Norge og de statsløses tragedie

Publisert:13. april 2012Oppdatert:9. september 2013, 15:27

Foregangslandet Norge har tatt på seg jernhanskene.

Norge har gjennom 90 år vært et foregangsland i arbeidet for verdens 12 millioner statsløse flyktninger. Paradoksalt nok har regjeringen valgt å ta på seg jernhanskene i behandlingen av de anslagsvis 600 statsløse flyktningene her til lands. Statsløshet vanskeliggjør gjennomføringen av en internasjonal menneskerettsorden og utgjør en vedvarende kilde til konflikter. Men først og fremst medfører statsløshet en fortvilt situasjon for de mange som må leve på flukt fratatt statsborgerskap og de fleste rettigheter.

Å avhjelpe de statsløses ulykke er en internasjonal oppgave som Norge så langt har vist begrenset vilje til å ta på seg hjemme. De personlige tragediene i kjølvannet av den norske asylpraksisen overfor statsløse og såkalt papirløse (irregulære) flyktninger er mange og bunnløse.

Avsluttet sitt liv
I fjor valgte den statsløse tamilske flyktningen og alenemoren Garolin (24) å avslutte livet ved å sette fyr på rommet som hun og den 20 måneder gamle sønnen hennes delte ved Førde asylmottak. Den tidligere barnesoldaten hadde da ventet i fem og et halvt år i Norge før hun fikk endelig avslag fra Utlendingsnemnda. I løpet av ventetiden arbeidet Garolin som renholder og hotellansatt. Hun jobbet også illegalt for et ektepar i Bergen som utnyttet henne så grovt at hun til slutt valgte å anmelde dem for menneskehandel. Saken bidro til at Garolyn følte seg utstøtt og truet av det tamilske miljøet og valgte å flytte tilbake til Førde asylmottak.

Den eneste hun hadde kontakt med i Sri Lanka var søsteren Meera. Hun ble funnet drept i hjemmet sitt under uoppklarte omstendigheter i desember 2011, en måned før Garolin valgte å ta sitt eget og sønnens liv i fortvilelse.

Hvordan kunne det gå til at de to ble sviktet av alle? Garolin var et eksempel på statsløse, irregulære flyktninger som befinner seg i en fortvilet situasjon og opplever seg som forfulgt på grunnlag som norske myndigheter ikke vil anerkjenne. «Hun ville ikke ha en fremtid i Sri Lanke ettersom hun hadde fått barn med en muslim», uttalte en kjenning av den lille familien til StavangerAvisen. Den subjektivt opplevde utryggheten og fortvilelsen kan være like sterk som noen annen. Det er derfor all grunn til å frykte nye tragedier i kjølvannet av regjeringens steile praksis i møte med de 450 papirløse asylbarna og foreldrene deres.

Ingen steder å dra
Statsløse borgere er mennesker som ikke er juridisk anerkjente borgere av noen stat. Dette er igjen avgjørende for å oppnå retten til bosetting, til å ta arbeid i eget hjemland og til diplomatisk beskyttelse i utlandet. Blant de anslagsvis 600 statsløse flyktningene i Norge kommer mange fra Palestina, Libanon, Sri Lanka, Bangladesh, Kuwait og kurdiske områder. De lever illegalt i Norge og har som oftest ingen andre land de kan dra til, ettersom de ikke har noen stat som anerkjenner dem som egne borgere. For de til sammen rundt 12 millioner statsløse flyktningene i verden betyr det ofte at de heller ikke har rett til pass, utdanning eller bosetting i noe land. 

Mange er blitt statsløse på grunn av nye statsdannelser og overføring av territorier, som i palestinernes og kurdernes tilfelle, eller automatisk tap av statsborgerskap som følge av en stats lovanvendelse.

I tiden etter Første verdenskrig var det således millioner av blant annet russiske, greske og armenske flyktninger som ble statsløse i Europa som følge av at gamle imperier (Tsar-Russland, det habsburgske og ottomanske imperiet) brøt sammen, at nye stater som Polen og Tsjekkoslovakia ble opprettet, og at etniske grupper ble fratatt sine statsborgerretter. Fridtjof Nansen sørget for at det ble laget identitetskort til disse, Nansenpass, som gjorde at de fikk rett til arbeid, bosted og å krysse landegrenser.

Nansens arv
Ordningen ble en spektakulær suksess under Nansens ledelse men sviktet etter hvert som nye statsløse grupper som de tyske jødene etter ble holdt utenfor etter 1935. Selv om FN vedtok konvensjoner om statsløse flyktninger i 1954 og 1961, har disse fått liten støtte i medlemslandene. Og det gjenstår ennå mye i forhold til å få verdens frie nasjonalstater til gjensidig å forplikte seg til å avskaffe alle former for statsløshet. I 1959 profeterte filosofen Hannah Arendt at ‘tvillingfenomenet statsløshet og politisk ondskap’ ville bli en hovedutfordring for det 21. århundret.

Som tysk jøde hadde Arendt selv opplevd å miste sitt tyske statsborgerskap og levde en tid i Frankrike som statsløs flyktning før hun ble amerikansk statsborger. Ut fra sin politisk-moralske filosofi og egne bitre erfaringer påpekte Arendt det moralsk og menneskerettslig uholdbare som ligger i at grupper og individer skyves ut i statsløshet og slik mister de fleste av sine rettigheter og sin verdighet som mennesker.

Et godt menneske
Ansikt til ansikt med individer i nød ønsker de fleste å hjelpe. FN fraråder retur av barn til urolige områder som Etiopia. Den moralske overrumplingen som hver især opplever i møtet med de individuelle asylbarnas skjebne, samsvarer med innsikter fra både klassisk og moderne naturrettstenkning og dydsetikk. Den tar utgangspunkt i våre forestillinger om hvordan et godt menneske skal opptre. I det å være menneske, ligger det allerede et påbud om å være  moralsk innrettet mot andre mennesker.

Vi er så å si ufrivillige deltakere i en større helhet, som gir oss en verdighet og forplikter oss til å tilkjenne dem som er rundt oss den samme verdigheten. Med rettsoppgjøret i Nürnberg ble det slått fast at positiv (de enkelte staters til enhver tid gjeldende) lov som bryter med menneskets naturlige verdighet, ikke er gyldig. I stedet for å legge Det tredje rikets lover til grunn, fastslo man at det fantes et overordnet (naturrettslig) normsystem der menneskets verdighet ble forutsatt uavhengig av hvilken lov som gjaldt da handlingene fant sted.

Det er et dårlig tegn når myndighetene oppdrar sine borgere til å ignorere medmenneskers verdighet. Når systempraksis tvinger borgere til å gå ut over sine naturlige moralske grenser, er det mye som taler for å forandre systempraksis, og ikke borgerne. 

Kronikken var først publisert i Aftenposten 12. april 2012.

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed