32 500 årsverk går til fagfellevurderinger i biomedisin

Publisert:23. november 2016Oppdatert:23. november 2016, 13:49
Med SSB sin definisjon av et årsverk, gikk over 32 500 forskerårsverk innen biomedisin med til å rette, regne og vurdere andres vitenskapelige arbeider i 2015. Foto: Nic McPhee/flickr CC BY-SA 2.0

Forskere innen biomedisin brukte 63,4 millioner timer på fagfellevurderinger i fjor, viser en nypublisert studie. – Gørrkjeldelig gratisarbeid, sier UiO-forsker.

Tidsskriftet Plos One publiserte i november en (fagfellevurdert) studie om tidsbruk på fagfellevurdering i et globalt perspektiv. De 63,4 millioner arbeidstimene, som utgjør 32 500 årsverk er kun innenfor fag som faller inn under paraplyen "biomedisin", skriver Uniforum.

Forfatterne påpeker at selv om den fagretningen har sine særtrekk, så utgjør den også nesten halvparten (44%) av den globale vitenskapelige publiseringen i 2015, og at det de har funnet sannsynligvis også gjelder innenfor andre fagfelt. 

Hvis forskerne skulle fått 300 kroner timen, så ville det ha kostet 19 milliarder, men de færreste forskere skriver timer for den tiden de bruker på fagfellevurdering.

Les også: - Manglende tilgang til forskning er akademisk apartheid

Vurderte å "stenge sjappa"
Postdoktor Magne Flemmen ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo (UiO)er en av dem som har følt på frustrasjonen ved å bruke mye av sin arbeidstid på å vurdere andre sitt arbeid.

– Mye av det er gørrkjedelig gratisarbeid, men du veit at du bør, sier han til Uniforum.

Han forteller at det varierer mye hvor lang tid det tar å vurdere en artikkel. Selv om han noen ganger kan konkludere rakst med at artikkelen ikke er god nok, så må han skrive en forklaring på hvorfor. Ifølge studien tar en fagfellevurdering i gjennomsnitt fire-fem timer, men noen kan ta flere arbeidsdager, og Flemmen kan kjenne seg igjen i det.

– Egentlig skal jo fagfeller vurdere om resultatene er riktige, og det kan være ganske krevende. Da holder det ikke å skumlese, noen ganger må jeg også regne på analyser for å dobbeltsjekke. Det krever tid. Men mange fagfeller kommenterer mest på innramming, teorivalg og tone, sier han.

Flemmen har vurdert om han skal si nei til å vurdere flere artikler, etter at han hadde tatt imot opp mot fem ganger så mange som han sendte ut.

– Sender jeg inn en artikkel selv, så bør jeg vurdere to eller tre tilbake, men mange gjør mye mer. Det er ikke alltid den mest tilfredsstillende måten å bruke tiden sin på, spesielt når man er midlertidig ansatt.

Flemmen forteller at mange midlertidig ansatte føler at de bare må bite tenna sammen, og gjøre så mye som de greier for å bygge en forsker-CV.

Les også- Ingen eier kunnskap

Noen få gjør svært mye
Antallet publiserte artikler og tallet på tidsskrifter stiger i hele verden, ikke bare i Norge. Åpen tilgang og andre elektroniske tidsskrifter er medvirkende årsak til veksten. Innenfor biomedisin, har Medline hatt nesten en dobling i antallet registrerte artikler på ti år, står det i studien.

Dermed spør forskerne bak studien om dette er bærekraftig. De kommer fram til at ja, enn så lenge er det det, det er tilstrekkelig antall forskere som vurderer artikler. Men studien ser også at det er stor forskjell i hvor mange artikler forskerne tar på seg å vurdere. Over 40 prosent vurderte bare én artikkel i 2015. Det vil også si at de aller fleste bruker én prosent av arbeidstiden sin på fagfellevurderinger, mens bare 5 prosent brukte 13 prosent eller mer av sin forskningstid på å vurdere og kommentere andres arbeid. Disse 5 prosentene stod alene for nesten én av tre fagfellevurderinger.

Har laget kriterier
Mai-Len Skilbrei, professor i kriminologi og rettssosiologi, har laget en liste med kriterier for å velge hvilke artikler hun skal vurdere.

– Det er en kombinasjon av tre prinsipper: for å være grei mot folk jeg kjenner, og for å få innsyn i prosessen i tidsskrift jeg planlegger å publisere i, i tillegg til at jeg favoriserer tidsskrifter jeg ikke tidligere har vurdert for tidligere og som har høy prestisje, for CVens skyld.

Skilbrei sier at hun vil bidra med like mye som hun selv trenger, altså to til tre vurderinger per artikkel som hun skriver, men hun får dobbelt så mange henvendelser. Ofte kan det også være interessant lesning, men fordi hun ikke vil bruke av forskningstiden sin på slike vurderinger, så må hun bruke fritiden, for eksempel på reiser.

– Innen humaniora og samfunnsvitenskap så er hele tidsskriftordningen et dugnadsfelt med mye gratisarbeid. Fagfellevurderinger er ikke inkludert i lønnsarbeidet, men det er en del av forpliktelsene man har som akademiker.

Ikke bare en sur plikt
Stipendiat ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Anne Bitsch, setter pris på den innsatsen andre forskere gjør for å bedre hennes arbeid.

– Jeg har vært utsatt for harde tilbakemeldinger fra fagfeller som garantert har lurt på hvorfor i alle dager de skal måtte sitte med mitt halvgode manus, men de kommentarene lærte meg veldig mye, og jeg er fremdeles takknemlig over at noen tok seg bryet med å lese og kritisere mitt uferdige arbeid. Det har drevet meg fremover og gjort meg bedre.

Derfor synes hun at det er synd om det er utbredt at fagfellevurderinger bare betraktes som en sur plikt.

– De er en absolutt nødvendighet for at akademia skal gå rundt og for at verden får den kunnskapen den fortjener. Fagfelleinnsatsen er noe man kan være skikkelig stolt over å få ta del i, og jeg tenker det er en ære å bli spurt. Men det er kanskje fordi jeg er fersk i gamet og aldri blir spurt, avslutter hun.

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed