– Hunkjønn kan dø ut

Publisert:11. oktober 2017Oppdatert:11. oktober 2017, 12:00
Terje Lohndal skal sammen Marit Westergaard lede forskningsgruppen «MultiGender» med håp om å øke kunnskapen om grammatisk kjønn. - Det er samme tendens på alle hunkjønnsord: De blir hankjønn, sier Lohndal. Bildet er fra da Lohndal fikk Nils Klim-prisen i 2014. Året etter ble han professor. Arkivfoto: Nikita Solenov

Små barn i Trondheim sier «jenten» og barn i Tromsø sier «en jente». Forskere har undersøkt grammatisk hunkjønn og latt seg overraske over funnene. Nå settes det i gang et internasjonalt forskningsprosjekt for å forstå grammatisk kjønn bedre.

– I Tromsø sier de «en jente», men likevel «jenta». I Trondheim er det en større andel barn som også sier «jenten». Da er man i ferd med å bevege seg over til bergensk. Det var en stor overraskelse for oss, sier Terje Lohndal, som har gjort forskningen i Trondheim sammen med blant andre NTNU-kollega Guro Busterud.

NTNU-professoren og lingvisten forteller at grammatisk hunkjønn rett og slett kan være i ferd med å dø ut i mange norske dialekter.

Foreldrene får det ikke med seg
– Spør du foreldrene til barna, har nesten ingen lagt merke til at barna ikke bruker hunkjønn. Det er ikke i tråd med slik vi kjenner trøndersk fra før av, sier han.

Forskere har gjennomført undersøkelser blant barn i flere aldersgrupper, samt voksne. De har funnet at grammatisk hunkjønn er nærmest borte hos de yngste barna. I undersøkelsen ble det vist frem bilder av gjenstander som glass, bøtte, ring, bru, ratt, flaske, kopp og såpe - altså alle de grammatiske kjønnene som på fagspråket kalles genus.

– Det er samme tendens på alle hunkjønnsord: De blir hankjønn. Intetkjønn er det ingen problemer med, sier Lohndal.

Men hvorfor er det slik at grammatisk kjønn endrer seg på forskjellige måter i ulike kontekster? Det har ingen svaret på. Iallfall foreløpig. Lohndal og Marit Westergaard fra UiT skal nemlig lede forskningsgruppen «MultiGender» med håp om å øke kunnskapen om grammatisk kjønn. De har fått tilslag på en prosjektsøknad til Senter for grunnforskning, CAS. Det betyr at de skal bruke et år på å lede prosjektet «A Multilingual Approach to Grammatical Gender (MultiGender): Acquisition, Variation & Change». Lohndal og Westergaard, som også er professor II ved NTNU, starter opp i 2019.

Team av internasjonale eksperter skal samarbeide
Det var Westergaard som sammen med Yulia Rodina ved UiT satte i gang med undersøkelsene av grammatisk kjønn i Tromsø, før prosjektet etter hvert ble utvidet. Lohndal forteller at teamet som skal grave seg dypere ned i problemstillingen kommer til å bestå av i alt 25 forskere med utgangspunkt i forskjellige perspektiver og språk. De skal bidra i kortere og lengre perioder, mens fire seniorforskere skal være med stort sett hele tiden.

Senter for grunnforskning ved Det Norske Videnskaps-Akademi er også kjent som Centre for Advanced Study (CAS). Dette er et frittstående forskningssenter som hvert år tar imot tre internasjonale og tverrfaglige forskningsgrupper. Målet er å styrke og internasjonalisere uavhengig grunnforskning.

– Vi har invitert inn en haug med internasjonale eksperter. Ideen er at når man bringer sammen flere vil man kunne få til ting man ikke kunne fått til om man satt på hver sin institusjon, sier Lohndal.

Lohndal er for øvrig lingvisten som i 2015 ble Norges yngste professor i en alder av 27 år. Tittelen ble overtatt av Mohammad Derawi som var 29 år da han ble professor i fjor.

Norsktalende amerikanere mister både hun- og intetkjønn
Hunkjønnets forsvinningsnummer er ikke bare et norsk fenomen. Det skjer i mange andre språk også. Det gjør det ekstra spennende å forsøke å finne årsaken, mener Lohndal. Han forteller at en gruppe svært godt voksne amerikanere som fortsatt snakker norsk har liknende språkutvikling som forskerne ser i Norge. Ja, faktisk er ikke bare hunkjønn utsatt i amerikanorsk, men også intetkjønn, ifølge forskning Lohndal har gjort sammen med Westergaard.

– I Norge kan en forklaring på at hunkjønn forsvinner være press fra standardnært Oslo-mål, men det er ikke tilfelle for de norsktalende amerikanerne. Det tyder på at også andre mekanismer ligger bak, sier Lohndal og trekker fram en hypotese om at disse talerne er så dominante i engelsk og lite utsatt for norsk at det forklarer hvorfor kjønn er så utsatt.

Engelsk har nemlig ikke kjønn. Mens noen språk har to, har andre språk ingen kjønn. Enkelte afrikanske språk har hele 20 kjønn, eller bøyingsklasser som det ofte kalles, ifølge Lohndal. Forskerne skal forsøke å se likhetstrekk, tendenser og sammenhenger på tvers av språk.

Variasjoner på norsk
Nynorsk har tre genus. Det er det samme systemet som i norrønt, islandsk og tysk, samt i fjernere språklige slektninger som latin, gresk og russisk. I bokmål har språkbrukerne valget mellom dette tredelte systemet og et system med to genus – intetkjønn og felleskjønn. I praksis vil det si at alle hunkjønnsord på bokmål alternativt kan være hankjønnsord. Togenussystemet finner vi for eksempel i bergensdialekten, og ellers i standardsvensk og ‑dansk, skriver Språkrådet i en artikkel om grammatisk kjønn og variasjon i norsk

- Hva er det egentlig som bestemmer hvilket kjønn et ord har?

- Så langt ser det ut til å være forskjellige ting i forskjellige språk. Hovedteorien er at mange har ment at grammatisk kjønn i hovedsak bestemmes av betydningen til et ord. Et annet perspektiv er at det er andre egenskaper enn betydningen som avgjør hva det grammatiske genuset er. I for eksempel russisk er det endelsen av ordet som avgjør kjønnet. Kan en slik tankegang utvikles for flere språk? spør Lohndal uten at journalisten er i stand til å svare.

Det var nok heller ikke meningen, for lingvisten og hans team av språkeksperter skal bruke tiden på å forsøke å finne ut av nettopp dette.

– Vi skal forsøke å forstå hvordan barn, spesielt flerspråklige barn, lærer kjønn, og hvordan kjønn endrer seg over tid i flerspråklige settinger, sier Lohndal.

– Men hva er det som avgjør at et gitt ord har det kjønnet det har?

– I mange språk er det ganske vilkårlig, som for eksempel norsk. Vi vet også at det er en viss variasjon mellom norske dialekter. Det er ingen som bestemmer, sier Lohndal.

Nå er Westergaard og Lohndal selv godt i gang med å bestemme hvordan forskningsprosjektet ved CAS skal utformes når de starter opp i 2019.

– Det er ganske mye planlegging og koordinering når vi skal ha med så mange forskere. Derfor tar det tid å få alt på plass. Prosjektet er primært grunnforskning, men vi ønsker også å gjøre noe formidling til allmennheten. For eksempel et arrangement på Litteraturhuset. Det er vanskelig å forklare de tekniske sidene ved prosjektet, men det er også mye det går an å forstå, sier NTNU-professoren.

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed