Humanistene vil ha et system som også belønner kunstnerisk formidling

Publisert:17. juni 2016Oppdatert:17. juni 2016, 09:54
Ansatte ved landets musikkakademier gir blant annet ut CD-er. Dette gir per i dag ikke poeng. Her Einar Røttingen (flygel) og Ricardo Ordiozola (fiolin) fra Griegakademiet som spiller inn Ketil Hvoslefs musikk.

– Dagens finansieringssystem diskriminerer formidling i kunstfagene, sier forbundsleder Hans Ole Rian i Musikernes fellesorganisasjon.

Musikernes fellesorganisasjon har lenge argumentert for at kunstnerisk formidling må premieres. Nå håper de stortingsmeldinga om humaniora vil si noe om hvordan slik formidling kan bli sidestilt med vitenskapelig publisering. 

Dette vil i så fall innebære at det å komponere nye verk, å spille inn musikk og å holde konserter vil gi økonomisk uttelling beregnet ut fra antallet formidlingspoeng.

– Konserter og komposisjoner gir innsikt
– Noen vil kanskje lure på om kunstnerisk virksomhet virkelig kan være forskning?

– Det kan den absolutt være, svarer forbundsleder Rian og forklarer:

– Noen forsker for eksempel på hvordan musikken egentlig hørtes ut når den ble laget for 200 år siden. De går til kilder, lærebøker, brev fra komponister, bruker de gamle instrumentene og prøver å spille musikken slik den ble spilt for 200 år siden. Ved hjelp av forskning prøver de å finne ut hvordan spilleteknikken opprinnelig var annerledes og hvordan tempoet har forandret seg. For eksempel var en Mahler-symfoni ofte et kvarter lenger for 100 år siden enn i dag.

Han forteller at denne tilnærminga gir en større innsikt i musikkhistorien. Mange bruker også slik kunstnerisk virksomhet til å lage nye verk.

– Du kan skrive vitenskapelige artikler om dette, og det gjøres. Men det viktigste resultatet av forskningen er det som kommer ut som konsert, verk, innspilling. Dette blir i dag ikke premiert, sier han.

Vil gi formidling høyere status
Er ikke hovedproblemet at det er vanskelig å måle slik formidling, og at dette er årsaken til at vi i dag ikke har et nasjonalt system som belønner kunstnerisk formidling?

– All slik kunstnerisk virksomhet blir registrert på universitet og høgskoler, så at det skal være så fryktelig vanskelig å knytte et insentivsystem til det, det skjønner jeg ikke, sier Rian.

Han påpeker at mange er kritiske til systemet med premiering ut fra antallet publiseringspoeng, men siden det nå en gang er dette systemet som gjelder, så bør det være rettferdig.

– Formidlig har blitt nedprioritert de siste årene på grunn av at det er kun publisering av artikler som blir belønnet. Forskere må bruke mer tid og ressurser på å skrive artikler, mens de heller hadde ønsket å oppdatere lærebøker, skrive nye verk og drive med kunstnerisk formidling, sier han.

– Ikke alle kan publisere
NTNU skriver også i sitt innspill til humaniorameldinga at de ønsker at formidling skal gi økonomisk uttelling for forskere. Senere har Det humanistiske fakultet presisert overfor UA at det er kunstnerisk formidling de har i tankene.

– Vi ønsker å få fram at NTNU har noen forskere, både innenfor musikk, drama, teater og billedkunst, som ikke hovedsakelig skal skaffe publikasjonspoeng ved å skrive vitenskapelige artikler. Vi ønsker derfor at departementet skal vurdere en insentivordning også for enkelte typer kunstnerisk formidling og utviklingarbeid, sier seksjonssjef Hanne Siri Sund ved Det humanistiske fakultet.

CRIStin egner seg ikke
Jarl Strømdal er gitarist og førsteamanuensis ved Institutt for musikk ved NTNU. Han er også programrådsleder for utøvende musikk:

– Veldig mange utøvende og skapende kunstnere er opptatt av dette og har vært det over lang tid. Vi rapporterer inn slik kunstnerisk virksomhet til CRIStin i dag, men dette gir oss ikke økonomisk uttelling i det hele tatt. CRIStin er ikke tilpasset oss, sier han.

Nå håper han at det vil skje noe snart, selv om det gang etter gang har strandet på hva slags kriterier som skal ligge til grunn for formidlingspoeng.

NIFU-rapport om formidling
NIFU, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanninger fullfører i disse dager en rapport som skal utrede en fagfellevurdert formidlingsindikator. Bakgrunnen er at Kunnskapsdepartementet ønsker å få utredet hvordan slik formidling kan bli en del av finansieringssystemet for universiteter og høgskoler.

Slik UA forstår det, sier rapporten noe om hvordan skriving av lærebøker kan gi formidlingspoeng, men konkluderer med at kunstnerisk virksomhet og museumsvirksomhet er for vanskelig å måle.

NTNU-rapport om kunsterisk virksomhet
I påvente av et nasjonalt tellekantsystem for kunstnerisk virksomhet, har ei arbeidsgruppe ved NTNU utarbeidet rapporten «Kvalitet i kunstnerisk virksomhet». Denne rapporten var ferdig i april i år. Der står det:

«Vår vurdering er at NTNU og de aktuelle fagmiljøene må slutte helhjertet opp om CRIStin, så langt det er praktisk mulig. Vi kan imidlertid ikke vente på et perfekt nasjonalt system; NTNU har behov for bedre dokumentasjon nå, ikke minst som grunnlag for arbeidet med å sikre høy kvalitet. Derfor trenger vi egne registreringsrutiner som er egnet for formålet.»

Arbeidsgruppa foreslår at NTNU vurderer og klassifiserer dokumenterte kunstneriske resultater på samme måte som vitenskapelige artikler. Det bør være to nivåer: høy og særlig høy kvalitet (nivå 1 og 2). Kompetente fagfeller må stå for kvalitetsvurderinga.  Denne skal bygge på kjente og stabile kriterier og ta utgangspunkt i etablerte standarder innen den enkelte kunstart.

En viss nedtur for enkelte, kanskje, er det at den ikke har sett på hvordan kunstnerisk formidling skal belønnes.

Rektoratet diskuterte anbefalingene fra arbeidsgruppa i mai (se egen faktaboks om hvordan de vil at den skal følges opp).

Slutte med poengene?
Da UA først skrev om humaniorameldinga og formidlingspoeng, kom førsteamanuensis Jan Frode Haugseth med følgende hjertesukk på Facebook:

– Men kan vi ikke heller slutte med poengene på publisering og si at disse ikke hadde noen målbar effekt på kvaliteten?

Vi tar en telefon og ber ham utdype hva han mener. Han peker på at en kritikk mot kvalitetsreformen er at den ikke har ført til målbart bedre kvalitet, bare målbart flere publiserte artikler. Det er vanskelig å si noe sikkert om kvaliteten, og dette er spesielt vanskelig på tvers av disipliner.

– Jeg mener selvsagt at fokus på undervisnings- og formidlingskvalitet er bra. Faren i dag er imidlertid at alle de ulike insentivsystemene står i fare for å slå hverandre i hjel. Man lesser på flere og flere tiltak, slik at akademia får flere føringer, reguleringer og krav, sier han.

Haugseth peker på at nå har vi fokus på undervisning, der kommer det et meritteringssystem. Og så ønsker man poeng for formidling. Han mener det man vinner på slike system, er at man kan måles ut fra kvantitet.

– Jeg er redd NTNU-ledelsen tar slike system for gitt, de har ikke tid til å sette spørsmålstegn ved om for eksempel kvalitetsreformen egentlig har fungert. Jeg ønsker ikke å være museumsvokter, men ønsker å stille spørsmålet: Trenger vi hele tida nye insentivsystemer? Det er et paradoks, men i sum kan ledelsens gode intensjoner bidra til at organisasjonsfleksibiliteten man trenger for å forske og undervise med kvalitet, blir mindre, sier han.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed