Professor pipelort

Publisert:31. mai 2013Oppdatert:3. juni 2013, 11:56

– Noen mennesker er forskere, noen er fuskere. Det finnes også fuskere blant forskere, sier Bjørn Hofmann. Torsdag kom han til UiB for å fortelle om hva det som gjør at noen forskere velger snusk framfor sannhet.

– Dere kan ha de etiske retningslinjene hengende på veggen i glass og ramme. Men det er på laboratoriet ting skjer, sa Bjørn Hofmann.

Bjørn Hofmann er professor i medisinsk etikk ved Høgskolen i Gjøvik og Universitetet i Oslo. Han underviser i vitenskapsteori, forskningsetikk og vitenskapsetikk.

Torsdag kom han til Egget for å fortelle om funnene i den ferske studien han har gjort sammen med professor Søren Holm.

Hofmann og Holm ville finne ut hvor mange doktorgradsstudenter det er som mener det er akseptabelt å lage sine egne data. Klippe og lime andres tekst. Samt la seg presse til å kreditere uberettigede medforfattere.

Presset til medforfatterskap
Studien er gjort blant doktorgradsstudenter ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU, og Universitetet i Tromsø. Den viste at elleve prosent av de spurte hadde opplevd uetisk press om forfatterrekkefølgen i løpet av de siste 12 månedene.

– De hadde følt seg presset til å ta med personer som ikke hadde vært med på artikkelen skulle som medforfattere, sier Bjørn Hofmann.

Tar snarveier for å få publisert 
En av de spurte hadde følt seg presset til å plagiere. En hadde følt på et press om å falsifisere. De spurte hadde også flytende oppfatninger om hvor langt det var greit å gå for å få fram resultatet de ønsket.

– Tretten prosent mente det var akseptabelt å utelate motstridende resultater for å fremskynde en publikasjon. To av fem mente det er greit å fiske etter resultater. Ti prosent av forskerne syntes ikke det var galt å rapportere forskningsresultater uten at de selv hadde gjort forsøkene, forteller Hofmann.

Å få publisert en studie med negativt resultat kan være svært vanskelig. På spill står tid, penger og anerkjennelse. Og med anerkjennelse – framtidig karrieremuligheter. Noen opplever presset som så sterkt at de velger en snarvei.

– Til tross for at studentene hadde levert egenerklæringsskjema om at de selv hadde skrevet hele avhandlingen og selv hadde arbeidet fram alle datene, oppdaget vi at flere hadde kopiert andres verk. De ble likevel frikjent av redelighetsutvalget ved institusjonen.  De juksende studentene skaffet seg nemlig noen gode advokater, som argumenterte med at egenerklæringsskjemaet kunne misforstås: Det var ikke glassklart at egenerklæringsskjemaet gjaldt den faktiske besvarelsen de hadde levert inn, sier Hofmann.

Etablerte forskere tatt i juks
Det er ikke bare unge, fremadstormende og publiseringsgriske forskere som tar lett på redeligheten dersom det føles opportunt. Også forskere med etablerte posisjoner innen akademia har vist seg å ha gjort seg skyldige i fabrikasjon, falsifikasjon og plagiat.

I 2011 måtte Diederik Stapel trekke seg fra stillingen som forskar i sosialpsykologi ved universitetet i Tilburg.  Han risikerer også fengselstraff for å ha tatt i mot penger for forskning som aldri ble gjort. Den tyske kunnskapsministeren Annette Schavan skal ifølge en gransking ha jukset med vitende vilje. I Danmark har forskerkollegiet blitt rystet av Penkowa-skandalen

Og at forskningsfjusk er noe som bare skjer i utlandet, fikk vi med ettertrykk avkreftet med Sudbø-saken.

Juksemakernes uforklarlige natur
Skyldes da uredeligheten en svakhet i systemet og i forskerkulturen? Eller må akademia leve med at noen få mennesker har en mer forbrytersk forskerstil – som ufortrødent i all framtid vil forfalske, plagiere og bedra - uansett hvor gjennomsyret av redelighet kollegaene måtte være?

Matthias Kaiser er leder av Redelighetsutvalget ved UiB. Han har ikke et klart svar på dette. Men han har flere spørsmål.

– I dag underviser vi i kjennskap til regelverk og retningslinjer. Vi kan velge å være litt negative, og peke på at undervisning om emnet ikke hjelper. Men spørsmålet er: Hvorfor gjør de ikke det? Ligger forklaringen på indivdnivå? Eller finnes det mer strukturelle trekk ved forskningen? Kan det være at studentene mangler en forståelse for hvorfor retningslinjene er der?

Både Kaiser og Hofmann er klare på en ting: Dersom jukset ikke oppdages, og går inn i verdens kunnskapsbank på lik linje med ærlig og redelig forskning, kan dette få alvorlige følger.

– Det kan skade sårbare forsøkspersoner. Det kan gi følgefeil. Og det kan skade tilliten til forskningen, sier Bjørn Hofmann.

– Vi må rette en sterk appell til alle i akademia, om at de ser kritisk på sin egen praksis. Blir tilliten til vitenskapen ødelagt, er vi virkelig ille ute, sier Kaiser.

 

Bjørn Hofmann (t.v) og Matthias Kaiser advarer begge mot konsekvensene som de forskningsjuks kan få for tilliten til akademia. Foto: Ida W. Bergstrøm

 

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed