Formidling for feinschmekkere

Publisert:30. september 2013Oppdatert:2. oktober 2013, 10:28
Knut Melvær

Innpakningen av tekst har mye å si for hvordan teksten kommuniseres. Er det plass til bedre typografisk praksis i universitetsdannelsen?

Det er mye prat om forskningsformidling og forskningskommunikasjon for tiden. Og det er bra. Forskere av alle arter tar seg fortiden tid til å stå på stands, snakke med barn, presentere doktorgradsprosjektet sitt på fire minutt, stille på fjernsyn, radio og på podcast. Noen har begynt å snuse på ideen om å bruke video og internett til å berike den mer tradisjonelle undervisningen. Noen får til og med priser for forskningsformidlingen sin. Og ja, det er faktisk mulig å danse avhandlingen sin. At det er en bra ting at akademikere er åpne for å eksperimentere med nye former for formidling er det vanskelig å være uenig i. Jeg vil allikevel hevde at det er verdt til å ta seg en liten kunstpause og rette oppmerksomheten mot noe som jeg ikke ser blir tatt opp i noen særlig grad i formidlingspratet: Skriften.

Man kan som forsker stå foran kameraet så mye man vil, men det er ingen tvil om at mesteparten av forskningsformidlingen (og kommunikasjonen) skjer gjennom tekst. Jeg har ingen hard statistikk, men erfaringsmessig vil jeg også anslå at slik tekst formidles i et Microsoft Word-dokument med ut-av-boksen standard stiler (Overskrifter i blå Calibri og brødtekst i Cambria). Om dokumentet ikke bruker denne stilmalen, er dokumentet med ørten prosent sikkerhet satt i enten Times New Roman, eller Arial, tolv punkter stor, dobbelt linjeavstand og margbredde på rundt to cm («akademisk standard»). En del læresteder har til og med satt dette som stilkrav for innleverte studentoppgaver. Antagelivis fordi sensorer var leie av å måtte lese 4000 ord lange semesteroppgaver satt i Comic Sans, eller for å hindre studentene i å forsøke å oppnå sidetallskrav ved å blåse opp skriftstørrelsen eller linjeavstanden. Greit nok.

Jeg er drittlei av å lese tekster satt i Times New Roman, jeg blir irritert av å måtte se på tabeller hvor man beholder cellekantlinjer uten åpenbar grunn, jeg gremmes av å måtte lese saksdokumenter satt i Arial, jeg synes blå overskrifter i Calibri er et tegn på latskap, jeg sukker av avsnitt markert med to linjeskift og (ofte alt for stort) innrykk, jeg blir svimmel av store blokksitat satt i kursiv, jeg   skjønner     ikke   hvorfor    man   blokkjusterer    tekst   uten   å    skru    på orddeling, jeg synes det er synd at vi har glemt å bruke de «norske» anførselstegnene, jeg mister ofte tråden når jeg må lese tekstlinjer som strekker seg over 20 cm på arket, jeg stusser på hvorfor man bruker understrek for å markere ord når man kan bruke kursiv, jeg blander arkene når man ikke legger inn sidetall, og jeg har aldri skjønt poenget med fire overskriftsnivåer.

Dette gjør meg ofte til en hykler og en irriterende flisespikkende pedantisk «datafyr». En hykler fordi jeg begår slike typografiske synder selv, og en irriterende flisespikker fordi jeg synes å være mer opptatt av «innpakningen» enn innholdet. Og «datafyr» fordi jeg har tatt meg tiden til å lære mer om de typografiske funksjonalitetene som finnes i skrive- og tekstbehandlingsprogrammene. Noe som ofte kan være en utfordring fordi programvarepakker, som for eksempel Word, ikke alltid er særlig intutive eller brukervennlige når det kommer til å få til god typografisk stil. Men det er ingen unnskyldning til å ikke prøve.

Typografi handler mer om bare «innpakningen», eller sagt på en annen måte, innpakningen av tekst har mye å si for hvordan teksten kommuniseres. Det er ikke tiltalende å sette seg ned med en tekst satt i «akademisk standard». Det er verken gøy eller lett å orientere seg i en tabell fylt til randen med tekst og lite luft som er tvunget inn på én side for å unngå at den bryter over to. Det hjelper ikke leseren din å få tak i budskapet du prøver å formidle. Og det er slike spørsmål man bør stille når teksten er ferdigskrevet: Hva skal til for at denne teksten skal bli lettere å lese? Blir de viktigste poengene kommunisert godt nok?

Fame has a dark side. When Times New Roman ap­pears in a book, doc­u­ment, or ad­ver­tise­ment, it con­notes ap­a­thy. It says, “I sub­mit­ted to the font of least re­sis­tance.” Times New Roman is not a font choice so much as the ab­sence of a font choice, like the black­ness of deep space is not a col­or. To look at Times New Roman is to gaze into the void. (Practical Typography, «Times New Roman»)

Heldigvis trenger man ikke å søke seg inn på linja for grafisk design for å svare på slike spørsmål. Man kan starte i det små, med noen få enkle grep. For det første kan man sette av neste helg til å lese gjennom nettboka til den amerikanske juristen og fontdesigneren Matthew Butterick, Practical Typography. Den er gratis å lese og inneholder korte typografiske innføringer inkludert enkle instrukser for Word og Pages. Butterick poengterer det vanligvis selv, men noen av tipsene er forbeholdt amerikansk typografisk stil. Da kan man navigere seg til nettsiden korrekturavdelingen.no hvor retningslinjer for norsk typografisk stil er enkelt forklart med instrukser for både PC og Mac. Videre kan man prøve å lære seg hvordan man bruker stilmaler i tekstbehandlingsprogrammet man bruker. Man kan titte litt på nettsiden FontShop, lære litt om trender og begrunnelser, og kanskje påspandere seg en font eller to.

Det kan kanskje virke som en unødvendig dyr investering å kjøpe fonter (enkeltlisenser ligger vanligvis mellom 1000,- og 3000,- kroner). Men så fremt du kjøper en som er god, vil du kunne gi alle dine tekster et særegent og profesjonelt utrykk så lenge du lever. Med tanke på hvor mye tekst vi på universitetet produserer gjennom en karriere vil jeg tørre å påstå at stykkprisen vi bli forsvinnende liten.

Det er kanskje også på tide å diskutere hva vi tjener på å tvinge studenter og administrativt ansatte å produsere tekster satt i Arial (spesielt når Helvetica er tilgjengelig på alle maskiner) og Times New Roman. Det finnes gode argumenter for hvorfor en institusjon bør ha konsekvent typografisk stil, men hvorfor ikke konsekvent bruke bedre fonter, og hvorfor begrense det konsekvente til valg av skrifttype? Er det plass til bedre typografisk praksis i universitetsdannelsen?