– Jeg regner med at jeg er ferdig med ishavet nå

Publisert:24. august 2015Oppdatert:26. august 2015, 09:29
Yngve Kristoffersen har fast grunn under føttene for første gang på ett år, på Kullkaia i Longyearbyen. Forskning er en egotripp, innrømmer han. Foto: Lasse H. Pettersson

Yngve Kristoffersen (73) er mer enn fornøyd med forskningen han har fått utført i Polhavet. Nå har han tenkt å slutte med «egotripper».

Gjennom ett år i Polhavet har det ikke skortet på dramatikk, utfordringer – eller interessant forskning for de to deltakerne på ekspedisjonen Fram 2014/15, i regi av Nansensenteret.

– Det gikk rimelig greit. Vi regnet med at det ville bli hendelser i løpet av et år. Men det var ikke noe vi ikke klarte å takle, sier en nøktern Kristoffersen på telefon fra Longyearbyen.

30. august i fjor ble luftputebåten Sabvabaa satt ned på isen av den tyske forskningsisbryteren Polarstern. 22. august i år kom tomannsekspedisjonen tilbake til Longyearbyen, tauet av selskuten Havsel. Forskningsstasjonen han og kollegaen Audun Tholfsen opprettet med Sabvabaa som base har drevet 1900 kilometer over Polhavet. Undersøkelser rundt Lomonosov-ryggen, som strekker seg mellom Sibir og Grønland, har vært hovedfokus for ekstrem-ekspedisjonen.

Selfangstskuta Havsel tauet Sabvabaa fra Grønland til Svalbard. Foto: Lasse H. Pettersson

Isen bestemmer
De to erfarne ekspedisjonsdeltakerne forventet trøbbel under oppholdet der temperaturen kunne gå ned i 40 minusgrader. Underveis fikk de blant annet problemer med strømforsyningen da flere generatorer gikk i stykker. Men mesteparten av tiden har de klart å fortsette ulike målinger og vitenskapelige observasjoner.

Isen var utfordring nummer én.

– Det var opprinnelig tenkt at vi skulle inn i et område med flerårsis. Der er isen dobbelt så tjukk. Men Polarstern hadde ikke sjanse til å komme til et slikt område, forklarer Kristoffersen.

Tjukkere is hadde vært et bedre grunnlag for leiren, som blant annet skulle bestå av en hangar bygd av is til luftputebåten. Men utover høsten sprakk stadig isen de lå på, og leiren måtte flyttes, noe som ga mye ekstraarbeid. Ekspedisjonen hadde blant annet med seg 15 tonn diesel, som måtte flyttes hver gang.

– Vi fikk et par snøstormer etter hverandre, og det er det som skaper problemer. Da øker vekten på flaket med flere hundre tonn, og vekten vi representerer blir bare blåbær i forhold.

Overtid i ishavet
Etter planen skulle ekspedisjonen få mannskapsbytte rundt mars, men den tynne isen var full av skrugarder, og det var ingen steder fly kunne lande.

– I kontrakten til Audun sto det at han skulle skiftes ut innen 1. april. Men den eneste måten det kunne ha skjedd på var med helikopter fra russere på Nordpolen. Det ville ha kostet bortimot én million kroner. Heldigvis gikk Audun med på å bli, mot at jeg doblet lønnen hans, sier Kristoffersen.

Forskningsflaks
Lomonosov-ryggen var altså hovedmålet. På begge sider av ryggen er det det dypt hav, og forskerne søker flere svar rundt ryggen. Blant annet har det gått et gigantisk ras i området, og 2-300 meter sedimenter er flyttet vekk. Dermed kan forskerne komme ned i lag som vanligvis er svært vanskelige å komme til. Raset kan være utløst av en asteroide.

– Vi har hatt en usannsynlig flaks når det gjelder driftrute. Vi drev først over ryggen, og så kom det et lavtrykk fra Canada som drev oss over ryggen igjen, forteller Kristoffersen.

Dette skjedde enda en gang, og hver gang kunne ekspedisjonen skaffe flere interessante data.

– Vi drev fem ganger over ryggen, og det mangedoblet jo verdien av innsatsen vår. Utbyttet vårt har vært himmelhøyt over forventningene, blant annet når det gjelder seismikken, sier han.

Men ikke alt virket: Kristoffersen har selv utviklet en metode for å ta sedimentprøver ved hjelp av et rør som sendes ned i bunnen ved hjelp av trykkluft og et langt bånd med «paraplyer» som holder igjen oppover i vannmassene når luften utløses. Men de fikk ikke brukt utstyret på grunn av stadige flyttinger av leiren, og måtte derfor ta til takke med en enklere måte å ta sedimentprøver på, som bare gir kjerner på rundt én meter.

– Om vi har fått de prøvene vi trenger, kan jeg ikke svare på ennå, sier han.

Forskningsfri
– Hvilken følelse sitter dere igjen med etter en ett år lang ekspedisjon?

– Det jeg er mest glad for er at vi har klart å gjennomføre ekspedisjonen uten noe uhell av noe slag.

Kristoffersen har i tre tiår drømt om å gjennomføre nettopp en slik ekspedisjon.

– Men jeg regner med at jeg er ferdig med Ishavet nå. Forskning er en egotripp, og den egotrippen har jeg hatt store deler av livet. Nå har jeg tenkt å gjøre noe annet, sier Kristoffersen, noe som trolig vil glede familien.

To mann på fire kvadratmeter
Sommeren har Kristoffersen og Tholfsen tilbrakt med å vente på å bli plukket opp, like ved det nordøstlige hjørnet av Grønland. Allerede 5.-6. juli var IB Polarstern i  området, men fikk ikke plukket Sabvabaa opp på grunn av vanskelige isforhold.

Dermed måtte de to vente på selfangstskuta Havsel, som først hadde tid til å hente dem i midten av august. Og livet om bord på Sabvabaa har vært «compact living» i ekstremversjon.

– Vi hadde fire kvadratmeter å spasere frem og tilbake på. Du kunne selvsagt gå ned på isen, men vi likte ikke å gå så langt bort fra båten.

Og kollegaene har klart å styre unna de store konfliktene i løpet av året.

– Vi er fortsatt på talefot, ja jøss! Men det er ingen selvfølge, legger Kristoffersen til.

Livet i isen ble ikke akkurat som ventet, men de to ekspedisjonsdeltakerne var forberedt på det ekstreme. Foto: Yngve Kristoffersen

Sverige foran Norge
Ett år i isødet har ikke kjølt ned Kristoffersens brennende følelser for norsk polarforskning.

– Jeg synes det er tragisk at Norge som polarnasjon ikke er i stand til å ha mer forskning. Sverige ligger for eksempel foran Norge på siteringsindeksen når det gjelder polarforskning. Vi publiserer mye med utgangspunkt i forskningsmiljøet på Svalbard, men det er mer lokale ting som det ikke er så stor internasjonal interesse for.

Med et budsjett på drøyt fem millioner kroner er Fram 2014/15 en ekspedisjon på lavbudsjett. De fikk blant annet fraktet Sabvabaa ut i Polhavet gratis om bord på IB Polarstern.

– Denne ekspedisjonen har kostet like lite som da direktøren ved Polarinstituttet gikk på skitur i Antarktis sammen med Vegard Ulvang og Stein P. Aasheim. De gikk i 2011 samme løypen som Amundsen.

Opp til ungdommen
Kristoffersen er professor emeritus ved UiB, men ekspedisjonen er gjennomført i regi av Nansensenteret. Et slikt forskningstokt ville trolig aldri ha blitt gjennomført i regi av universitetet, blant annet på grunn av vanskelige forhold for evakuering. Men Audun Tholfsen og Yngve Kristoffersen har altså for første gang vist at det er mulig å drive polarforskning på rimelig vis med utgangspunkt i en luftputebåt.

– Hvor den neste ekspedisjonen bør gå må den yngre garde av forskere finne ut. Men det bør alltid ligge en viktig nok vitenskapelig problemstilling bak, sier Kristoffersen. 

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed