Tretten danske sentre har blitt tvunget til å avslutte - ingen norske

Publisert:28. mars 2017Oppdatert:29. mars 2017, 09:33
- Min opplevelse er at senterlederne har vært bevisste på sverdet som henger over nakken deres, uten at jeg tror det har vært den viktigste drivkraften til godt arbeid, sier Forskningsrådets nylig avgåtte direktør, Arvid Hallén.

Forskningsrådets tidligere direktør Arvid Hallén forklarer hvorfor.

– Det er sjelden jeg kan svare et så uforbeholdent «ja», sier Arvid Hallén til På Høyden.

Den tidligere direktøren i Forskningsrådet snakker med ettertrykk.

Han har nettopp fått spørsmålet om han mener at ordningen med Sentre for fremragende forskning (SFF) har virket etter planen: Å bringe fram grunnforskning av særlig høy kvalitet.

Hallén er krystallklar: 

– Evalueringene som er gjort, understøttes av tilbakemeldingene jeg har fått: Det er en ganske unison begeistring for SFF-ordningen. Dette har fungert bra, sier Arvid Hallén.

Siden han tiltrådte som direktør i Norges Forskningsråd i 2004 har han sett 34 sentre i aktivitet.

Selve sentrene har ikke endret seg så mye siden den første generasjonen sentre, mannstungt ledet av blant annet Curt Rice, Torgeir Moan, Eystein Jansen og Edvard Moser. Sistnevnte skulle senere, sammen med May-Britt Moser og John O’Keefe få Nobelprisen i fysiologi eller medisin for sitt arbeid.

Les også: May-Britt Moser sier fremragende forskning er et nasjonalt ansvar

Institusjonene har blitt bedre SFF-verter

Selve sentermodellen har ikke endret seg så mye siden 2002 og fram til i dag, mener Hallén.

–  Det som har endret seg, er fortroligheten med hva en SFF skal være. Nå har det vært så mange sentre, at en SFF har blitt en normalitet. Institusjonene kan nå mer om hvordan de best skal huse et senter. Da blir også samarbeidet mellom senter og institusjon lettere.

Da, som nå, har SFF-stempelet en selvforsterkende kraft. Når et senter kan kalle seg fremragende, tiltrekker dette gode forskere, som i sin tur skaffer penger fra eksterne kilder. 

– Når man tar initiativ overfor fagmiljøer utenlands, er det en styrke å representere et Center of Excellence. Det er en garanti for at du er god nok og interessant nok.

– Vi ser også at en SFF-status er en god plattform for å øke et senters finansiering. Selve senterfinansieringen fra Forskningsrådet har som oftest bare vært en liten del av et senters totale finansiering, sier Hallén.

Det er en styrke å representere et Center of Excellence. Det er en garanti for at du er god nok og interessant nok

Årsrapporten for 2015 viser SFF-enes samlede inntekter i 2015 var på 1,3 milliarder kroner. Hvert senter fikk i gjennomsnitt mellom 10 og 18 millioner kroner årlig, til sammen 292 millioner kroner.

I mars ble det klart hvilke ti sentre som vil få SFF-status for de kommende ti årene. Det kan du lese om her. 

Mindre penger i 2017 enn i 2002

Årsrapportene fra Forskningsrådet viser at SFF-IV vil etter planen i gjennomsnitt ha et samlet årlig budsjett på 150 millioner kroner. Det er fem millioner mindre enn det samlede årlige budsjettet for SFF 1.

– Er finansieringen god nok, slik du ser det?

– Jeg skulle gjerne sett at vi kunne innvilget noen flere av de svært gode søknadene vi fikk. Men er det gjort avveininger mellom flere gode formål og ti nye sentre er en veldig god tilvekst. Ambisjonen vår for SFF har vært å opprettholde det økonomiske nivået på tildelingen, og helst klare å øke det noe. SFF-ordningen må også sees i sammenheng med andre gode virkemidler. Med tiden har vi fått et større spekter av ordninger og samlet satses det langt mer enn før.  I tillegg kommer ikke minst ERC-bevilgningene.

Danmarks SFF-ordning har også grunnforskning av høy kvalitet som sitt fremste siktemål. Den danske ordningen er skrudd sammen litt annerledes. Utlysningene kommer hyppigere, med to per femte år. Pengene det kan søkes om er mindre. Oppfølgingen fra Danmarks Grundforskningsfond er tett, med årlige senterbesøk. Tidligere NTNU-rektor Eivind Hiis Hauge mener Forskningsrådet har mye å lære av danskene

13 av i alt 88 danske sentre har fått inndratt senterstatus med påfølgende stopp i finansieringen etter midtveisevalueringen, viser tall På Høyden har fått tilsendt fra Danmarks Grundforskningsfond.

Les også: Her vurderer styret om SFF-en holder mål

Senterledere frykter nedleggelse

– Ikke ett norsk senter har blitt avsluttet etter midtveisevalueringen, selv om enkelte sentre har fått hard medfart fra panelet som vurderer dem. Burde dere i Forskningsrådet ha vært hardere, og kuttet finansieringen til sentre som ikke holder det de lovet i søknaden?

– Noen sentre har fått kritikk, men jeg tror ikke det kan kalles hard medfart. Det har det vel ikke vært grunn til. Men min opplevelse er at sentrene har tatt inn over seg kritikken de har fått. De har vært bevisste på sverdet som henger over nakken deres, uten at jeg tror det har vært den viktigste drivkraften til godt arbeid. Muligheten til å arbeide mot høye, og langsiktige mål, har av flere blitt holdt fram som det viktigste.

Her må vertsinstitusjonene ta hånd om dem, og bruke sine egne midler til å videreføre dem

Salme ved senterets slutt

Høye mål eller ikke. Etter ti år er det slutt. Et stort reisverk av forskere og infrastruktur skal bygges ned. Noen forsvinner, noen videreføres i en eller annen form, for de fleste i mindre skala enn før.  

–  Bør ikke SFF-ene kunne vise at de kan være selvdrevne etter ti år?

– Det er ulike måter å se dette på, og det finnes ikke ett klart svar. På en måte kan man hevde at ethvert senter har sin tid, og etter ti år kan det være lurt å planlegge for en ny fase, sier Hallén.

En ren forlengelse av et senter, utover de tilmålte ti årene, er ikke alltid hensiktsmessig, sier han.

Senterlederne har vært bevisste på sverdet som henger over nakken deres

– Her, som alltid, trengs et korrekt og godt skjønn. Noen sentre har etter ti år fullført arbeidet de var satt til å gjøre, og ser at forskningsfronten også har vært i endring. Andre sentre har gjort så store investeringer og har så gode resultater at det ville vært dumt å bryte av aktiviteten. Her må vertsinstitusjonene ta hånd om dem, og bruke sine egne midler til å videreføre dem. Samtidig er dette ofte miljøer som står svært sterkt når det gjelder ny finansiering gjennom eksterne kilder.

Skulle Forskningsrådet lagt til rette for at sterke miljøer kunne få SFF-penger på livstid, kunne dette vært skadelig for nettopp det som har vært med å gjøre SFF-ordningen vellykket, påpeker Hallén.

– Det har vært diskutert. Men i Forskningsrådet har vi vært bevisste på farene for å gjøre endringer som dette, og som undergraver ordningens særegne dynamikk.  

Romslige rammer og lange linjer

– Hva har vært suksessformelen til SFF-ordningen, slik du ser det? 

– Flere elementer har virket inn. Tidligere var fagmiljøene mer fragmenterte. Norge var et land med svake tradisjoner for forskningsledelse. De økonomiske ordningene som fantes var ikke langsiktige nok: Forskerne måtte hele tiden fornye prosjektet, og søke om nye midler. Med SFF-ordningen fikk forskerne romslige rammer, som gjorde at de kunne arbeide strategisk og planlegge over et lengre tidsrom. Det er i seg selv verdifullt, sier Hallén.

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed