Et suksessfullt senter går mot slutten

Publisert:2. juni 2017Oppdatert:2. juni 2017, 10:32
Hvis jeg skulle drømme, ville jeg likt at en av de unge ved senteret hadde tatt over CEES i fremtiden, sier Stenseth.

I ti år har Nils Chr. Stenseth ledet CEES, et Senter for fremragende forskning ved UiO.  Denne våren er senterets siste. Hvorfor – og ikke minst hvordan – skal man avslutte en SFF som går så bra?

Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) huser omlag 150 produktive forskere, og drar årlig inn rundt 100 millioner kroner fra eksterne kilder. Nå skal senteret avvikles. I september er tiden som SFF over.

Senteret ble startet i 2007. Som SFF-leder ønsket Stenseth et levende senter. Hvor avstand mellom stipendiater og professorer var liten, og hvor forskere og administrasjon arbeidet mot det samme målet: Å bedre forstå hvordan økologi og evolusjon har påvirket hverandre.

Jakten på Kaffemaskineffekten
– I begynnelsen slet vi med å få til et godt sosialt miljø her, forteller Nils Chr. Stenseth ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES).

Stenseth ønsket å være en tilgjengelig leder. Stipendiatene og postdoktorene skulle lett få kontakt med de fast ansatte. Hver uke, på et gitt tidspunkt, skulle alle fast ansatte være tilgjengelige på seminar-rommet. Ingen kom.

De prøvde å by på gratis traktekaffe på pauserommet. Ingen kom.

Så ble det kjøpt inn en solid espressomaskin med melkesteamer, og det gikk ut invitasjon til daglig morgenkaffe. Det var en nyttig investering. Hver morgen, klokka ti på ti, kommer de ansatte ut fra kontorene sine. I tjue minutter snakker de sammen om ski, fotball, forskning og helgeplaner.

Administrasjonen skal ikke først og fremst please folk oppover i systemet. De skal være en støtte for de aktive forskerne.

Et ungt senter
– Det er et godt samhold her på senteret, sier Stenseth.

Kollegaene stiller på dugnad når noen trenger det, forteller han. De drar på harryturer sammen til Strømstad. Og ikke uventet har det kommet til en god del CEES-barn også.

Stenseth nevner stadig «de unge». Og med «de unge» mener han de som er i starten av forskerkarrieren. Som ennå ikke har fast jobb.

– Gjennomsnittsalderen her er 38 år. Det er de unge vi prioriterer med støtte og tilretteleggelse. Filosofien vår er at de unge er de som skal lage karrierer for seg selv. De har et eget driv. Og de er flinke til å få til god forskning, som de setter sitt eget fingeravtrykk på.

Den lette og gode stemningen ved CEES ble kommentert i Forskningsrådet midtveisevaluering:

“The socio-scientific atmosphere appears to be very positive with daily common tea – coffee breaks, and a late Friday Happy hour!…The scientific environment is international with up to 20 nationalities working in the CEES.” skriver panelet som gjorde evalueringen. “Exceptionally good”, er Forskningsrådets konklusjon.

Det er de unge vi prioriterer med støtte og tilretteleggelse

Glad for SFF-avslag i 2002
Da Forskningsrådet først lyste ut SFF-midler i 2002, søkte Stenseth. Uten hell. Flere forskere På Høyden har snakket med, forteller at avslaget han fikk vakte stor forundring.

– Det var ekstremt skuffende. Jeg ble ordentlig deprimert, vi hadde jobbet så lenge med søknaden. Men like etter fikk vi et Nordic Center of Excellence. Det innebar mye prestisje og lite penger. Fordelen var at vi ble samlokaliserte, lærte oss å jobbe sammen som et senter, og lærte hvordan et dynamisk forskningssenter skulle drives.

Da SFF II ble utlyst fem år senere, gikk det bedre.

– Vi har klart å gjennomføre det vi har nå fordi vi egentlig startet fem år tidligere enn SFF-perioden begynte, sier Stenseth.

Kulturendring
CEES får ti millioner kroner i årlig bevilgning fra Forskningsrådet fordi de er en SFF. Målt i den økonomiske størrelsen på de eksterne kontraktene, er CEES i en særklasse: rundt 100 millioner kroner fikk CEES inn via eksterne kontrakter i 2015. Det er 28 millioner mer enn CCB, som er nummer to av de samtidige SFF-ene. Nylig fikk CEES-forsker Lee Hsiang Liow ERC Consolidator Grant på 18 millioner kroner.

I september 2017 er det slutt på SFF-eraen for vår del. Da opphører SFF-midlene fra Forskningsrådet.

– Hvordan har grenseoppgangen til instituttet og moderinstitusjonen vært?

– Jeg har ofte opplevd at vi blir sett på som en parasitt på instituttet, som noen som grafser til oss midler. Men de ser også at vi har vært med på å endre kulturen på instituttet. Vi støtter opp om de unge.

– Vi kan ikke gi fast jobb til alle. Men vi vil bidra til å sikre at de får en fair lønn så lenge de er tilknyttet CEES, sier Nils Chr. Stenseth.

Den store midlertidigheten og prosjektsøknader med en solidarisk twist
Ved senteret ønsker de å holde på gode folk, også etter at SFF-perioden er over i september.

– Vi kan ikke gi fast jobb til alle. Men vi vil bidra til å sikre at de får en fair lønn så lenge de er tilknyttet oss. Sentermidlene fungerer som brobyggere som gjør at vi kan lønne dem mellom prosjektperiodene.

SFF-modellen gjør det vanskelig å ansette folk fast. Sagt på en annen måte: Den gjør det lett å ansatte folk midlertidig, i mer enn fire år. Lovverket åpner for at midlertidig tilsatt forskningspersonale som er tilsatt for å utføre oppdrag som er eksternt finansiert, kan sies opp når den eksterne finansieringen opphører.

– Når våre ansatte søker om prosjektmidler, legger de solidarisk inn lønn til kollegaene sine i søknaden. Slik trekker de hverandre med videre. Jeg er glad for den modellen, selv om Forskerforbundet kanskje ikke er like begeistret, sier Stenseth.

«Anything urgent?»
Årsrapporten viser at CEES hadde 300 medieoppslag i 2015 – etterfølgende år har det vært høyere slik at det er blitt vanskelig å få med seg alle. I starten var CEES ukjent. Nå har senteret blitt et varemerke. Kjent for solide publikasjoner, og et fagmiljø som trekker deg med, enten du vil eller ikke. Stenseth selv holder heller ikke en direkte lav profil i akademia. Han er professor II ved Universitetet i Agder og ved NTNU, og er blitt rangert som Europas femte mest siterte økolog. Stenseth er også medlem av det franske, amerikanske og russiske vitenskapsakademiet. I seks år var han preses i Det norske vitenskapsakademiet. Dessuten sitter han i vitenskapsrådet i ERC.

– Jeg har mye å gjøre utenfor CEES. Med det er den faglige aktiviteten her på senteret som er meget viktig for meg, sier Stenseth.

«Anything urgent?» pleier han å skrive til CEES administrasjonsteam. Fra flyplassen, til møtet, før konferansen.

– Vi har gode folk. Og vi har en drømmeadministrasjon, - et kompetent team bestående av to seniorrådgivere, en rådgiver og en førstekonsulent.

Stenseth har en klar tanke om hva som er administrasjonens oppgave: De skal gjøre at forskerne får en så lett arbeidshverdag som mulig.

– Administrasjonen skal ikke først og fremst please folk oppover i systemet. De skal være en støtte for de aktive forskerne. Please folkene på gulvet.

Første gang Nils Chr. Stenseth søkte om SFF, fikk han avslag: Det var ekstremt skuffende. Jeg ble ordentlig deprimert, vi hadde jobbet så lenge med søknaden, sier han. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Ønsker å fortsette arbeidet på CEES

– Hva kunne gjort SFF-ordningen bedre, slik du ser det?

– Senterkonstruksjonen kom i stand for at universitetene skulle få en mulighet til å fornye seg selv. Og å hevde seg internasjonalt. Forsknings-Norge var for dårlige til å arbeide på tvers. Med Forskningsrådets penger skulle sentrene bygges opp til å bli slagkraftige enheter, før universitetene videreførte arbeidet, sier Stenseth.

Han mener universitetene ikke har vært gode nok til å planlegge hvordan de kunne ta vare på de gode miljøene som trådte fram.

– De har vært for lite flinke til å ta vare på det som kunne bli vellykket. Departementet har på sin side ikke forstått hvor vanskelig det kan være for universitetene å innpasse spesielle forskningsmiljøer.

Stenseths drøm

Selv er han overbevist om at det er interesse på instituttet for å videreføre CEES.

– Vår exitplan er veldig konkret: Vi tenker å videreføre arbeidet. Vi vet ikke sikkert hvordan fremtiden vår blir. Men jeg tror det er riktig å si at det er interesse på instituttet og på fakultetet for å videreføre CEES på en eller annen måte.  Instituttstyret har vedtatt at CEES skal fortsette som seksjon med senterbetegnelse i de neste 5 årene fra senterperioden opphører. En mer detaljert og helhetlig implementeringsplan skal være ferdigstilt før SFF-perioden opphører. 

– Hvis jeg skulle drømme, ville jeg likt at en av de unge hadde tatt over CEES i fremtiden, sier Stenseth.

Og den fremtidige lederen skal ikke måtte slepe på en altfor tung organisatorisk arv fra senterets grunnlegger.

– Vedkommende ville sikkert skrudd det sammen på en helt annen måte. Men det er fint. Slik skal det være.

UiO-rektor Ottersen: Et senter har en tilmålt tid

Ole Petter Ottersen er rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), institusjonen som har huset flest Sentre for fremragende forskning (SFF). Ved årets tildeling i mars fikk UiO fem nye sentre. Siden ordningen ble etablert har UiO fått 18 av de av de 44 sentrene. Ett senter har vært drevet i samarbeid med Universitetet i Tromsø (UiT). 

– Jeg er overbevist om at SFF-ordningen har styrket norsk forskning, sier Ottersen til På Høyden.

–  Ordningen ble etablert i en tid da norsk forskning var fragmentert. Med SFF-midler har verdifull kompetanse blitt bygd opp ved sentrene, og senere innfaset i institusjonene. Nye tverrfaglige samarbeidsakser har blitt testet ut. Ikke minst har senterordningen bidratt til økt oppmerksomhet rundt fremragende grunnforskning, sier Ottersen.

I perioden 2002 til 2009 var Ottersen leder for Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap. Dette var et SFF som ble avviklet i 2013.

Som UiOs rektor gjennom to perioder har Ottersen erfart at en avvikling ikke trenger være smertefull eller komplisert.

– Det er fullt mulig med en god innfasing i institusjonen hvis man planlegger dette godt. Det er en forutsetning at deler av kompetansen skal fases inn i institusjonen, og styrke denne. Når et senter etableres, vet man at dette senteret har en tilmålt tid. Det er en del av SFF-sentrenes premisser: Poenget med sentrene er å bygge opp sterke faglige konstellasjoner, som kan utvikle seg over en periode på fem eller ti år, sier Ottersen.

Etter at tiden med SFF-midler fra Forskningsrådet er over, har UiO en etablert praksis for videre finansiering.

– Vi mener det er viktig med forutsigbarhet for dem som ønsker å etablere et senter. UiO har siden 2011  hatt toppforskningsstøtte, som er en årlig støtte fra UiO sentralt på to millioner kroner for hvert  senter. For SFF I og SFF II har vi i tillegg en innfasingsstøtte på 500 000 kroner. Dette er midler som gis i fire år etter at senteret er avviklet, forklarer Ole Petter Ottersen.

– Hva kunne gjort SFF-ordningen bedre, slik du ser det? 

– Det vi har diskutert i Universitets- og høgskolerådet, er om det kunne vært mulig å legge mer ressurser inn i de sentrene som fungerer best, ikke minst for å styrke internasjonaliseringen. Selv om grunnbevilgningen er god, er budsjettene relativt små i en internasjonal kontekst. I Norge står vi foran en stor økonomisk omstilling. Det aller meste av kunnskapstilfanget skjer utenfor Norges grenser. Mer ressurser til sentrene som gjør det bra innen internasjonalisering ville gjort dem enda bedre i stand til å trekke ekspertise og talent til Norge.  I tiden som kommer vil vi trenge all den internasjonale kompetansen som det er mulig å få.

Artikkelen er ein del av ein serie som ser på ordninga med Senter for framifrå forsking (SFF). Serien er produsert med støtte frå stiftinga Fritt ord.

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed