Etterlyser flere kvinner

Publisert:9. desember 2015Oppdatert:14. desember 2015, 09:10
Man kan ikke si at det ikke finnes dyktige kvinner, sier Jill Walker Rettberg. Hun er professor i digital kultur, og skrev om den siste BFS-tildelingen på sin egen Facebook-side. Arkivfoto: Hilde Kristin Strand

Hva har gått galt når så mange flere menn enn kvinner blir nominert til, og når opp i kampen om, BFS-stipend?

Vigdis Vandvik er professor i biologi. hun har talt opp, og finner en kjønnsmessig skeivfordeling også hos Forskningsrådet. Arkivfoto: Eivind Pettersen
Ingunn Lunde er professor i russisk. Hun sier at alle UiB-ansatte har et ansvar for hvordan man rekrutterer. Arkivfoto: Hilde Kristin Strand
Debatten begynte på Jill Walker Rettbers Facebook-side mandag. Foto: Skjermdump

«Seriøst? Fire hvite unge menn får tilsaman 80 millioner fra Bergen forskningsstiftelse sitt rekrutteringsprogram? Var virkelig ingen dyktige kvinner nominert?»

Dette skrev professor Jill Walker Rettberg på Facebook tidlig forrige uke, og med det var debatten i gang. Selv om det selvsagt kom noen flåsete kommentarer, utviklet det seg til en interessant debatt – med i hovedsak kvinnelige akademikere involvert.

– Noe konserverende?
– Hva er det problematiske, Rettberg?

– Først vil jeg gi all honnør til de fire som har fått stipend. Jeg tviler ikke på at de er svært gode forskere. Men det problematiske er at ikke UiB og BFS har klart å rekruttere flere kvinner. Fire menn fikk stipend nå, og de siste fem årene ser vi en kjønnsmessig skeivfordeling. Samtidig er om lag halvparten av de som tar doktorgrad kvinner, så vi kan ikke si at det ikke finnes kvalifiserte kvinner.

Siden 2005 har totalt tretti unge forskere fått tildeling av rekrutteringsstipend fra Bergens forskningsstiftelse (BFS). Ti av dem er kvinner. Totalt har UiB nominert 217 kandidater, 65 av dem kvinner. Dette betyr at kvinnene står for 30 prosent av nominasjonene, og 33 prosent av tildelingene. Men i noen år har det vært flere kvinner enn menn som har fått tildelinger. I 2013 og 2015 var det ingen kvinner som fikk tildeling, i 2005 bare kvinner. Dette viser tall fra BFS.

– Kanskje er det noe konserverende i selve nominasjonsprosessen, spør Rettberg.

For å kunne få rekrutteringsstipend, må man nomineres. Dette er det i første omgang de ulike instituttene som gjør.

– Vi vet fra tidligere forskning at når man skal velge, velger man ofte noe som ligner en selv. Vi vet også at av to like CV-er, en med mannsnavn og en med kvinnenavn, vil den mannlige oftest få best score, sier Rettberg.

– Vi har alle et ansvar for hvordan vi rekrutterer, sier professor Ingunn Lunde.

Hun sitter i BFS’ rådgivende utvalg, og understreket i debatten på Facebook blant annet at man kan trekke fra antall måneder man har hatt foreldrepermisjon når man søker om stipend. Øvre aldersgrense er i utgangspunktet 40 år.

– Dersom man vet om et supertalent, må man ta dette opp med instituttleder. Ikke alle som søker BFS-stipend kommer fra UiB i utgangspunktet. Å rekruttere noen skjer ikke over natten, og når man tenker på gode kandidater, må man også tenke på kvinner og minoriteter, sier Lunde til På Høyden.

Barn før eller etter 40
– Hvordan jobber vi ved UiB med å danne team rundt unge mennesker og særlig unge kvinner? Dette er et ledelsesspørsmål. Jeg tror det færreste går rundt og tenker om seg selv at «jeg er excellent», det er det andre som må fortelle en, sier professor Lise Rakner.

Hun understreker at hun synes BFS-ordningen er fantastisk, og er absolutt ikke kritisk til årets tildeling.

– De er fantastisk flinke folk. Jeg kjenner godt til den ene av de fire, sier Rakner.

– Men dette handler om UiB og om hvordan vi tenker rundt kjønnslikestilling og etnisk mangfold. Hvordan kom man i denne situasjonen? Vegrer kvinner seg for å søke? Dersom vi ikke tenker kjønn tenderer vi til å gå opp i gamle spor. Vi må heller ikke glemme at vi har en etnisk utfordring av en annen verden.

Rakner stiller spørsmål ved om aldersgrensen på 40 år er kjønnsnøytral – selv om man kan trekke fra de månedene man har hatt foreldrepermisjon. Hun sier at få kvinner kan utsette å få barn til etter fylte 40 – det kan menn.

ERC har nå en ordning der kvinner kan trekke fra 18 måneder for hvert barn, mens menn kan trekke fra månedene de faktisk har hatt permisjon. Kanskje dette er noe BFS også kunne vurdert? Det er et faktum at barnefødsler setter en tilbake, og at småbarnstiden er mer krevende for mødre, sier Rakner.

Hun får støtte fra Rettberg, som selv har to forholdsvis små barn. Hun sier at selv om hun hadde korte foreldrepermisjoner med begge, var det ikke slik at hun kom tilbake på jobb og var like produktiv som hun hadde vært.

– Og fremdeles er det slik at jeg takker nei til en del muligheter, fordi det innebærer mye reising, sier Rettberg.

Trygge stillinger uten forskning
– Jeg tror mange kvinner avskriver slike ordninger som oppfordrer til konkurranse, sier Kristine Jørgensen.

Hun er forsker ved Institutt for informasjons- og medievitenskap. På Facebook skrev hun blant annet at «det er grunn til å spørre hvorfor kvinner velger å ta en fast stilling (sikrere, men med mindre forskning), mens menn velger å kjøre på med prosjekter (de får forske mer, men det er større risiko fordi de ikke har fast jobb)».

– Jeg tror mange kvinner velger trygge stillinger uten forskning, det er et sikrere kort enn en prosjektstilling dersom man ønsker å få barn. Men noen er selvsagt villige til å ta sjansen, sier Jørgensen til På Høyden.

– Kan man se for seg en form for kvotering?

– Jeg tror det vil være både politisk og praktisk vanskelig, og det er ikke sikkert at det finnes noen løsning som er bedre enn den vi har i dag. Men jeg mener ordningen bør diskuteres.

Ikke bare skeivfordeling hos BFS
Også professor Vigdis Vandvik understreker at BFS har valgt fire verdige vinnere. Men flere mannlige vinnere og søkere er noe som går igjen flere steder, sier Vandvik. Hun har sjekket tallene for årets friprotildelinger fra Forskningsrådet. Den viser at det innen hennes utlysning, frimedbio, var det dobbelt så mange menn som kvinner som søkte.

– Og innenfor den viktige søknadskategorien ‘unge forskertalent’, der fremtidens forskningsledere får sin første mulighet til å lede sitt eget prosjekt, var innvilgelsesprosenten 23 for menn, men bare ti for kvinner. Da er det ikke rart at skjevhetene består lenger oppe i systemet.

Vandvik understreker at det ikke er snakk om at man bør diskriminere flinke menn. Men hun er opptatt av at alle skal få like muligheter, og sier at det ikke er tilfelle i dag.

– Små og ubevisste skjevheter er innebygget i alle beslutningene vi tar og i måten vi behandler folk på, rett og slett fordi menn er i flertall i toppstillingene og da blir «stereotypen» på en professor, en forsker, en lovende forskerspire også mannlig. Alle, også kvinner, har disse stereotypene og bidrar til disse skjevhetene, oftest helt ubevisst. Vi tror vi prioriterer kvalitet, og det gjør vi også, men med et lite tilleggskriterium. Da blir sluttresultatet ofte veldig skeivt.

Vandvik sier det samme som Rettberg, at en CV med et mannlig navn blir vurdert som bedre enn en med et kvinnelig. Hun sier at kvinner også blir straffet for sampublisering, i hvert fall dersom de har sampublisert med menn. Menn blir ikke straffet for dette.

Vandvik er ikke enig med Rakner som mener at en 40-årsgrense ikke er kjønnsnøytral.

– Vi må ikke gjøre familiepolitikk til et kvinnespørsmål. Jeg har veiledet 15 ph.d-er, og mange av dem har fått barn underveis i doktorgraden. Det har gått bra, men det er ikke noe som passer for alle. Det å nå frem i forskning krever beinhard prioritering og masse arbeid, uansett kjønn og familiesituasjon.

«Hva skal du gjøre med livet ditt»
Vandvik er enig med Rakner i noe annet: At det er viktig å bli sett. Biologi-professoren er opptatt av at man må ta vare på forskertalentene i den kritiske fasen etter stipendiatperioden.

Selv ble hun sett. Og pushet. Hun var ferdig med mastergraden, og ble kalt inn på kontoret til den mannlige veilederen.

– Jeg fikk et konkret spørsmål om hva jeg hadde tenkt å gjøre med livet mitt. Jeg var gravid, så jeg svarte at «jeg skal nå ha denne ungen». «Det ser jeg», svarte han tørt. Og så fikk jeg beskjed om at det var lyst ut stipendiatstillinger, og at han mente at jeg burde søke.

 

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed