Rommetveit vil ikke på museum

Publisert:17. juni 2015Oppdatert:17. juni 2015, 11:24
Kåre Rommetveit leder Bergens forskningsstiftelse fra Vilvite-bygget. Han var selv med på å utvide campusområdet til Marineholmen.

Han har fylt 70 år, men Kåre Rommetveit nekter å flytte på museum. Han er dessuten kritisk til aulaprosjektet, som han mener har hindret andre, mer faglige prosjekter.

Rommetveit er igjen inne i universitetsvarmen, etter den bitre konflikten mellom han og tidligere rektor Sigmund Grønmo. Det endte med at Rommetveit gikk av som universitetsdirektør i 2007. Da Dag Rune Olsen tok over som rektor tinte isen, og mandag ble 70-åringen feiret i Knut Fægris hus av venner og tidligere kollegaer ved Universitetet i Bergen.

Jubilanten har siden avgangen hatt  direktørlønn betalt av UiB. Det var en del av sluttpakken da Grønmo ville ha den mektige universitetsdirektøren ut, og overføre mer makt til seg selv som valgt rektor. Men nå blir Rommetveit altså pensjonist, i alle fall ved universitetet.

– Jeg har ikke tenkt å havne på museum helt ennå. Og inntil videre fortsetter jeg som daglig leder i Bergens forskningsstiftelse (BFS), sier Rommetveit.

Siden han gikk av som direktør på UiB har han jobbet for BFS og flere andre forskningsstiftelser, og forvaltet milliarder av kroner til forskningen på vegne av private donorer.

– Så jeg tror UiB har fått tilbakebetalt mer enn de har gitt meg i lønn likevel.

Olivenbonden Rommetveit
Konen er fortsatt i jobb som professor ved Det psykologiske fakultet ved UiB, så Rommetveit ser ingen grunn til bare å gå hjemme og slenge på Hjellestad.

– Jeg lever et rolig familieliv, med to barn og tre barnebarn.

Sammen med en gruppe venner har paret «hytte» i Italia, i form av et gammelt hus med olivenmarker, der Rommetveit oppholdt seg på selve fødselsdagen i begynnelsen av juni.

– Vi plukker olivenene selv, og holder oss med olje til egen bruk. Men økonomisk er det nok ikke så lønnsomt. Men det fins andre ting her i verden enn penger, mener Rommetveit.

– Har du som 70-åring kommet noe nærmere svaret på hva meningen med livet er?

– Jeg har ikke funnet alle svarene, og det er et av funnene. Men det er viktig å ha noe kjekt å holde på med, og så trenger man familie og gode venner. Og hvis helsen også holder er man heldig!

Hobbyer er det smått med for en mann som nærmest har viet sitt liv til forskningen, og ikke minst administreringen og finansieringen av den. Han elsker å være ute, og før seilte han litt.

– Men nå har jeg trappet ned til en 15 fots aluminiumsbåt, og bruker den til turer og  fiske i nære farvann rundt Hjellestad.

Utvidet campus
Tiden på UiB minnes han med glede.

– Jeg hadde 16 fantastiske og fine år på UiB, og så ett som ikke var så trivelig. Jeg trivdes svært godt på universitetet, med mange prosjekter og flotte medarbeidere.

Noe av det som har gitt han størst tilfredsstillelse har vært å jobbe med langsiktige prosjekter som bygg.

– UiB hadde egentlig et begrenset område regulert til universitetsformål av kommunen, som i utgangspunktet forutsatte rivning for å bygge nytt. Allerede i 1990 var imidlertid dette uaktuelt, og i dag er vel alle glad for at Nygårdshøyden har beholdt sitt særpreg.

I stedet ble strategien å utvide campus fra å bare være på Nygårdshøyden, til geografisk å nærme seg sentrum.

– Da fikk vi løst mange arealbehov. Og det var artig å få være med på mange store prosjekter, fra Dragefjellet i nord til Marineholmen i sør, og nye bygg som Studentsenteret og BB-bygget på Haukeland. På forskningssiden klarte universitetet også å få spisset virksomheten i større grad, noe som ga god uttelling i den første SFF-runden.

Aulaen en feilprioritering
– Hvordan ser du på UiBs stilling nå?

– UiB har store utfordringer på vedlikehold fremover. Og så synes jeg at UiB dessverre hang seg altfor mye opp i museumsprosjektet. Gitt store faglige behov var det en feilprioritering å satse på aulaen, som også har kostet  UiB store egne midler, sier Rommetveit.

Han mener at ideen med aula i og for seg er en god ide, men at den har hindret andre prosjekter.

– Planlegging av andre prosjekter stoppet opp i alt for lang tid. Og mens andre institusjoner har fått til mye de siste årene, har UiB blitt sittende med aulaen. Selv synes jeg det ville vært bedre å prioritere prosjekter med et mer faglig innhold. Men nå må museumsprosjektet selvsagt bare bli gjennomført, understreker han.

Pengeinnsprøyter
Selv vil han konsentrere seg om det videre arbeid med støtte av god og viktig  forskning.

– I BFS har vi fått veldig mye mer penger, som vi må få satt i arbeid på en meningsfylt måte. Og alt skal være skikkelig og gjennomtenkt.

Han mener selv at arbeidet for BFS har vært en stor suksess.

– Spesielt rekrutteringsprogrammet vi begynte med i 2005 tror jeg er noe av det mest vellykkede vi har i sektoren. Og vi har klart å sette fokus på rekruttering.

Trenger tydelig profil
Han tror UiB er på vei i riktig retning, men er mer skeptisk til hva som skjer av samarbeid i sektoren.

– Jeg synes det er veldig mye positivt som skjer nå. UiB er en stor organisasjon, men i en større sammenheng er vi små. Derfor tror jeg det er helt riktig å satse på utvidet samarbeid slik UiB nå legger opp til.

Allerede da Rommetveit var direktør ble det snakket om det blå universitetet. Nå legger strategien opp til en satsing blant annet på fagområder som har med det marine å gjøre, i vid forstand.

– Å få gitt UiB en tydeligere profil er viktig. Universitetet må passe seg for å bli bare en mindre utgave av Oslo.

Selv ville han gått inn for et enda mer formalisert samarbeid med Høgskolen i Bergen, og vurdert fusjon.

– Profesjonsutdanningene der trenger jo også å bli styrket. Og studenttallene er vel ikke nødvendigvis slik at de i årene som kommer rettferdiggjør størrelsen av alle fagmiljøene. Det burde være mulig å se på mer samarbeid, for eksempel mellom språkfagene på humaniora og lærerutdanningen ved høyskolen.

Men samtidig må profesjonsutdanningene vernes, for ikke alle skal bli forskere:

– Det er veldig viktig å beholde profesjonsutdanningene som nettopp det. Det er ikke sikkert at alle sykepleiere trenger så mye Habermas på pensumet.

Tredje karrierevei
– Hvorfor gikk det så galt mellom deg og Grønmo?

– Vi hadde veldig ulike oppfatninger knyttet til utviklingen av UiB, og ikke minst ulike syn på  ledelse. I tillegg kom også en dårlig personkjemi .

Det er særlig én episode Rommetveit husker som lite hyggelig. Det kom et oppslag i Bergens Tidende, som hevdet at universitetsdirektøren måtte gå, men at man ikke kunne si noe mer, fordi det var en personalsak. Det oppfattet Rommetveit særlig negativt, da slike saker ofte er forbundet med tema som økonomiske underslag eller seksuell trakassering.

– At UiB som institusjon gikk ut på denne måten, syntes jeg var ille. Men jeg hørte aldri noe mer om den såkalte «personalsaken», legger han til.

Og det har kommet noe godt ut av det:

– Å gå til mitt nye arbeid har gitt meg en tredje karrierevei. Jeg går på jobb hver dag med stor glede, og jeg har nytt godt av utrolig mange muligheter. Ikke minst har jeg hatt gleden av å få samarbeide med veldig mange hyggelige og kompetente mennesker. Jeg tror på ledelse ved å gå rundt og snakke med alle grupper ansatte. Ellers tror jeg ikke noe særlig på ledelsesteorier. 

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed