En hjerneteori om alt

Publisert:17. august 2015Oppdatert:17. august 2015, 08:47
Karsten Specht og Kenneth Hugdahl ved MRI-maskinen på Haukeland universitetssykehus.

- Jeg opplevde et øyeblikk jeg tror er mer vanlig for teoretiske fysikere. At noe bare må være der, selv om man ikke kan se det, sier hjerneforsker Kenneth Hugdahl. Sammen med Karsten Specht og amerikanske kolleger har han publisert en artikkel som beviser et aktivt nettverk for alle kognitive funksjoner i hjernen.

Dette kan ikke stemme, tenkte Kenneth Hugdahl. 

Det var før en forelesning på Universitet i Bergen. Hjerneforskeren satt med notatene før møtet med studenter og kolleger. Foran seg hadde han ni fMRI-bilder. Skanningene viste de blodrike, aktive delene av hjernen når den utfører ulike oppgaver. Blikket vandret mellom de ni bildene gjentatte ganger. Det var som om hans egen hjerne plutselig, og helt på egen hånd, la de ni fMRI-bildene oppå hverandre. De aktive rød- og gulfeltene opptrådte på de samme stedene på alle bildene. 

– Når jeg så det på papiret, var det som om noe som ikke stemte. Jeg måtte ha gjort noe feil.
 
Samtidig hadde han en underliggende følelse av at det var motsatt: Det som ikke kunne være sant, var sant. Han hadde en følelse av absurd kreativitet mer typisk for dem han har forsket på - mennesker med vrangforestillinger. Hva om det finnes ett nettverk på tvers av kognitive funksjoner, ett nettverk som styrer alle oppgaver hjernen blir satt til å utføre? Hva om det han stirret på, var selve koblingsskjemaet for hjernen?

Eureka-øyeblikk
Hugdahl valgte å ikke ignorere det som kunne vært bare en stor misforståelse. Resultatet foreligger nå – On the existence of a generalized non-specific task-dependent network ( Frontiers in Human Neuroscience )
Sorte hull, mesoplaneter og Higgs berømte partikkel. Ikke kan du se dem, men all teori sier at de må være der.
 
– Dette var et øyeblikk mer typisk for teoretiske fysikere. Jeg erkjente at et slikt nettverk måtte eksistere, men ante ikke hvordan jeg kunne bevise det. Ikke sammenlign med Higgs og den typen ting, men jeg kjenner meg igjen, sier Hugdahl.

Empirisk bevis
Hugdahl holdt de anekdotiske bevisene for seg selv den første tiden. Han ville ikke framlegge noe som kunne bli sablet ned på et øyeblikk, en forklaring han selv hadde oversett. Til slutt fremla han dataene for kollega på instituttet, hjerneforskeren Karsten Specht. Hans unike analysekunnskaper kunne frembringe det empiriske beviset Hugdahl trengte. Specht kom tilbake, og spurte Hugdahl:

– Hvorfor forsøker du ikke å skrive dette ut? 
– Publisere, mener du?

Det empiriske beviset fantes. 

Stjerneforsker med på laget
Dette er det generaliserte nettverket, som Specht kaller det. 
Hugdahl og Specht hadde nok ambisjon til å gå ett skritt videre. For virkelig å teste teorien foran verdenssamfunnet av de fremste hjerneforskere, trengtes teorien først å bli prøvd på én av de aller fremste. Amerikanske Marcus Raichle ved Washingston University School of Medicine hadde nettopp blitt kunngjort som vinner av Kavliprisen for nevrovitenskap. På flyet over Atlanteren til Oslo leste han det første utkastet til artikkelen. Hugdahl fikk en time med prisvinneren etter utdelingen i Oslo konserthus i løpet av et meget hektisk program for prisvinnerne. Raichelt hadde lest nok. Han tente på ideen om det nye nettverket, og sa seg villig til å være med på artikkelen sammen med sin postdoc Anish Mitra.
 
Siden september 2014 er det blitt mange revisjoner av manuset, og flere turer over  Atlanteren før artikkelen endelig ble publisert 6. august.
 
Ny grunnforståelse
Hva betyr dette? Dagens psykofarmaka bygger på basiskunnskap om hvordan hjernen funger tilbake fra 50- og 60-tallet. Hugdahl har skapt seg et renommé gjennom økt forståelse av psykiske lidelser, schizofreni, og stemmer i hodet som ikke er der, gjennom anvendelse av fMRI - functional Magnetic Resonance Imaging - på Haukeland universitetssykehus. Har han rett, kan en ny forståelse åpne for nye løsninger, også innenfor Hugdahls spesialområde.  

– Vi har enorme mengder data. Nå står vi litt fast i tradisjonell tenkning. Dette kan være dytten vi trenger for å komme videre.

Noen nevroforskere har tenkt tanken før, men ingen har søkt å empirisk bevise eksistensen av et kognitivt nettverk for alt. Det er en revolusjonerende tanke å se for seg hjernens kompleksitet knyttet sammen som et kretskort eller en elektrikers koblingsskjema. 
Tradisjonelt har denne type hjerneforskning vært opptatt av enkeltfunksjoner for oppgaveløsning i enkeltområder av hjernen. Hugdahl et al. siste artikkel er bare i startgropen, et første steg i ukjent terreng, og kan bli nevrovitenskapens versjon av << theory of everything>> - én forklaring for alle aktive, kognitive funksjoner.  

Stor fallhøyde
Også Hugdahl står på skuldrene til forskere før ham. Den samme Marcus Raichle oppdaget for 15 år siden et nettverk som lyste opp under fMRI-skanninger i hvilende tilstand. Det er blant annet dette Raichle fikk Kavliprisen for. Sammen har Hugdahl og Raichle en enda større idé: Hvordan kan det gamle og det nyoppdagede nettverket interagere, hvordan veksler det mellom hvilket system for er koblet på og av? Om så er, åpner det opp for en banebrytende ny forståelse av mange nevrovitenskapelige problemer. Raichle foreslo å inkludere en ettertanke i slutten av artikkelen - en idé med høy gevinst, eller stor fallhøyde.

– Jeg syntes først påstanden var for djerv, sier Kenneth Hugdahl. 

Personlig kappløp
fMRI-bildene viser at nettverket eksisterer. Det betyr ikke case closed. Sannhetens time kommer nå, med reaksjonene fra det internasjonale forskersamfunnet. Bergensmiljøet på hjerneforskning går spennende tider i møte.

For Hugdahl, er det også personlig: Han har bare to år igjen før han faller for den rigide 70-årsgrensen.

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed