Team Atakan ønsker mer uavhengighet og handlerom for UiB

Publisert:23. april 2013Oppdatert:23. april 2013, 10:06

LESERBREV: Er det kanskje betimelig at NFR-monopolet splittes opp igjen i selvstendige råd som kan betjene hele kunnskapsfeltet på en faglig forsvarlig måte? Samtidig bør det sprøytes mer forskningsmidler direkte inn i universitetskassen som del av grunnbevilgningen, skriver prorektorkandidat Vigdis Broch-Due i dette innlegget.

Bortgjemt på side 106 i Forskingsmeldingen står det et forbløffende utsagn: “De statlige universitetene og høyskolene har et spesielt ansvar for å følge opp innholdet i politikken for høyere utdanning og forskning og de styringssignaler og forventninger som gis fra departementet.”  Det oppsiktsvekkende her er ikke at universitetene må forholde seg til den hver tid rådende utdannings/forskingspolitikk som Stortinget har vedtatt, men at vi nå også skal snu kappen etter vinden og absorbere den strøm av styringssignaler og forventninger som måtte komme fra departmentsbyråkratiet. Her er det ikke en gang snakk om den litt mildere ”styringsdialogen”, men snarere om rene diktater.

Med et pennestrøk synes regjeringen å ha satt strek over prinsippet om universitetenes frie og uavhengige stilling. Denne autonomien har vært grunnvollen for dannelsesidealet og utviklingen av et opplyst demokrati. Den har gitt rom for den kritiske stemmen akademia har hatt i spørsmål som er sentrale for samfunnets utvikling helt siden den franske revolusjon, nedfelt i den såkalte ”Humboldtske universitetsidé” fra 1793.  Det er nettopp for å minne oss alle om de lange linjer bakover og fremover som streker opp universitetets horisont at Team Atakan har valgt som motto ”Sapientia et scientia societas crescit” – utvikling av kunnskap og visdom til samfunnets beste.

Forskingsmeldingen er bare et utrykk for en forsterkende trend over de siste tiår som nå kulminerer i signaler om sterkere styring av forskingen fra myndighetens side, parallelt med at universitetene har fått innskrenket sitt eget finansielle handlingsrom på forskningsfronten. Styringsinstrumentet er Norges forskningsråd, NFR, som nå nærmest har fått monopol på å bestemme hva det skal forskes på her til lands. Spørsmålet er: Forvalter NFR kunnskapsutviklingen på en vis måte til samfunnets beste?  Det er mange urovekkende trekk ved dagens forskningspolitikk som kan tyde på det motsatte. La oss først streke opp litt historikk.

I 1993 ble kjempen NFR skapt ved en sammenslåing av fem mindre forskningsråd, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (1946), Norges allmenn vitenskapelige forskningsråd (1949), Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd (1949), Norges fiskeriforskningsråd (1972), samt Norges råd for anvendt samfunnsforskning (1987). Vi skal merke oss at de tre ledende av forskningsrådene ble opprettet rett etter krigen. De var alle viktige kunnskapsleverandører som, sammen med Statistisk Sentralbyrå, bidro til byggingen av det nye velferdssamfunnet tuftet på sosial mobilitet og sterke verdier om likeverdighet.

I dette nasjonsbyggende prosjektet var det en klar forutsetning at naturvitenskap, teknologi, næringer, juss, samfunnsfag og humaniora alle skulle bidra aktivt med hver sine kunnskapstradisjoner i utformingen av det nye norske samfunnet.

I forlengelsen av dette finner vi også årsaken til at vi har tjent så mye på oljen: Vi har hatt vett til å forvalte formuen til felleskapets beste, og ikke solgt alle rettighetene på børsen slik mange andre oljeland har gjort. Norges oljeeventyr er ikke bare fortellingen om god boreteknologi, men også om gode forvaltningsregimer i regi av jussen og samfunnsvitenskapen. Å aktivere kunnskapens mangfold og samspill til samfunnets beste var en vis og visjonær holdning som vi i ettertid vet har plassert Norge og den nordiske modellen på toppen av internasjonale rangeringer over land det er best å bo i – målt i forhold til levestandard, helse, utdanningsnivå, likestillingen – for å nevne noen av indikatorene.

Men et godt samfunn er ikke skapt en gang for alle. Det må reproduseres på nytt og på nytt av stadig nye generasjoner og under skiftende økonomiske, politiske og sosiale forhold både nasjonalt og globalt. De siste årene har vi sett tendenser til at utdanningssystemet ikke klarer å få til samme sosiale mobilitet som tidligere; vi har problemer med integreringen av nye innbyggere; klasseskillene øker, og vi ser fattigdommen og utenforskapet tydeligere i det sosiale landskapet. Dette er de utilsiktede konsekvenser av utviklingen de senere år. Når problemene oppstilles slik ser vi raskt at vi trenger mer kunnskap fra samfunnsfag, humaniora og juss, ikke mindre. For selv om oljen har reddet oss så langt fra å havne i det samme uføre som resten av Europa, så ser vi der hvor raskt det går å rive ned velferdssamfunn.

Men det er dessverre en gradvis marginalisering av denne vitale kunnskapen om sosial kompleksitet, og en stadig sterkere satsning på ren teknologi, som er trenden i NFRs forskningspolitikk. Det siste er at programmene for frie prosjektmidler, FRISAM og FRIHUM, er redusert til et felles FRISAMHUM. Dette er spesielt uheldig for et breddeuniversitet som ønsker å fremme den nysgjerrighetsdrevne grunnforskingen og teoriutvikling også innen humaniora og samfunnsfagene for nettopp å være rustet til nye utfordringer i fremtiden.

Forståelsen av at teknologiutvikling samtidig er utvikling av nye sosiale relasjoner synes å ha gått tapt over tid – og dermed så har vi fått et ”template” for kunnskap i forskningspolitikken hvor visdommen synes å forsvinne i strategitåken.

Hvorfor har politikerne sovet i timen? Som på så mange andre områder har tema som faktisk burde være gjenstand for politisk debatt blitt omformulert til teknokratiske spørsmål. Forskningsbyråkrater deltar i internasjonale nettverk hvor USA og Storbritannia er premissleverandører i utviklingen av en standardisert forskningspolitikk som ukritisk implementeres her hjemme. I tråd med dette hyres private konsulentfirmaer inn av byråkratene i Kunnskapsdepartementet for å evaluere NFR og gi råd om veien videre. Rådene som gis er ofte en blåkopi av den rådende anglosaksiske forskningspolitikk som også i hjemlandene står i sterk kontrast til universitetenes egne vurderinger og ønsker.

Problemet er at forskningspolitikk som all annen politikk ikke er en nøytral størrelse, men produseres innen spesifikke samfunnssystem og konfliktstrukturer. Den anglosaksiske samfunnsmodellen, som utviklet seg i kjølevannet av Thatchers og Reagans privatiseringsbølger, er helt forskjellig fra den nordiske modellen. Den er preget av store klasseskiller og en neoliberal økonomisk filosofi. Humaniora og samfunnsvitenskap spiller liten rolle i utformingen av anglosaksiske samfunn selv om kunnskapen ofte er av ypperste kvalitet, og det er generelt få akademikere som ytrer seg i den offentlige debatten. Det akademiske mangfoldet trives i de velstående eliteuniversitetene som nettopp ikke er avhengig av statlige bidrag, og dermed skjermet fra “styringssignaler” og byråkratiske intervensjoner som deres ubemidlete søsteruniversiteter derimot må forholde seg til i sterkt økende grad.

Det er nettopp denne anglosaksiske konteksten som det britiske konsulentselskapet Technopolis har med seg i bagasjen når de gjør inntog på den norske forskningsarena. Så hva synes så dette private konsulentfirma om forskningens vesen og hva vil de at NFR skal gjøre? 

I en kronikk i Morgenbladet den 22. februar, siterer Kristian Gundersen fra Technopolis posisjonsdokument hvor vi får vite at ”ideen om grunnforskning er et retorisk begrep skapt av vitenskapsmenn for å rettferdiggjøre deres sosiale posisjon”! Et annet gullkorn fra Gundersens munn er “teknologi skaper vitenskap”, og spør selv retorisk om det ikke heller er omvendt?

Uansett, så er det ikke visdom som preger Technopolis posisjonering på kunnskapsarenaen, men kortsiktig nyttetenkning. Ikke bare har de liten sans for å opprettholde den norske kunnskapsallmenningen, hvor humaniora og samfunnsfag har tråkket opp mange stier, men de ønsker å luke ut de små fagmiljøene generelt, og heller bygge noen få, store og spisse satsningsområder. Sentre for fremragende forskning (SFF) er deres mantra som nå NFR fronter.

Det er mange kritiske spørsmål knyttet til SFF-satsningen som vi nylig diskuterte på et debattmøte i regi av Forum for Demokrati og Vitenskap. Ved siste utdeling fikk UiB 3 nye SFFer som gikk til våre to fakultet innen medisin og naturvitenskap. Disse fagmiljøene har utgjort tyngdepunktet i tidligere runder av SFF-tildelinger – ikke bare ved UiB, men også nasjonalt. Det er relativt få SFFer tildelt miljøer fra humaniora og samfunnsfag. Årets tildelinger var derfor ikke overraskende i så måte, men det som siste runde gjorde klart er at humaniora og samfunnsfag har liten sjanse til å nå opp i konkurransen uansett kvaliteten på søknadene. Til tross for toppskåringer på alle punkt fra fagpanelet så ble Arild Linnebergs  prosjekt ”Centre for Humanistic Legal Studies” vraket i finalen av den besluttende komiteen til fordel for en søknad med lavere kvalitetsskåringer. Problemet er nettopp den skjeve sammensetningen av komiteen som tar den endelige beslutningen, hvor naturvitere og samfunnsaktører uten noen fagkompetanse dominerer. Tildelinger får derfor preg av lotteri, og i så måte er SFF-tildelinger bare en storskalaversjon av problematikken rundt tildelinger fra de regulære brukerstyrte programmene i NFR. Også her er det ikke kvaliteten og skåringene fra fagpanelene som er utslagsgivende, men hva brukerne måtte synes er mest nyttig.

Et annet SFF-problem er størrelsen på pengesekken. Siden de ikke er fullfinansierte så er SFFer dyre å huse fordi det kreves at universitetene må hoste opp store summer av egne midler. Effekten er at NFR bruker SFF til å kontrollere ikke bare hvilke tema som skal utforskes, samtidig som forskjellen på grunnforskning og anvendt forskning utviskes. Siden så mye av universitetenes egne midler bindes opp i relative kortsiktige SFFer så fortrenges den langsiktige miljøoppbyggende grunnforskningen. Noen SFFer er så spisse at det blir vanskelig for universitetene å integrere de mange spesialtrente stipendiater og post.docer i de eksisterende forskningsmiljø ved prosjektslutt. SFF-strukturen passer nok uansett best for naturvitere og medisinere, så en konsentrasjon av så mye midler i noen få sentra vil gå utover fagutviklingen i de små fagmiljøene generelt, men spesielt på SV, HF og Juss hvor også de frie prosjektmidlene fra NFR ser ut til å bli færre for disse fagene. 

Er det virkelig slik at en konsentrasjon av så mye penger og spissing i SFFer automatisk fører til bedre forskningskvalitet i de fagmiljø som favoriseres? I følge et innlegg av Per Brandtzæg i Morgenbladet 1. mars, bygger en tredel av banebrytende artikler fra Nobelprisvinnere innen medisin, fysikk og kjemi på forskning uten øremerkede bevilgninger. Dette gir grunn til ettertanke – og støtte til idéen om det ikke faktisk er visere å satse de samme ressursene på den forskerinitierte, nysgjerrighetsdrevne frie forskningen for å utvikle fremtidens kunnskap. Vi trenger selvfølgelig spiss kunnskap, men talentene kan bare dyrkes frem hvis vi beholder hele bredden.

For å få det til så er det kanskje betimelig at NFR-monopolet splittes opp igjen i selvstendige råd som kan betjene hele kunnskapsfeltet på en faglig forsvarlig måte. Samtidig bør det sprøytes mer forskningsmidler direkte inn i universitetskassen som del av grunnbevilgningen. Ved å styrke universitetenes uavhengighet og handlerom så vi åpne reelle dialoger mellom akademia, politikere og departement om hvordan vi sammen best kan utvikle kunnskap og visdom til samfunnets beste.

 

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed