– Den ubehagelige forskningen har vært det svake punktet i SFF-porteføljen

Publisert:1. mars 2017Oppdatert:2. mars 2017, 10:36
– Knapt noen av SFF-ene har vært utpregede high risk/high gain/ blue sky-satsinger. De handler om fornuftige ting. De tilknyttede forskerne arbeider med noe som er rimelig hot topics i den aktuelle tiårsperioden, sier Roger Strand, professor i vitenskapsteori ved UiB. Foto: Hilde Hiis Hauge

SFF-midlene har tradisjonelt gått til trygge og fornuftige prosjekter, mener Roger Strand, professor i vitenskapsteori ved UiB. Han etterlyser en vilje til å finansiere den kritiske forskningen som forteller folk det de ikke vil høre.

Ber du tusen tilfeldige mennesker om å liste opp de største utfordringene vi står overfor, vil mange trolig si noe i nærheten av dette: Klimaendringer. Terrorisme. Antibiotikaresistens. Ekstremisme. Kreft. Spør du om hvordan vi skal finne løsningen på disse problemene, vil mange trolig gi det samme svaret: Gjennom forskning. Mer forskning. Bedre forskning.

Et av Norges Forskningsråds fremste virkemiddel for å frembringe god forskning er ordningen med Senter for fremragende forskning (SFF).

Når et forskningsmiljø får status som SFF, innebærer dette en langsiktig og raus finansiering for de kommende ti årene. Den høythengende senterstatusen gjør også at forskningsmiljøet blir et kraftsentrum som trekker til seg eksterne midler og dyktige forskere.

Men gir SFF-ene oss forskningen samfunnet trenger?

En vanskelig spagat
– Forskningsrådet står i en vanskelig spagat mellom kvalitet på den ene siden, og relevans på den andre, sier Roger Strand. Han er professor ved Senter for vitenskapsteori ved UiB.

–  På den ene siden ser man at forskning og innovasjon har skapt - og fortsatt skaper - problemer. Lar de bevilgende myndigheter forskningen seile sin egen sjø, får vi ikke nødvendigvis ut det vi trenger. Bevilger de ikke nok penger til excellence-prosjekter, får de mye kritikk, sier Roger Strand.

På sine egne nettsider skriver Forskningsrådet at «Vitenskapelig kvalitet på høyt nivå i forhold til internasjonal standard er hovedkriteriet for bedømmelse og prioritering av søknadene til SFF

Prosjektenes kvalitet skal altså veie tyngst når panelet skal bestemme hvem som skal få en del av SFF IVs samlede årsbudsjett på 150 millioner kroner.

I mars blir det klart hvilke ti sentre som får SFF-status og med dette en sikker finansiering for de neste ti årene.

De siste årene har tildelingene skapt debatt. Kritikerne har spurt: Er det de riktige søkerne som har fått midler?

Med fornuftig forskning skal verden bygges
«Kunnskap gir muligheter. Muligheter til å finne nye svar på de store utfordringene i vår tid. Muligheten til å løse klimaproblemene. Muligheten til å helbrede sykdom. Muligheten til å skape nye næringer.» Slik åpnes St.Meld 18 (2012-2013), også omtalt som Forskningsmeldingen.

– «Forskning» blir ofte holdt fram som løsningen på problemene vi har i vår samtid. Er det da på tide at forskningens klare nytteverdi bør veies tyngre enn dette litt ulne «excellence» når penger skal deles ut?

– De SFF-søknadene som blir innvilget, kommer fra søkere som allerede har vist at de kan levere forskning av god kvalitet, sier Roger Strand.

Han sier at SFF-midlene historisk sett har gått til trygge prosjekter.

– Knapt noen av SFF-ene har vært utpregede high risk/high gain/ blue sky-satsinger. De handler om fornuftige ting. De tilknyttede forskerne arbeider med noe som er rimelig hot topics i den aktuelle tiårsperioden, sier Roger Strand.

Vitenskapen fungerer ikke uten et innebygd elementet av konservatisme

SFF-midler gir rom for forskning
Han trekker fram mulighetene for arbeidsro som en SFF-status gir. Med stabil finansiering kan forskerne faktisk få mulighet til å utføre et godt stykke forskning.

SFF-midlene gir forskerne anledning til å slippe skuldrene litt ned, i visshet om at de har finansiering utover den vanlige 3-årige prosjektperioden. Det er bra. Om dette nødvendigvis gir «excellence»? Jeg vet ikke. Jeg vet heller ikke om det er så viktig, sier Roger Strand.

– Det er kanskje viktigere å problematisere excellence-begrepet, legger han til.

UiB-professoren er heller ikke sikker på om det virkelig er behov for alt forskningsarbeidet som årlig blir utført verden over.

– Vi må skynde oss å forske, sies det. Hvis ikke vi kommer opp med en løsning, gjør de det ved en annen institusjon. Men hva så? I den grad forskning faktisk bidrar til å løse viktige samfunnsutfordringer, og det faktisk haster å gjøre noe med utfordringene, kan det kanskje også en gang iblant haste med å forske. Samtidig er det jo også mulig å hevde at det er en akademisk overproduksjon, at det skjer en masseproduksjon av studier og papers som knapt blir referert og som neppe vil bli husket i særlig mange år.

Det skjer en masseproduksjon av studier og papers som knapt blir referert

– Hvem skal finansiere den kritiske forskningen?
Det virkelige stebarnet i forskningsfamilien er ifølge UiB-professoren ikke den frie grunnforskningen. Heller ikke den praktisk orienterte forskningen som har som siktemål å finne svar på komplekse spørsmål.

Roger Strand er mer bekymret for den kritiske forskningen.

– Det er et gjennomgående trekk i sektoren: Vi har en ledelse som i liten grad forstår de kritiske perspektivene. Den ubehagelige forskningen har vært det svake punktet i SFF-porteføljen. Hvem skal finansiere den kritiske forskningen? Hvem skal bevilge penger til forskningen som forteller det folk ikke liker å høre? Dette er den virkelige utfordringen.

Vi har en ledelse som i liten grad forstår de kritiske perspektivene

…an old-fashioned word appealing to an old-fashioned ideal
– Diskusjonen som pågår nå, handler ikke bare om hva som er forskning av god kvalitet. Det handler også om hva som er relevant forskning, sier Roger Strand. Han henviser til Jack Stilgoe, en britisk forsker i vitenskapssosiologi ved University College London (UCL). I 2014 skrev Stilgoe artikkelen «Against Excellence», hvor han problematiserer forskningsverdenens bruk av «excellence» som ledestjerne og parameter:

«Excellence» is an old-fashioned word appealing to an old-fashioned ideal. «Excellence» tells us nothing about how important the science is and everything about who decides. It is code for decision-making based on the autonomy of scientists, skriver Stilgoe.

– Jeg mener at kvalitetsforståelsen som ligger i den klassiske excellence-tenkningen er utdatert, sier Roger Strand.

- Kvalitet og relevans, to sider av samme sak
I Forskningsmeldingen står det at «All fremragende forskning vil kunne bli relevant før eller siden. Derfor er det viktig å ha grunnforskning av høy kvalitet».

Ifølge Roger Strand har skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning aldri vært opplagt.

– Fra Newton til i dag kan man se at kvalitet og relevans alltid har vært to sider av samme sak. De aller fleste vitenskapelige helter som blir feiret som symboler på grunnforskning, var levende opptatt av problemer som var viktige i sin samtid. Absolutte grenser mellom grunnforskning og anvendt forskning, eller mellom kvalitet og relevans, er ikke mulig å trekke uten å gjøre vold på vitenskapshistorien.

Tankekollektivets indre og ytre sirkel
Hvor skjer definisjonen av hva som er som er et relevant problem, som Forskningsrådet gjerne bør bruke hundre millioner kroner for å forsøke å løse?
– Skal man få tilslutning fra fagfeller, må det være en passe miks mellom det gamle og det nye, sier Roger Strand.

Fra Newton til i dag kan man se at kvalitet og relevans alltid har vært to sider av samme sak

Han forteller at denne utvelgelsen av relevante prosjekter kan betraktes i lys av det som den polsk-jødiske mikrobiologen Ludwik Fleck kalte for tankekollektiv. Fleck hevdet at all tenkning bygges på en basis hentet fra andre mennesker, og at tekning kan derfor betraktes som en kollektiv aktivitet. Idet mennesker utveksler ideer, skapes tankekollektiver. Gjennom diskusjon og kommunikasjon innad i dette kollektivet trer en egen tankestil fram. Tankestilen er sammensatt av aktive elementer, som former måten kollektivets medlemmer betrakter verden på, samt objektive elementer, som gruppen ser på som fakta. Når en tankestil blir tilstrekkelig utviklet og etablert, deler kollektivet seg inn i en esoterisk, indre sirkel for de innvidde og de utøvende, samt en ytre, eksoterisk sirkel for de som skal benytte seg av kunnskapen.

Derfor ville ikke Einstein fått prosjektstøtte
Skal et problem bli anerkjent som aktuelt og relevant for de utøvende, må det også ifølge Fleck gi gjenklang i de ytre sirklene av tankekollektivet. Ideer som er totalt nye og fremmede for tankekollektivet, vil ikke umiddelbart få tilslutning.

– Vitenskapen fungerer ikke uten et innebygd elementet av konservatisme. Den er på et vis innebygd i kvalitetssikringen. Det mest lekne er det vanskeligste å få finansiering til. Denne spenningen må vi leve i. Og slik må det nesten være! Det framføres ofte som en slags kritikk at Einstein neppe hadde fått tilslag hvis han skrev en prosjektsøknad til NFR i dag. Det er trolig riktig. For det første trengte han ikke mye penger for å arbeide slik han gjorde. For det andre er det ikke urimelig at en søknad om mye penger til å forske på noe som ingen har hørt om og som ingen kan forstå og gå god for, vil bli avslått, sier Roger Strand.

Artikkelen er ein del av ein serie som ser på ordninga med Senter for framifrå forsking (SFF). Serien er produsert med støtte frå stiftinga Fritt ord.

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed