Minneord om Atle Kittang

Publisert:4. juni 2013Oppdatert:2. oktober 2013, 11:18

MINNEORD: Professor emeritus Atle Kittang gikk bort 1. juni, 72 år gammel.Vi har mistet en god venn, en sterk personlighet og en fremstående fagmann

Professor emeritus Atle Kittang gikk bort 1. juni, 72 år gammel. Han hadde vært syk  en tid, men likevel kom dødsfallet brått på oss. Vi har mistet en god venn, en sterk personlighet og en fremstående fagmann. Alle i litteraturfeltet kjente Atle – hans lærebøker, hans skarpe analyser, hans teoretiske bidrag. Alt han har skrevet, kaller på oppmerksomhet og refleksjon.

Sjelden passer uttrykket ”rett mann på rett plass” så godt som i hans tilfelle. Han kom til Universitetet i Bergen som student i 1960, avla magistergraden i litteraturhistorie i 1966, ble universitetsstipendiat samme år, førstelektor i fransk litteratur i 1970, oppnådde dr. philos.-graden i 1973 og ble utnevnt til professor i det nye faget allmenn litteraturvitenskap året etter. Og professor ved UiB var han til han gikk av for aldersgrensen i 2011. Vi tror aldri han tvilte et sekund på at han hadde valgt riktig profesjonell løpebane. Gjennom sitt renommé som fremragende foreleser, veileder og forsker trakk han dyktige studenter fra hele landet til faget allmenn litteraturvitenskap og kastet glans over hele UiB. Og ingen norsk litteraturforsker etter Francis Bull har vært opponent i så mange doktordisputaser som ham.

Atle var samtidig en ”totalakademiker” med vyer langt ut over sitt eget fags grenser. Han var en institusjonspilar og en universitetsstrateg som med kløkt og kraft engasjerte seg i utvalg og komitéer og påtok seg viktige verv, blant annet som  instituttstyrer, prodekan og medlem av Det akademiske kollegium. Han hadde også sentrale funksjoner i Norges allmenvitenskapelige forskningsråd og ved Ibsen-senteret. Overalt ville de ha ham med, for seriøsitet og energi karakteriserte hele hans virke.

Han startet og endte sin karrière som lyrikkforsker. Magisteravhandlingen handlet om Paul Éluards surrealistiske kjærlighetsdiktning, og doktoravhandlingen om Arthur Rimbauds poesi, publisert på fransk i 1975. Lyriske strukturer, innføringsboken han utgav sammen med Asbjørn Aarseth, har vært grunnleggende for alle norske litteraturstudenter siden 1967. Og nå sist, høsten 2012, rakk han å fullføre en samling studier, analyser og meditasjoner over den lyriske diktning, Poesiens hemmelege liv, med kapitler om blant andre Baudelaire, Wergeland, Vesaas, Olav H. Hauge og Einar Økland.

Blant Atles øvrige verk nøyer vi oss her med å nevne den teoretiske boken Litteraturkritiske problem (1975), den store Hamsun-studien Luft, vind, ingenting (1984) og monografien Ibsens heroisme (2002).  I 2003 ble han hedret med Norges forskningsråds høythengende forskningspris, Møbius-prisen. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Vetenskapssocieteten i Lund, og var også i noen år med i redaksjonen for tidsskriftet Ibsen Studies.

Alle som kjente Atle, vet imidlertid at faget ikke var alt for ham. Familien betydde svært mye, og hans jazz-, film- og sportsinteresser var viktige ingredienser i hans liv. Noen av oss fikk også gleden av å reise sammen med ham og besøke ham på familiestedet Keitangen, og ikke minst snakke med ham om livets ulike utfordringer. Han var lydhør, nær, fordomsfri og blottet for moralisme.

Våre tanker går nå til dem som sørger aller mest: hans ektefelle Aina og hans to sønner Bård og Kyrre og deres familier.

Venner og kolleger ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, UiB

 

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed