INN-rektor om #metoo-sak: — Forferdelig vanskelig

Publisert:23. februar 2018Oppdatert:23. februar 2018, 10:25
— Det var ganske vanskelig å handle uten å kunne fastslå hva som egentlig hadde skjedd, når partene framla diametralt ulike versjoner av ett og samme forløp, og begge krevde at man skulle akseptere deres versjon som sannheten, sier Kathrine Skretting, rektor ved Høgskolen i Innlandet. Foto: Henriette Dæhli

Rektor ved Høgskolen i Innlandet, Kathrine Skretting, fikk problemer med håndteringen av en sak om seksuell trakassering. — Begge parter følte seg nedverdiget og behandlet uten tilstrekkelig respekt, forteller hun.

Professor og rektor, Kathrine Skretting (64), har mange år bak seg i ulike lederstillinger og styreverv i akademia. Hun er nå er rektor ved den fusjonerte Høgskolen i Innlandet. Til Khrono forteller hun hvor vanskelig det kan være som leder å håndtere saker om seksuell trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet.

Begge parter nedverdiget

— Det var en forferdelig vanskelig sak. Det var påstand mot påstand. Og jeg konstaterer at vi fikk problemer med håndteringen vår, sier en åpenhjertig Skretting, og legger til:

— Kort sagt: Begge parter følte seg nedverdiget og behandlet uten tilstrekkelig respekt.

Uten å gå i detaljer om den konkrete saken forteller Skretting at den handlet om en student som fortalte om trakassering. Saken dreide seg om hvordan interne sensorer i forbindelse med muntlig eksamen hadde snakket til henne, og hvordan de hadde oppført seg.

Sensorene kjente seg overhode ikke igjen i studentens fortelling, og Skretting opplevde det klassiske lederdilemmaet som følger med slike saker:

— Man skal støtte og tro på studenten - og man skal følge kontradiksjonsprinsippet og høre på lærerne også. Men det er så godt som umulig å støtte begge parter samtidig, i alle fall på en slik måte at alle blir fornøyd, sier rektoren.

Splittelse i miljøet

Hun forteller at da muntlig eksamen var over, var studenten sint og såret, og sendte en formell klage. Høgskolen hørte på studenten og innhentet deretter de interne sensorenes syn på saken.

— Saken ble etterhvert kjent i miljøet og skapte splittelse. Noen studenter hadde selv erfart tilløp til sexisme i miljøet og støttet studenten. Andre støttet de to sensorene fordi de satte stor pris på dem som lærere, forteller Skretting.

— Alle var imidlertid enige om at disse to lærerne gjorde en god faglig jobb. Men en del studenter, av begge kjønn, hadde sett sexistiske tilløp og pekte på et forbedringspotensiale når det gjaldt likestilling. Den andre delen støttet lærerne ubetinget, og lærerne stilte seg helt uforstående til at noe av det de foretok seg skulle kunne oppleves som seksuelt trakasserende, sier Skretting.

— Og hvordan endte saken?

— Det var studentens avsluttende eksamen, så hun sluttet kort tid etter hendelsen. Lærerne sluttet også, sier hun, og legger til:

— Lærerne følte seg tråkka på etter det som hadde skjedd. De mistet motivasjon og byttet arbeidssted.

Over 120 saker

Khrono har tidligere hatt en sak om at det nå er over 120 saker som handler om seksuell trakassering eller uønsket seksuell oppmerksomhet ved landets høyere utdanningsinstitusjoner.

Universitets- og høgskolerådet (UHR) har satt ned en arbeidsgruppe, ledet av rektor ved Universitetet i Agder, Frank Reichert, som skal komme med tiltak og innspill til kartlegging av omfanget.

Problemstillingene Skretting snakker om er høyst aktuelle, for utsatte studenter og ansatte, og for ledere som skal håndtere sakene.

Høgskolen i Innlandet har også hatt en sak til om seksuell trakassering i kjølvannet av #metoo-kampanjen, men denne saken ble håndtert på fakultetsnivå, og rektor Skretting var ikke like involvert. Innfusjonerte Høgskolen i Hedmark kan fortelle om tre saker, alle før #metoo.

Alle ble sinte og lei seg

— Angrer du på noe i forbindelse med håndteringen av saken - eller er det noe du ville gjort annerledes i dag?

— Det er et godt og vanskelig spørsmål. Jeg konstaterer at vi ikke lyktes i håndteringen vår. Vi fikk ikke etablert dialog mellom partene. Alle ble sinte og lei seg. En åpen samtale mellom studenten og lærerne kom ikke i stand, en samtale hvor det som ble opplevd som sårende kunne bli bearbeidet, kanskje tilgitt, slik at man kunne komme videre. Vi var ganske sikre på at dette ikke var en politisak. Hvor går man da? Da må det dreie seg om åpen kommunikasjon, respekt, vilje til å lære av det som hendte og komme seg videre, sier hun.

Skretting mener at når de ikke klarte å få til dette, så kan det ha ha sammenheng men at de gikk «juss-veien», som innebærer skriftlige varsler og skriftlige forklaringer og faktaundersøkelser.

Fakta lot seg ikke etablere

— Vi forsøkte å finne ut hva som egentlig hadde hendt. Da vi skjønte at fakta ikke lot seg etablere, hadde både vi som institusjon og partene rotet oss langt inn en kommunikasjon med anklager og påstander. Etter hvert ble saken gradvis kjent i miljøet. Partenes ære og troverdighet sto på spill og de måtte forsvare seg. Det samme gjaldt til dels for institusjonen, sier hun.

— Vi brukte krefter på å vise at vi hadde fulgt regler og forskrifter og bedrevet korrekt behandling av denne typen sak. Jeg tror kanskje vi kunne ha lyktes bedre med å samle partene kort etter hendelsen og forsøkt å snakke ut om den. Vi ville nok hatt behov for ekstern kompetanse for å legge til rette for en slik åpen og mer uformell samtale, for det var sterke følelser på begge sider, og hun legger til:

—Det var ganske vanskelig å handle uten å kunne fastslå hva som egentlig hadde skjedd, når partene framla diametralt ulike versjoner av ett og samme forløp, og begge krevde at man skulle akseptere deres versjon som sannheten.

Svart, grått og hvitt

Som leder i akademia har Skretting sett flere sjatteringer når det gjelder seksuell trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet.

Hun understreker at trakassering defineres av den som blir trakassert.

— Klarer ikke den som opplever trakassering selv å si fra på en slik måte at det stopper med en gang, skal ledelsen på banen, understreker hun.

Utover dette viser Skretting til denne typen hendelser som svarte, grå og hvite.

— Så la oss ta de svarte sakene først, sier hun og sikter til de virkelig alvorlige og grove sakene, og tar usunne veileder og stipendiat-relasjoner som eksempel, i det hele tatt saker med seksuelt press fra en maktperson mot en yngre, underordnet.

Hvite saker, men flest grå

— Og så må vi heller ikke glemme at akademia har hatt mange helt hvite saker, der det handler om gjensidig forelskelse og folk finner hverandre ektefølt, også på tvers av alders- og statusforskjeller.

Men rektoren mener at det er aller flest saker i det hun kaller det store grå feltet i akademia.

— Dette kan for eksempel handle om eldre forelesere og veilederes beundring av ung skjønnhet og livskraft, og tilsvarende beundring tilbake for den intellektuelle kraften, og de erkjennelsesdørene som en god lærer kan åpne i en ung student. Som ung student kan en bli fascinert av å virkelig bli sett av en foreleser eller lærer, sier hun.

Har selv opplevd relasjoner

— Hva med deg selv? Har du opplevd seksuell trakassering eller hatt ubehagelige opplevelser gjennom alle dine år i akademia?

— Jeg har vært tett på relasjoner av beundring med erotisk islett. Jeg har både sett og hørt om mange slike relasjoner. Det er en god del av disse tingene rundt oss, mener Skretting, og viser til at det blant annet handler om hvordan man snakker om og med studentene sine.

— Hva skal man så gjøre for å få bukt med de svarte - og vel helst de grå - sakene?

— Noe av det fine med #metoo er at kampanjen har økt bevisstheten om maktaspektene i relasjoner mellom en etablert mannlig leder og en ung, kvinne – student, ungdomspolitiker - i en underordnet rolle. Kampanjens mange personlige fortellinger har økt bevisstheten blant menn om den makt de besitter. Jeg tror altså en bevisstgjøring er i ferd med å finne sted, slik at menn forstår sin egne posisjon bedre og blir mer tilbakeholdne, mens kvinner blir sterkere og mer selvsikre når det gjelder å sette grenser, sier hun.

Atferd endres

— De fleste ledere, også i akademia, vil helst ikke snakke inngående om slike vanskelige saker som du gjør her. Hvorfor velger du likevel å fortelle?

— Jeg tror det trengs eksempler og konkrete erfaringer. Vi må lære av hverandre for å bli bedre på å håndtere slike saker.

— Har du noen gode råd til kollegene dine, som helt sikkert vil oppleve, eller har opplevd tilsvarende situasjoner?

— Stålsett deg. Det blir vanskelig, sier hun og avslutter:

— Å behandle vanskelige saker av denne typen har lært meg at selv om saken ikke blir løst, vil det forhold at den er reist, med diskusjoner og møter, bidra til at adferd endres.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed