Jussprofessor: Langeland har «krenket tjenesteplikten»

Publisert:14. desember 2018Oppdatert:14. desember 2018, 09:36
– Det denne saken viser, er at selv om vi ikke er det formelt, så er professorer en del av øvrigheten i folks øyne. Man kan ikke hevde at «jeg står helt fritt til å gjøre hva jeg vil på fritiden», konstaterer jussprofessor Anne Robberstad. Foto: Helene Lindqvist

Jussprofessor Anne Robberstad hadde egentlig bare tenkt å få med seg Langeland-sakens første dag. I stedet er hun blitt sittende i Oslo tingrett hele uka.

Blant dem som har benket seg i Oslo tingrett denne uka for å høre om Facebook-krig, fyll, sjikane og trakassering, er professor i jus på Universitetet i Oslo, Anne Robberstad.

– Jeg hadde egentlig bare tenkt å være her mandag, men som gammel advokat ble jeg grepet og fikk lyst til å høre mer, sier professoren til Uniforum.

Robberstad skiller seg ut. For der den forrige store avskjedssaken i sektoren, Nedkvitne-saken, tiltrakk seg en rekke kjente akademikere blant tilhørerne, vekker ikke Nils Rune Langelands avskjedssak den samme interessen.

Ikke kjempeengasjert

Heller ikke Robberstad er så veldig engasjert i det juridiske i saken. Først og fremst er hun her i jobbsammenheng, forteller hun. Som ledd i at hun underviser i sivilprosess, altså reglene for sivile rettssaker, følger hun hvert år en sak for å holde seg oppdatert på hva som skjer i rettssalene. Det hender nemlig ikke så sjelden at det er forskjell på lærebokteori og praksis.

Hun innrømmer likevel at saken ikke er helt tilfeldig valgt.

– Jeg er jo professor selv. Så det er alltid interessant å høre på argumentasjonen i de veldig sjeldne tilfellene der professorer blir avskjediget. I dag fikk vi for eksempel høre mye om hvordan en professor skal oppføre seg, og forventninger til professorrollen, gjengir Robberstad fra vitnemålet til UiS-rektor Marit Boyesen.

Å spå i sakens utfall vil professoren ikke. Men hun nøler ikke med å slå fast at episoden der Langeland var så full på flyplassen etter en fagkonferanse i utlandet, at han ikke fikk bli med flyet hjem, kan karakteriseres som en såkalt krenkelse av tjenesteplikten.

– Det er helt klart at en professor ikke kan tillate seg å være så beruset at man ikke kan bli med flyet hjem fra faglig konferanse i utlandet. Slike hendelser belaster kollegaene rundt, og bidrar til å svekke omdømmet til institusjonen han kommer fra, konstaterer Robberstad.

Så gjenstår det å se om retten er enig, og om de også vil karakterisere krenkelsen som «grov».

Uvanlig sak

Det retten skal ta stilling til, er om det Langeland har gjort, kvalifiserer til avskjed etter statsansattelovens § 26. Staten hevder at tre vilkår i paragrafen er oppfylt, nemlig at historikeren «grovt har krenket sine tjenesteplikter», «på tross av skriftlig advarsel gjentatt har krenket sine tjenesteplikter» og «ved utilbørlig adferd i eller utenfor tjenesten viser seg uverdig til sin stilling eller bryter ned den aktelsen eller tilliten som er nødvendig for stillingen eller tjenesten.». For at avskjedsvedtaket skal være gyldig, holder det at retten anser ett av disse vilkårene som oppfylt.

Sammenlignet med andre sivile saker, skiller saken seg ut ved at det er ganske stor enighet om hva som har foregått, påpeker Robberstad.

– Vi pleier å si at de fleste sivile saker avgjøres på faktum. Med det mener vi at det er rettens bevisvurdering, hva som skjedde, som blir avgjørende for utfallet. Veldig ofte er det dette og ikke jussen som er viktig. Så sånn sett er denne saken litt atypisk. Og det har å gjøre med at mye av det som er skjedd er skrevet ned, og dermed ubestridelige fakta, forklarer professoren.

Dermed vil rettens vurdering handle om hvordan tingene Langeland har gjort, skal vurderes opp mot lovens avskjedsvilkår.

– Retten skal kun ta stilling til om UiS hadde lov til å avskjedige Langeland. Ikke om de burde gjort det?

– Det stemmer. Det står i statsansatteloven at en statsansatt kan avsettes når vilkårene for avskjed er oppfylt. Men som staten sa i sin innledning, er det opp til arbeidsgivers skjønn om vedkommende skal avskjediges når lovens vilkår er til stede. Så arbeidsgiver kan velge avskjedigelse eller velge å la være. Men med mindre det er noen åpenbare feil ved arbeidsgivers skjønn, kan ikke domstolen overprøve dette, forklarer professoren.

Tror ikke på alkoholavtale-argument

Da Langeland ble avskjediget, skjedde det nokså raskt etter at han hadde inngått en rusoppfølgingsavtale med universitetet. Da han møtte på jobb en dag med 1,61 i promille, var det rett ut. Advokaten hans har argumentert med at avskjed som første reaksjon ved tilbakefall, er i strid med rusoppfølgingsavtalen. Han hevder dessuten at avtalen ikke var kommet skikkelig i gang.

Dette argumentet har ikke Robberstad noen tro på.

– Her tror jeg retten kommer til å være enig med statens advokat, som sier at selv om man inngår en sånn avtale, så fratar ikke denne arbeidsgiver muligheten til å reagere med opphør av arbeidsforholdet. Så her tror jeg statens oppfatning av jussen vil bli lagt til grunn av domstolene.

– De kommer ingen vei med dette argumentet?

– Jeg tror ikke det er noe sterkt argument juridisk, nei.

– Har Langeland noen andre sterke argumenter?

– Det har jeg ikke lyst å uttale meg om, egentlig. Jeg vil ikke komme med noen uttalelse om hvordan saken bør ende, slik jeg gjorde i Nedkvitne-saken. De to sakene er uansett veldig forskjellige.

– En del av øvrigheten

Jussprofessoren har merket seg at Langelands advokat snakket en del om skillet mellom jobb og privatliv. Robberstad sier seg sterkt uenig i tanken om at professorhatten er noe man skal kunne ta av og på, og at ulike regler for oppførsel da gjelder.

– Det denne saken viser, er at selv om vi ikke er det formelt, så er professorer en del av øvrigheten i folks øyne. Man kan ikke hevde at «jeg står helt fritt til å gjøre hva jeg vil på fritiden», slår hun fast.

– For meg som har vært en del av rettsvesenet i mange år er dette en selvfølge. Og kanskje er det lettere for jurister å akseptere det, enn for eksempel filologer og andre faggrupper. En dommer kan ikke tillate seg å drite seg ut på fritiden på en måte som blir kjent for mange mennesker. Det ville smitte over på respekten for dommerstanden. Vi kan ikke insistere på at vi kan gjøre hva vi vil privat.

– Hvem setter grensa for hva det er å gå for langt å skrive på Facebook?

– Det er folks reaksjoner på det som er skrevet som etter hvert vil danne denne grensen. Professorer har en veldig stor ytringsfrihet, som vi er forpliktet til å bruke. Men denne handler om faglige oppfatninger, og blir derfor ikke relevant i Langelands sammenheng. Så et spørsmål om ytringsfrihet blir dette i alle fall ikke, konstaterer professoren.

– Langelands advokat har sagt flere ganger at «hvis det var en rørlegger i Bodø som sa dette, så ville ikke folk reagert.» Og nei, det hadde de kanskje ikke. Og det handler nettopp om at vi professorer anses som en del av øvrigheten. Vi blir møtt med strengere krav. Det får man bare finne seg i.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed