspromosjon i Håkonshallen januar 2014.

En god veileder kan løfte et godt prosjekt og hjelpe en forskerspire å gro. En dårlig veileder i verste fall få både prosjekter og dyktige kandidater til å forvitre. Ph.d.-kandidatutvalget ved HF har undersøkt hvor tilfredse kandidatene er med veiledningen de får.

Som ph.d.-kandidat er veilederen den viktigste personen i livet ditt, ved siden av deg selv. En god veileder kan løfte et allerede godt prosjekt og hjelpe en forskerspire å gro, ved å gi den et godt forskningsmiljø å vokse i og et internasjonalt nettverk som gjødsel. På samme måte kan en dårlig veileder i verste fall få både prosjekter og dyktige kandidater til å visne og forvitre.

Ph.d.-kandidatutvalget ved Det humanistiske fakultet (Stip-HF) gjennomførte i april i år en anonym undersøkelse om veiledningsforholdet blant de 192 aktive kandidatene ved HF (se lenke nederst). Totalt fikk vi 101 svar, og selv om vi ikke vil hevde statistisk representativitet, gir undersøkelsen et godt innblikk i hvordan ph.d.-kandidater ved HF opplever veiledersituasjonen sin. Hvordan er så situasjonen?

Veiledningssituasjonen
Vi ba kandidatene ta utgangspunkt i en konkret situasjon, forrige veiledningsøkt. Tre fjerdedeler av kandidatene ga uttrykk for at de var fornøyd med tilbakemeldingen de hadde fått på tekst. Dette er et godt resultat, men det var også 14 prosent som hverken var fornøyd eller misfornøyd og rundt 10 prosent som var direkte misfornøyd. Her er det altså et visst forbedringspotensial.

Vi ser lignende tall i kandidatenes vurdering av faglige råd fra veileder. Her svarer 85 prosent at de er fornøyd, mens bare 5 prosent er midt på treet. Det er imidlertid fortsatt omkring 10 prosent som er misfornøyd. Av respondentene tilsvarer dette ti personer, mens det i ph.d.-kandidatpopulasjonen som helhet kan det være så mange som 20.

Også tallene for prosjektplanlegging viser tilsvarende mønster. Igjen er antall fornøyde kandidater svært høyt, nesten 75 prosent, mens de som hverken er fornøyd eller misfornøyd utgjør 13 prosent. Her ser vi imidlertid at det også er mange misfornøyde – hele 13 prosent. Dette er alvorlig, men vi må likevel huske at tallet gjelder én spesifikk veiledning, og at planlegging av prosjektet ikke nødvendigvis var et sentralt tema.

Hva så med siste veiledningsøkt som en helhet? Nesten 83 prosent rapporterte at de var fornøyd med forrige veiledningsøkt sett under ett. Her har altså de aller fleste veilederne ved HF også grunn til å være fornøyd. Det er likevel betenkelig at 8 prosent hverken var fornøyd eller misfornøyd og at enda flere, 9 prosent, svarte at de var misfornøyd med forrige veiledning. Her kan så klart årsaksforholdene være mange, men institutter og veiledere bør likevel ta til etterretning at en så stor andel ph.d.-kandidater er misfornøyde med veiledningen. Inntrykket av at dette er alvorlig forsterkes dessuten av svarene på spørsmålet om hvor fornøyd kandidatene vanligvis er med veiledningen. Riktignok svarer 81 prosent at de vanligvis er fornøyd – med så mange som 55,6 prosent i kategorien veldig fornøyd – men det viktigere tallet kommer lenger ned. 9 prosent er generelt hverken fornøyd eller misfornøyd med veiledning, noe som vanskelig kan tolkes positivt. I tillegg, og verst av alt, svarer 10 prosent av kandidatene at de stort sett er lite fornøyd med veiledningen. Et lite lyspunkt er at ingen var direkte misfornøyd med veiledningen generelt, men det er et veldig lite et.

Biveileder og fagmiljø
Selve veiledningssituasjonen er en viktig del av forholdet mellom kandidat og veileder, men det er ikke den eneste. Det er dessuten mulig å ha flere veiledere. Hvordan vurderer ph.d.-kandidatene disse aspektene av veiledningsforholdet? Vi spurte kandidatene om de har biveileder, og 68 prosent svarte ja. Dette er et litt vanskelig tall å tolke, siden det er fullt mulig å ha en formell biveileder uten at man i realiteten har noen kontakt med personen. Vi har ikke kryssreferert tallene for hvem som har biveiledere med de for den generelle tilfredsheten med veiledningen, men det kunne vært interessant å se på. Her er det også stor forskjell mellom instituttene, med en mulig sammenheng mellom institutter med høy andel kandidater med biveileder og institutter med veldig fornøyde kandidater, og motsatt. Særlig påfallende er kontrasten mellom AHKR, som har flest fornøyde kandidater og klart flest kandidater med biveiledere, og IF, med flest mindre fornøyde kandidater og færrest kandidater med biveileder. Det er likevel vanskelig å si noe om eventuelle årsakssammenhenger med utgangspunkt i en kartleggingsundersøkelse som denne. Vi håper imidlertid at de ansvarlige ved instituttene kan ha dette mulige forholdet i bakhodet ved fremtidige årsrapporter og midtveisevalueringer.

Det alvorligste funnet kommer til slutt. På spørsmål om veileder møter forventninger om inkludering i fagmiljø, svarer kun 58 prosent ja. 15 prosent er usikre, og 27 prosent svarer nei. Dette er dramatiske tall, siden de impliserer at nesten 45 prosent av ph.d.-kandidatene ved HF ikke opplever at forventningene deres til å bli integrert i et fagmiljø av veileder innfris. Her er det med andre ord mye arbeid å gjøre. Vi har heller ikke her kryssreferert tallene med de for kandidater med biveileder, men at flere kandidater får biveileder kan generelt tenkes å bidra til at veiledningssituasjonen blir bedre, særlig med tanke på inkludering i fagmiljøer.

Ansvarsfordeling?
Til slutt i undersøkelsen spurte vi kandidatene om de hadde eventuelle andre tanker om veiledningsforholdet. Her fikk vi en forholdsvis lik spredning mellom positive og negative tilbakemeldinger, med beskrivelser av veiledningsforhold som både er veldig gode, og de som rett og slett virker katastrofale, med kandidater som er låst i små fagmiljøer med et dårlig forhold til den eneste kvalifiserte veilederen ved UiB innenfor deres fagfelt. Dette har kanskje mindre generell interesse, men det bør absolutt være et tankekors at det finnes ph.d.-kandidater ved fakultetet som opplever at prosjektene deres kveles av overkontrollerende veiledere. Det ble også etterlyst et veiledningskurs ved HF, et tiltak Stip-HF stiller seg positiv til. Kanskje kan det også være aktuelt å opprette veilederforum ved instituttene, hvor veilederne kan møtes og utveksle erfaringer? Vi vet at et slikt veilederforum er i emning ved IF, og vi ser gjerne at planene blir utviklet og iverksatt, også ved andre institutt.

Én respondent kommenterte også at ph.d.-kandidater maser for mye om veilederne sine og at de burde ta mer ansvar selv. Dette leder oss over på spørsmålet om ansvarsfordeling. Den siterte respondenten har så klart et poeng. Ph.d.-kandidater er ressurssterke personer som bør kunne ta ansvar for sin egen arbeidssituasjon. I virkeligheten er det imidlertid flere forhold som begrenser dette ansvaret. Små fagmiljøer, personlige bånd innad på institutter og tilknytning til prosjekt er bare noen av de ytre faktorene som kan begrense en kandidats handlingsrom i møte med en dårlig veileder. Her har både fakultetet, institutter og ikke minst veiledere selv en viktig rolle å spille for å sørge for at et dyktig forskertalent ikke går tapt i et destruktivt veiledningsforhold, men får rom til å blomstre.

Stip-HF ønsker til slutt å takke alle som tok seg tid til å være med. Deltakelsen var viktig og til stor hjelp.

Benedikte Fjellanger Vardøy

Knut Melvær

Guro Sandnes

Pål Berg Svenungsen

Inga Henriette Undheim

Terje Breigutu Moseng

Les rapporten i sin helhet på Stip-HFs nettside:http://stiphf.b.uib.no/2014/06/13/rapport-om-rettleiingsundersokinga-2014/

Forsidefoto: Ingvild Festervoll Melien