Jobber mot tre bærekraftsmål i ett prosjekt

Publisert:8. februar 2018Oppdatert:8. februar 2018, 09:15
Ingvild Fossgard Sandøy leder et prosjekt som jobber for å bedre folkehelsen i Zambia, der sykdommer som kolera og hiv fortsatt er store trusler for befolkningen.

Ingvild Fossgard Sandøy og kollegaene sørger for både bedre helse, utdanning og likestilling med et norsk-zambisk prosjekt.

Senter for internasjonal helse ved Universitetet i Bergen (UiB) har siden tidlig på 2000-tallet hatt omfattende samarbeid med University of Zambia (Unza) i Lusaka, og arbeidet bygger direkte opp om FNs bærekraftsmål, som er tema for dagens konferanse i Bergen.

Master- og doktorgradsstudenter har i en årrekke kommet til Bergen, blant annet som kvotestudenter, og fått gradene sine her. Deretter har de tatt bokstavelig talt livsviktig kunnskap med seg hjem til land med mindre velfungerende utdanningssystem.

Master- og doktorgradsnivå

Nå har Bergunza-Shine-prosjektet blitt en del av Norpart-programmet, som er et nytt program for utdanningssamarbeid med fattige land i sør som har tatt over for kvoteprogrammet.

– Vi har tidligere blant annet vært med på å etablere et masterprogram i epidemiologi i Zambia, og nå beveger vi oss over på doktorgradsnivå, forteller prosjektleder Ingvild Fossgard Sandøy.

Hiv og kolera

Zambia er et land med store helseutfordringer, der infeksjonssykdommer som malaria, hiv og tuberkulose fortsatt gjør mange syke. Men livstilssykdommer som fedme og høyt blodtrykk er også et økende problem i deler av befolkningen.

– De store infeksjonssykdommene er fortsatt et stort folkehelseproblem i Zambia. De har for eksempel årlige koleraepidemier i Lusaka. De trenger personer som ikke bare kan behandle slike sykdommer, men som vet hvordan man kan overvåke smittsomme sykdommer og sette inn forebyggende tiltak. Det er så mye billigere å forebygge enn å behandle.

– I Zambia har de fått opprettet et nytt fakultet for folkehelse. Tidlig på 2000-tallet var det bare 5-6 ansatte der, mens nå er det 50-60, forteller Sandøy.

De har også 5-6 masterprogram, og er flinke til å rekruttere kvinnelige studenter.

– Nå spøker de med at de sliter med å finne kvalifiserte menn, forteller Sandøy.

Universitetet i Zambia er også en av partnerne i senteret for fremragende forskning på mødre- og barnehelseintervensjoner, CISMAC, ved Senter for internasjonal helse.

Tar graden i hjemlandet

Tidligere var norsk universitetssamarbeid med fattige land delvis basert på kvoteprogrammet, som ga master- og doktorgradsstudenter fra sør anledning til å studere ved norske universitet. Men dette ble kuttet i statsbudsjettet i 2015, til store protester fra sektoren.

Gjennom Norpart-programmet er noen av samarbeidsprosjektene videreført, men på en annen måte enn tidligere. Nå tar studentene heller gradene sine ved universitetene i hjemlandet, men kommer til Norge for kortere kurs.

– Nå skal mye mer foregå i sør, og jeg tror det er en fordel for deres kurs og masterprogram. Ordningen blir mer bærekraftig, sier Sandøy.

På den måten blir programmene ved universitetene i sør gradvis bygd opp, selv om det kan ta tid, og nivået kan være variabelt.

– For oss på Senter for internasjonal helse har dette vært en ulempe, fordi vi før kunne tilby gode master- og PhD-program i Bergen for kandidater fra samarbeidsinstitusjoner. Nå er det mer krevende fordi vi heller må bidra til å bygge opp eller styrke utdanningsprogram ved andre institusjoner. Men på lang sikt vil det være bra for utdanningskapasiteten og –kvaliteten på universitetene vi samarbeider med, sier Sandøy.

Viktigste bidraget

Forskningsmiljøet er et av dem som i størst grad bygger opp under FNs bærekraftmål. Sandøy og kollegaene opplever hver dag at arbeidet de gjør er samfunnsrelevant.

– Jeg tror at de viktigste bidragene Norge kan til bærekraftsmålene er kunnskapsutvikling og andre bidrag i fattige land. Å ha et forskings- og utdanningssamarbeid av denne typen er da helt grunnleggende.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed