– Fremragende forskning er et nasjonalt ansvar

Publisert:23. februar 2017Oppdatert:27. februar 2017, 12:05
– Forskningsrådet må komme på banen, og ikke la sentre som oppnår gode resultater legge ned etter ti år, sier May-Britt Moser til På Høyden. Foto: Kristoffer Furberg

Å legge til rette for at norske forskningsmiljøer kan tre frem som kandidater til en Nobelpris, var det uttalte målet da SFF-ordningen ble etablert i 2002. Hittil har kun én SFF resultert i Nobelpris. Her er May-Britt Mosers historie.

– I starten var det bare Edvard og meg. Vi følte at det var litt sært å kalle oss et senter. Men vi hadde en stor tro på tiårsplanen vi skisserte, sier May-Britt Moser.

Hun er psykolog, hjerneforsker, og professor i nevrovitenskap. Nobelprisvinner. Leder for Senter for nevrale nettverk, Moser-teamets andre Senter for fremragende forskning (SFF).

Fikk et av landets første SFF-er
Historien begynte i 1996, da May-Britt Moser og Edvard Moser kom til NTNU i Trondheim som førsteamanuenser i biologisk psykologi.
Her bygde de opp et laboratorium. Med FRIPRO-midler fikk de rom til å forske på det de er interesserte i: Hvordan hjernen lagrer minner i hukommelsen. Samtidig var den første utlysningen for miljøer som ville bli Senter for fremragende forskning (SFF) på trappene hos Forskningsrådet. 

Før utlysningen kom, ønsket  Forskningsrådet å styrke lovende miljøer som kunne bli egnede sentre. Edvard og May-Britt Moser fikk 13 millioner for å komme i posisjon.

Så sendte de inn en søknad om å bli Senter for fremragende forskning. Vel vitende om at dersom de skal klare å  bli verdensledende, er de avhengige av krefter utenfra.

Vi hadde friheten til å iverksette store prosjekt, og til og med ta sjansen på at de kunne skjære seg

Trygghet til å sikte høyt
May-Britt Moser og Edvard Moser hadde en plan.
– Vi søkte, med en stor tro på prosjektet vårt: I stedet for å sende folk ut, ville vi bygge opp et miljø her. Planen var å invitere sju veletablerte forskere til Trondheim, sier May-Britt Moser til På Høyden.

Trondheim har i verdensmålestokk lite å lokke med. Byen ligger ikke i et californisk klima, slik Stanford gjør. NTNUs vitenskapelige historie kan ikke sammenlignes med Humboldts. Og ulikt København og Stockholm, kan ikke universitetet engang skilte med å ha fostret en egen nobelprisvinner.

Likevel takket de syv inviterte forskerne ja. Og i 2003 kunne Senter for hukommelsesbiologi åpne, ledet av Edvard Moser. De neste ti årene skulle senteret få til sammen 100 millioner kroner fra Forskningsrådet. I tillegg hadde senteret stor suksess med å skaffe eksterne midler.

– En sikker grunnfinansiering innebar at vi kunne gjøre det Per Andersen hadde lært oss i Oslo: Å satse på kvalitet. Vi trengte ikke bruke tid og krefter på å søke om penger til hvert miniprosjekt vi ville gjøre. Tvert imot: Vi hadde friheten til å iverksette store prosjekt, og til og med ta sjansen på at de kunne skjære seg. Det var high risk and high gain fra starten av, sier May-Britt Moser.

Har publisert hos de beste
Forskerne som var tilknyttet Moser-laboratoriet, utmerket seg. De ble internasjonalt anerkjent, publiserte, fikk tildelinger.

«The Mosers have succeeded in forming an exceptionally strong research environment by creating a centre with international expertise in the focus area of Mosers’ own research», står det midtveisevalueringen.

Sammen med kollegaene publiserte May-Britt og Edvard Moser i Nature, Science, Neuron and Proceedings of the National Academy of Science. Viktige milepæler og gode resultater har blitt feiret med champagne.

Fikk sin andre SFF
Da senterperioden utløp, ville de ha SFF-midler i ti nye år. Det var ikke gitt. May-Britt Moser måtte reise til Oslo og argumentere for at de skulle få sin andre tildeling.

– Vår visjon for det nye senteret var at vi ville forstå hvordan nerveceller skaper adferd og kognisjon, sier May-Britt Moser.

Hun ble hørt.
I 2012, da finansieringen av Senter for hukommelsesbiologi rant ut, tildelte Forskningsrådet Moser-forskerne og laboratoriet deres et nytt tiårig stipend. Denne gangen gikk stipendet til Centre for Neural Computation, ledet av May-Britt Moser. Edvard Moser fortsatte som senterleder ved Kavli-instituttet.

Klekkeri og utstillingsvindu
– Vi la vekt på at vi ville bruke det nye senteret som et utstillingsvindu og klekkeri for fantastiske folk, som vi har trent på den gode norske måten, med excellence til fingerspissene.

Jeg vil ikke ha kollegaer som er opptatt av medaljer og artikler

Hun utdyper:
– Vi bor på et fjerntliggende sted. Folk spurte oss om det var mulig å få til forskning av høy kvalitet på et slikt sted. På Stanford står stjernene i kø for å arbeide. Vi må forme dem selv, og vi har bygd opp et miljø fra bunnen av. Vi var også heldige som hadde fleksibiliteten til å snu oss raskt når vi oppdaget en potensiell stjerne, og ta dem inn i staben før de forsvant til andre. Og vi kunne bruke penger på gode teknikere, sier May-Britt Moser.

– Hva ser du etter når du rekrutterer?

– Om søkerne er motiverte og pasjonerte. Jeg vil ikke ha kollegaer som er opptatt av medaljer og artikler. De må være genuint interesserte i vitenskapelige spørsmål. Flinke med hendene og glade i dyr. Og de må være glade i mennesker – her jobber vi mye i grupper, og bråkmakere passer ikke inn, sier hun.

– Negative emosjoner skader kreativiteten
 Glade folk, glade dyr, og høy kvalitet på alle nivå, er grunntanken som sentrene er bygget på.

- Negative emosjoner skader kreativiteten. Både Edvard og jeg er svært vare for konflikter. Vi har arbeidet hardt for å unngå at konflikter skal få tynge arbeidsmiljøet.

I dag kan senteret plukke medarbeidere fra øverste hylle, forteller hun.

– Vi er heldige. Vi kan velge blant de beste, og vil kan lære dem å arbeide etter metoder og teknikker som er av de ypperste. Da får vi gode resultater.

Innavl og kloning er livsfarlig for kreativitet og nyskaping

Forsvarer midlertidige kontrakter
Skal senteret være et klekkeri, kan de ikke samtidig by på faste arbeidsforhold og livslange kontrakter, mener May-Britt Moser.

I dag har 18,7 prosent av de vitenskapelig tilsatte ved statlige universiteter og høyskoler midlertidige kontrakter.

Kunnskapsministeren krevde at tallet måtte ned innen utgangen av 2016. Arbeidstakerorganisasjoner og universitetsledere er rimelig enige om at utstrakt bruk av midlertidige kontrakter er en uting, som skaper uforutsigbarhet og utrygghet for den enkelte forsker.

I spørsmålet om midlertidighet har Norges eneste nobelprisvinnende miljø inntatt et annet standpunkt enn det rådende i sektoren. Få har snakket om fordelene med midlertidige kontrakter, bortsett fra May-Britt Moser.

Å sikre gode miljøer over statsbudsjettet bør være et ideal.

I tidligere intervjuer har hun sagt at mobilitet er en del av dynamikken i fremragende forskningsmiljøer.

Hun har sammenlignet et forskningsmiljø med et fotballag, og stilt spørsmålet: Hvor gode ville Rosenborg vært, om de ikke kunne hente inn nye spillere?

 – Innavl og kloning er livsfarlig for kreativitet og nyskaping. Hvis du må ta inn folk altfor tidlig og ansette dem fast, får du ikke den flyten av ideer du trenger for å drive arbeidet framover, sier hun.

Når vi kan skape noe bra i Trondheim, er det håp for andre også

– Vi må klare å være tøffe mot PhD-ene, og mot oss selv. Det er som når barna vokser ut av hjemmet. Til tross for at vi har lært dem opp og blitt glade i dem, ønsker vi at de skal reise ut og prøve seg i verden.

Tidligere kollegaer som ikke har fått fornyet kontraktene ved senteret har fått jobb i Austin. I San Diego. Ved Stanford. De får gode tilbakemeldinger.

– Men det må være klart: Jeg er ikke prinsipiell motstander av at folk skal ha en fast jobb. Blant teknikere og administrasjon ønsker jeg kontinuitet og faste stillinger. Disse er hukommelsen til senteret.

Jeg er ikke prinsipiell motstander av at folk skal ha en fast jobb

Opplevde misunnelse
SFF-sentrene blir fra tid til annen anklaget for å være en stat i staten. Et kraftsentrum som tar alle ressurser, og utarmer de nærliggende områdene rundt seg. Har dere opplevd misunnelse fra andre som ikke var en del av SFF-en?

– Nei, ikke da.

– Når da?

– Før vi fikk SFF-status, kunne det forekomme, sier May-Britt Moser.

Siktet aldri mot Nobelprisen
Hun forteller at en Nobelpris aldri var siktemålet.

– Vi siktet oss aldri inn på en nobelpris. Edvard og jeg har delt en felles visjon, og vært superambisiøse. Fokuset har vært på å skape eksellente historier som kunne gjøre en forskjell, sier May Britt Moser.

– Hva kunne gjort SFF-ordningen bedre?

– Bedre? Jeg synes den er brilliant som den er. Du står fritt til å bruke pengene som du vil. Det er lite byråkrati. Du kan endre innretningen på prosjektet uten at et helt byråkrati må involveres. Det er lett å ha en god dialog med Forskningsrådet. Jeg er godt fornøyd med SFF.

(artikkelen fortsetter under bildet)

May-Britt Moser mener gode forskningsmiljøer bør få finansiering over statsbudsjettet. Kavli-instituttet, som i dag ledes av Edvard Moser, har fått en slik bevilgning på 12,5 millioner kroner årlig. Senteret var en del av den første generasjonen SFF-sentre i Norge. Foto: Kristoffer Furberg/Universitetsavisa

– Forskningsrådet må komme på banen
May-Britt Moser ønsker at gode sentre som i løpet av SFF-perioden vokser fram som blomstrende fagmiljøer, skal få finansiell sikkerhet til å fortsette det gode arbeidet.

– Forskningsrådet må komme på banen, og ikke la sentre som oppnår gode resultater legge ned etter ti år, sier May-Britt Moser.

Hun mener mangelen på sterke private givere legger en større del av ansvaret på det offentlige.

– I Norge har vi få sterke private givere som står klare til å støtte miljøene når senterperioden er over. Jeg mener at Forskningsrådet, sammen med universitetene og eventuelle private stiftelser, sammen må finansiere en fortsettelse av de sentrene som oppnår gode resultater. Fremragende forskning er et nasjonalt ansvar. Å sikre gode miljøer over statsbudsjettet bør være et ideal.

– Vår holdning har vært at når vi kan skape noe bra i Trondheim, er det håp for andre også. Vi har ønsket å skape gode ringer rundt oss, slik at vår suksess kunne få gode følger for andre enn Edvard og meg. Mange sier de har vunnet på at Nobelprisen kom til NTNU. Vi har fått mye opp gjennom årene, og da prisen ble tildelt oss, følte vi at det var en god mulighet til å gi noe tilbake. Vi har vist at det går an å bygge stort i Trondheim.

Artikkelen er ein del av ein journalistisk serie som ser på ordninga med Senter for framifrå forsking (SFF). Artiklane er produsert av  På Høyden med støtte frå stiftinga Fritt ord. 

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed