Hva er en mor?

Publisert:7. mai 2013Oppdatert:2. oktober 2013, 11:18

Hvordan skal man forholde seg til begrepet «mor»? I en fersk bok ser førsteamanuensis Christine Hamm på hvordan ulike mødre blir fremstilt hos Sigrid Undset.

Hva skjer når vi bruker begrepet, hvem retter vi oss til, hvem snakker vi om, og i hvilke situasjoner? Hvem utelukker vi når vi bruker begrepet? Hvordan relaterer vi begrepet mor til begrepet far, hvor brukes de to begrepene nokså likt, og på hvilke områder fungerer de forskjellig?

Christine Hamm, førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, stiller disse spørsmålene i innledningen til sin nye bok «Foreldre i det moderne. Sigrid Undsets forfatterskap og moderskapets grammatikk».

– Jeg skrev doktorgrad om Amalie Skram, med fokus på ekteskapsromanene hennes. Ingen av Skrams kvinner har barn – de dør. Da jeg var ferdig med Skram, gikk jeg videre til Undset, og leste blant annet de romanene «ingen» leser, sier Hamm, og viser til blant annet «Ida Elisabeth» (1932), «Den trofaste hustru» (1936) og «Lykkelige dager» (1947).

Et ords grammatikk
Hamm benytter filosofen Ludwig Wittgensteins begrep «grammatikk»: De mulighetene et ord har til å inngå i ulike kontekster, er dets grammatikk.

– Jeg synes Undset har gode beskrivelser av det å være mor. Hun skriver om kvinner som ikke kan få barn, om fostermødre, om kvinner som har barn de ikke ønsker, om kvinner som føler seg dratt mellom mann og barn, og om alenemødre, sier Hamm.

Hovedpersonen i «Jenny» (1911) er kunstner. Hun innleder et forhold til en mann på sin egen alder, og senere til hans far. Hun blir gravid med han, men barnet dør.

– Romanen ble godt mottatt av anmelderne. Men handlingen var kontroversiell, og ble kritisert fra alle hold. Den beskriver en kvinnes begjær – det var ikke vanlig. Romanen fikk kritikk for å være både for radikal og for negativ, sier Hamm.

Begjær eller barn?
Ida Elisabeth, i romanen med samme navn, sliter med å forene sin seksualitet med sin rolle som mor. Til slutt gir hun avkall på sitt begjær og velger barna sine fremfor lykkelig samliv med en mann.

Noe av det samme skjer i filmen «Blonde Venus» fra 1932. Marlene Dietrich spiller hovedrollen som nattklubbsangerinnen Helen. Hun er gift med en forsker, men blir forelsket i en annen, og innleder et forhold til han. Til slutt konkluderer hun med at hun hører til hjemme – sammen med ektemannen og sønnen.

Et bilde fra boken pryder forsiden av Hamms bok.

– Å bruke dette bildet var helt bevisst. Jeg ønsket ikke et bilde av Undset og hennes barn, og denne filmen er fra samme periode som flere av Undsets bøker. På denne tiden var det problematisk å definere hva en mor var – man visst ikke hva man skulle fylle ordet «moderskapet» med, sier Hamm.

Hva var det med katolisismen?
Undset ble kritisert både i samtiden og i ettertiden for å være både reaksjonær og kjedelig. Hun gikk over til katolisismen, og nettopp hennes religiøsitet blir brukt som argument for å kalle henne antifeministisk.

Hamm er ikke enig.

– Boken min kan leses som en spesifikk akademisk lesning av Undset, der jeg kritiserer andre lesninger. Jeg mener at når man sier at hennes konvertering til katolisismen førte til at hun ble antifeminist, er dette en for lettkjøpt og misvisende forklaring. Interessen for kvinners posisjon kom før hennes konvertering, sier Hamm.

I boken skriver hun at «er det mulig å tenke at beskjeftigelsen med kvinnenes posisjon snarere har bidratt til interesse for katolisismen – at Undsets katolisisme er preget av hennes interesse for kvinnesaken?».

Har skrevet om moderne mødreproblematikk
Undsets kvinner viser at det er mange ulike måter å være mor på, og at man møter mange problemstillinger.

– Vi ser noen av de samme diskusjonene i dag også, sier Hamm.

Hun har skrevet flere artikler om hvordan morsrollen blir fremstilt i moderne litteratur.

– Blant andre Cecilie Løveid, Anne Oterholm, Trude Marstein, Vigdis Hjorth og Hanne Ørstavik skriver om å være mor. I moderne romaner som har morsrollen som tema er det ofte de negative sidene som kommer frem. Hjorth problematiserer for eksempel selvrealisering versus ansvar, og Marstein skriver om å være alenemor. Hos Undset er morsrollen beskrevet mer positivt.

Hamm sier at Undset mener at man må gjøre seg fortjent til å være mor. Budet «du skal hedre din far og din mor» leser hun som at man skal leve slik at barna dine kan hedre deg.

– En biologisk komponent
– Hvordan vil du definere ordet «mor»?

– Wittgensteins utgangspunkt er å ikke lage en generell teori, og aldri en uttømmende definisjon. Men jeg vil si at moderskap har en biologisk komponent, men også en omsorgsfull komponent. Adoptivmor er et eksempel på det siste, sier Hamm.

– Men av og til er det det biologiske som er viktig, for eksempel dersom man havner på sykehus, legger hun til.

I forordet til boken takker Hamm sine fire barn.

– Kunne du har skrevet denne boken uten å være mor selv?

– Ja, jeg tror at man kan skrive om å være mor uten selv å være det. Men det spørs om jeg hadde hatt det samme engasjementet – det har tatt ti år å skrive denne boken, humrer Hamm.

– Jeg tror at som mor ser man noen problemstillinger andre kanskje ikke ser.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed