Norges glemte skam

Publisert:9. august 2012Oppdatert:9. september 2013, 15:27

En ny begynnelse på norsk rompolitikk kunne være at den norske staten ga romfolket en unnskyldning for sviket som ble begått mot dem når det gjaldt som mest.

Aftenposten har de siste ukene fokusert på norske myndigheters feilslåtte integreringspolitikk overfor norske romfolk. Integrering er en tosidig prosess som forutsetter kollektive læringsprosesser, tillit, anerkjennelse og respekt fra begge parter. Dagens norske rompolitikk er kjennetegnet av en gjensidig tillitskrise og feilslått dialog.

Denne tillitskrisen har en forståelig historisk bakgrunn som er dramatisk og ukjent for flertallet. Romfolkets knappe 150-årige historie i Norge har vært preget av arroganse, utstøtning og forakt fra myndighetene og flertallsbefolkningens side. Romfolket har naturlig nok til tider reagert med tilbaketrekning og mistillit.

Romslaveriet
De første romene kom til Europa fra India på 1250-tallet og ble i århundrer utsatt for «sigøynerjakt», massakrert og brennemerket som kjettere. I Romania ble romfolk solgt som slaver frem til 1860. Og det var i forbindelse med opphevelsen av romslaveriet at de første romfamiliene kom til Norge på 1860-tallet.

De var eksperter på metallhåndverk, panner i messing og tinn, gullsmedhåndverk, treskjæring og hester til glede for bøndene. I tillegg hadde de ry som musikere, dansere og bjørnetemmere.

Fornorskingspolitikk
Likevel ble deres omreisende livsform en torn i øyet på norske myndigheter og nasjonalromantiske idealer om bofaste bønder og protestantisk arbeidsmoral. Det ble derfor innført nye lover og omfattende tvangstiltak for å fornorske reisende grupper. Løsgjengerloven og Vergerådsloven kriminaliserte deres livsform og ga norske myndigheter hjemmel til å umyndiggjøre dem sammen med romanifolket, som før ble omtalt som «tatere».

Et viktig ledd i den hardhendte fornorskningspolitikken var at Omstreifermisjonen i samarbeid med lokale lensmenn tok tilsammen 1500 «taterbarn» fra foreldrene for å adoptere dem bort eller plassere dem på egne barnehjem.

Barnehagen på Svanviken arbeidskoloni, 1923. I arbeidskolonien skulle taterne lære seg å bli gode, bofaste borgere. Hvis familiene ikke fulgte den strenge disiplinen, ble de truet med at barna ville bli tatt fra dem. (Foto: Riksarkivet)

Av frykt for å bli rammet av denne politikken valgte alle norske romer å forlate Norge i 1930 og dro videre til Tyskland og Frankrike.

Fremmedlov
I 1934 forsøkte en gruppe på 68 norske romer, som var født i Norge og hadde norske pass, å reise tilbake til Norge. Det skjedde etter at tyske nazimyndigheter hadde begynt å opprette egne konsentrasjonsleirer for romfolk, og de norske romene fryktet for sin sikkerhet. Likevel ble de avvist av det norske Centralpasskontoret på den dansk-tyske grensen med henvisning til fremmedlovens såkalte «sigøynerparagraf» og en bestemmelse fra 1924 om at alle norske romer kollektivt skulle fratas sine norske statsborgerskap.

I 1927 hadde så Stortinget vedtatt en ny fremmedlov som innskjerpet at «statsløse borgere» skulle nektes innreise i landet. I praksis rammet dette europeiske jøder, romani og romfolk, men romfolk var den eneste etniske gruppen som ble uttrykkelig omtalt som uønsket i fremmedlovens såkalte «sigøynerparagraf».

Romfolkets holocaust
Dermed ble gruppen på 68 norske romer avvist til tross for norske pass. De reagerte med fortvilelse, men ble like fullt uttransportert til Tyskland og midlertidig plassert i en arbeidsleir. Av gruppen på 68 kvinner, menn og barn ble 56 siden drept i Auschwitz-Birkenau og andre konsentrasjonsleirer. Tilsammen ble i underkant av 100 norske romer myrdet i romfolkets holocaust: Porajmos. I Auschwitz fantes det en egen leir med arbeidsføre romer. Bare her ble nesten 20 000 myrdet.

Tvillinger av rom-herkomst var yndede forskningsobjekter for «Dødsengelen» dr. Josef Mengele. Han benyttet dem til smertefulle og ofte dødelige eksperimenter med trykkammer og tvangssteriliseringer ved hjelp av giftinjeksjoner i eggstokkene. Preparater av hodeskaller og øyne fra myrdede romfanger ble sendt herfra til Det tredje rikets rasebiologiske forskningsstasjoner. Det åndelige grunnlaget for dette folkemordet hadde tyske og skandinaviske raseforskere og agitatorer lagt i fellesskap ved systematisk å fremstille romfolk som arbeidssky, asosiale, kriminelle og åndssvake undermålere.

Milos Karoli forteller i boken En for hverandre om hvordan han som den første av 12 overlevende norske romer reiste tilbake til hjemlandet i 1953. Her ble han avvist som statsløs borger med henvisning til den fortsatt gjeldende «sigøynerparagrafen» fra 1927 og uttransportert av politiet. Den ble først opphevet av Stortinget i 1956 etter juridisk tautrekking. Likevel opplevde de norske romene i første omgang å få avslag på sine søknader om fangeerstatning og ble nektet krigspensjon helt frem til 1971. Den Catch 22-aktige begrunnelsen for avslagene var at de ikke hadde norske statsborgerskap mens de satt i konsentrasjonsleir. Milos Karolis sønn Jan Janssen påpekte i en minnetale i 2010 at denne forskjellsbehandlingen ødela tilliten mellom romfolk og norske myndigheter. Dette er også dokumentert av romhistorikeren Johanne Bergkvist.

Forsvinne som folk
Sammen med andre nasjonale minoriteter havnet romfolket først under nasjonsbyggingens og siden under rasehygienens hjul. Norske myndigheter sanksjonerte rasebiologenes syn på romfolk gjennom diskriminerende lover som «sigøynerparagrafen» og sterilisasjonsloven fra 1934 og fratok dem i tillegg deres norske statsborgerskap.

Sammen med andre nasjonale minoriteter havnet romfolket først under nasjonsbyggingens og siden under rasehygienens hjul

Slik kunne de fraskrive seg ansvaret for å beskytte sine egne romborgere mot nazistenes forfølgelse. Romfolket i Norge utgjør en svært liten minoritet som har måttet kjempe for å få tilbake statsborgerrettigheter og mot å bli oppslukt av den norske flertallskulturen og dermed forsvinne som folk.

En unnskyldning
Norge har sluttet seg til København-erklæringen om beskyttelse av nasjonale minoriteter, deriblant romfolket. Dette er en krevende balansegang som bare kan lykkes gjennom anerkjennelse og dialog. I etterkrigstiden nedsatte myndighetene et eget «sigøynerutvalg» for å bedre romfolkets sosiale levekår, men uten å forankre disse i noen dialog med romfolket selv.

Dagens forsøk med å inkludere romene i det norske arbeidslivet har ikke vært forankret i romfolkenes egne ønsker og tradisjonelle ferdigheter. En ny begynnelse kunne kanskje komme i stand ved at den norske staten ga romfolket en lenge etterlyst unnskyldning for det sviket som ble begått mot dem da det gjaldt som mest.

Kronikken sto på trykk i Aftenposten 25. juli.

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed