Klimaskepsis og vitenskapelighet

Publisert:6. februar 2014Oppdatert:6. februar 2014, 11:59

Tanja Barth svarer 31.1 på min kritikk av hennes første innlegg, der hun argumenterer for at det er for stor tvil om menneskeskapte klimaendringer til at man kan tillegge dette vekt i en vurdering av etiske og politiske veivalg.

Det er selvsagt opp til Barth selv å gjøre sine valg av forskningstema. For UiB som helhet og for verdenssamfunnet må det i en vurdering av strategiske veivalg ligge en vitenskapelig vurdering til grunn. Da er Barths metode lite anvendbar:

Barth trekker fram noen eksempler på at det finnes forskjellige syn på årsaken til den globale oppvarmingen. En vurdering må imidlertid basere seg på en helhetlig analyse av foreliggende forskningslitteratur. Det at det finnes noen avvikende vurderinger i den vitenskapelige litteraturen må veies mot andre funn, og det må kreves av de som debatterer fra et akademisk ståsted at de faktisk setter seg inn i det helhetlige tilfanget av litteratur istedenfor å trekke frem enkeltstående eksempler. Det siste er det som med rette kalles «cherry picking». Skal man legge stor vekt på enkeltaktørers vurderinger, bør man også som akademiker si hvorfor man ser bort fra det store tilfanget av litteratur som har sett på disse vurderingene, men finner at det er tunge faglig belagte grunner til at de alternative forklaringene på global oppvarming ikke er holdbare.

Slike oppsummeringer finnes i den siste hovedrapporten til IPCC. Man burde forvente at en akademiker argumenterer med utgangspunkt i tilgjengelig faglitteratur og i det minste har sett på sentrale spørsmål i rapporten. Så er ikke tilfelle hos Barth.

Ett av hennes eksempler er teorien om kosmisk strålings betydning for skydannlese. Hun kunne tatt seg bryet med å ikke bare hente fram en teori, men også se på om litteraturen støtter den. I IPCCs siste rapport står det 1.5 sider om teorien. Det refereres mer enn 30 arbeider som har sett på sider ved den. Konklusjonen er helt klar. Teorien støttes ikke av observasjoner og analyser gjort siden den ble satt frem: « high agreement that the cosmic ray-ionization mechanism is too weak to influence global concentrations of CCN or droplets or their change over the last century or during a solar cycle in any climatically significant way» (IPCC AR5 Kap. 7.4)

Barth kan selvsagt si at intet er endelig avklart, men en kan ikke trekke fram alternative teorier og tillegge dem vekt, når forskningen faktisk viser at de er lite sannsynlige. Ihvertfalll bør man da argumentere for at IPCCs vurdering av litteraturen er feil eller lite troverdig. Slik er det også med de andre eksemplene som brukes av Barth.

Barth synes å mene at så lenge det finnes noen alternative hypoteser der ute, så kan man ikke trekke konklusjoner i forhold til politiske og etiske veivalg. Det er et merkelig argument. Et nærliggende eksempel fra medisinsk forskning illustrerer dette. Som i tilfellet menneskeskapte klimaendringer er det er en allmen konsensus om at HIV-viruset skaper AIDS. Likevel er det av fremtredende forskere fremsatt alternative hypoteser om at HIV ikke har skylden, for eksempel av Peter Duesberg, prof. Ved UC Berkeley og medlem av US Academy of Science (se: http://en.wikipedia.org/wiki/HIV/AIDS_denialism), og det finnes et nettverk av fornektere – ikke ulikt klimaforskningen. Det at en fremtredende akademiker og ekspert dissenterer, skulle etter Barths logikk ført til at det var grunn til tvil og man derfor ikke kunne sette i gang behandling med antivirusmedisiner som i ettertid har vist seg å være svært effektive og livreddende for AIDS-pasienter.

Barth spør om usikkerhet knyttet til estimatet om at 2/3 av eksisterende fossile ressurser må forbli ubrukt i forhold til målet om å begrense temperaturstigning til under 2oC. Informasjonen finnes lett tilgjengelig! Både hos IEA og i IPCCs summary for policymakers (http://www.climate2013.org/images/report/WG1AR5_SPM_FINAL.pdf se fig. 10). Ved en oppvarming på 2C er spennviddden i de samlede CO2-utslipp 550-1200 Gt C (Gt= milliarder tonn). Middelverdien er 800 Gt når man også tar hensyn til andre drivere enn CO2. I gjennomsnitt betyr dette at vi har ca 270 Gt igjen å slippe ut før 2-gradersmålet er nådd. Årlige utslipp er 10 Gt/år og øker med 2-3% årlig. Regnestykket og risikoen gir seg selv. Barth sier at hun ikke ser noen alvorlig situasjon. På hvilket grunnlag? Og hva med føre-var-prinsippet?

Vi må selvsagt akseptere debatt og uenighet, men samtidig må vi akseptere at vurderinger av komplekse spørsmål må skje på bakgrunn av en balansert analyse av foreliggende fagfellevurdert litteratur, og erkjenne at det er usikkerheter. Jeg kan ikke se at Barth følger en slik oppskrift. Slike analyser foreligger, og de er blitt styrket når det gjelder årsakene til den globale oppvarmingen. Det finnes støttende vurderinger fra vitenskapsakademiene i alle vesentlige forskningsland til IPCC-rapportene eller lignende oppsummeringer. Likeledes er det likelydende vurderinger fra faglige organisasjoner i fysikk, geofag og også fra kjemikere:  herunder American Chemical Society (http://www.acs.org/content/dam/acsorg/policy/publicpolicies/promote/globalclimatechange/climate-change-position-statement.pdf).

Jeg mener selvsagt ikke at bare de som har sin bakgrunn fra Bjerknessenteret kan debattere. Men jeg stiller krav til vitenskapelighet når det er professorer ved et universitet som ytrer seg. Barth sier at hun ikke anser seg som klimaforsker. Da syns jeg fortsatt det er rart at hun ikke tar kontakt med fagmiljøet i nabolaget som har god oversikt over litteraturtilfanget for å prøve ut sine vurderinger og få en oversikt over faglitteraturen.

Og det er vel slik også på Kjemisk institutt at man vurderer teori og empiri utfra tilgjenglig litteratur og ikke bare enkeltstående arbeider man har funnet på en blogg?

Forsidefoto: Lofoten fotografert 20. august 2001 med et Multi-angle Imaging SpectroRadiometer fra NASAs Terra-satellitt. Foto: NASA