Den psykiatriske feilslutning

Publisert:12. desember 2011Oppdatert:12. desember 2011, 11:46

Den 29. november ble den mest grufulle forbrytelsen i norsk etterkrigshistorie redusert til en sykdom som kan kureres med psykofarmaka. Problemet er ikke at psykiatrien er lite eksakt. Problemet er at den hevder at den er eksakt.

Med den psykiatriske rapporten av ABB er det blitt satt et etterlengtet søkelys på rettspsykiatriens tvilsomme rolle i vårt samfunn. Rettspsykiatrien som må ta stilling til komplekse spørsmål om bevissthet, atferd og identitet fremstilles som en vitenskap på linje med medisin og biologi. Imidlertid er ikke problemet at den er lite eksakt. Problemet er at den later som den er eksakt.

Den 29. november ble den mest grufulle forbrytelsen i norsk etterkrigshistorie redusert til en sykdom som kan kureres med psykofarmaka. Som mange allerede har påpekt så er det vanskelig å se hvordan en med en såpass alvorlig psykose kan ha planlagt dette attentatet så kalkulert, gjennom så lang tid, og så strukturert og systematisk.

Kjente ikke vanlige ord
Det har også blitt fremmet kritikk om at Husby og Sørheim som ble satt til oppgaven hadde manglende kompetanse på dataspill og høyreradikale nettbaserte miljøer. Mye kan tyde på dette når det blant annet viser seg at de to psykiaterne har kalt ord som «nasjonaldarwinist» nyord eller neologismer og sett dem som symptomer på vrangforestillinger og psykose.

Imidlertid er dette ord som er hyppig brukt på nettet enten i diskursen knyttet til islamiseringen av Europa eller dataspill. For øvrig er nyord et påfallende symptom ved psykiatrien selv. Diagnosen paranoia-religiøs-kverulant-type som Arnold Juklerød fikk, illustrerer dette mer enn noe annet. Så hvordan kan to representanter for en tvilsom vitenskap avslutte et spørsmål som er så avgjørende for forståelsen av den verste forbrytelsen i Norge i moderne tid og for hele vår politiske og historiske selvforståelse.

Paradoksale diagnoser
I en sketsj i humorprogrammet Åpen post portretterer Harald Eia og Bård Tufte Johansen et nynazistisk miljø. Eia som for øyeblikket har på seg en tysk krigsuniform og har samme hårsveis og bart som Hitler, forteller de andre i miljøet at han har lest et sted at den gjennomsnittlige pakistanske familien får 12-13 unger hver.

De andre i miljøet som endelig får bekreftet noe de har hatt en anelse om spør hvor han har lest dette. Etter litt nøling innrømmer Harald Eia at han har lest det i et dokument han har skrevet selv. Denne anekdoten er betegnende for det psykiatriske diagnosesystemet. Alle vestlige land opplever nå en eksplosiv økning i psykiske lidelser, samtidig har antallet diagnoser gjennomgått en økning på 300 % siden 1960. Diagnoser som har vokst frem i en sosial, kulturell og politisk kontekst, blir forstått som Thomas Wyller uttrykker det i Aftenposten 2. desember som «et faktum».

Analysene går i ring
Psykiatrien er en disiplin som observerer individuell og spesiell atferd og kategoriserer den som for f.eks. paranoid schizofreni. Så bruker de nærmest denne benevnelsen som årsaksforklaring på den individuelle atferden. Mer sirkulær kan ikke en analyse bli.

Barn har oppmerksomhetssvikt fordi de har ADHD, og barn har ADHD fordi de har oppmerksomhetssvikt. Løsningen er å gi en mengde kjemikalier som skal kurere «sykdommen» som da har gått fra å være navnet på en atferd til en indre tilstand. Disse vitenskapsteoretiske problemene er også betegnende for hvordan behandlingen i psykiatrien har utviklet seg hvor man i mange tilfeller vurderer behandlingen på bakgrunn av om metoden eller medisinen virker eller ikke. Elektrosjokkbehandling ble f.eks. oppdaget etter at man så hvordan elektriske sjokk hadde en beroligende effekt på griser.

Mental influensa
I psykiatrien antas det at på samme måte som hepatitt er en sykdom, så er schizofreni en fysisk sykdom i hjernen. Eller på samme måte som man kan brekke beinet, kan man brekke et mentalt bein på innsiden som forhenværende statsminister Bondevik så poetisk uttrykte det på lørdagens «God kveld Norge». Gener og spesielt overskudd eller underskudd av signalstoffene dopamin og serotonin kan forklare alt fra spiseforstyrrelser og spillavhengighet til sjenanse og aggressivitet.

Som om ikke anoreksi skulle være knyttet til en særegen vestlig kultur hvor helse og kropp har blitt nærmest moralske mål i seg selv. Her er også psykiatrien selv ett av de mest sentrale og definerende trekkene ved vår kultur: Sammen med psykologien underlegger den seg stadig flere områder av samfunnet og reduserer sosial og politisk kompleksitet til spørsmål om individuelle disposisjoner som forstås i en diagnostisk og medisinsk kontekst.

Hvorfor så mye ADHD?
Biologisk kunnskap har sin rettmessige plass i å forklare den kompleksiteten som menneskelig bevissthet, følelser og atferd utgjør, men biologiske forklaringsmodeller kan ikke forklare denne kompleksiteten uttømmende. I vår tid er ADHD-diagnosen illustrerende for denne biologiske dominansen og hvordan diagnoser ikke er et presist klassifikasjonssystem.

ADHD kjennetegnes ved en kombinasjon av oppmerksomhetssvikt, impulsivitet og hyperaktivitet. ADHD antas å være medfødt og genetisk betinget og dermed biologisk fundert. Imidlertid stiller få spørsmål om hvorfor ADHD dukker opp i så stort omfang i den vestlige kulturen akkurat nå og hvorfor en genetisk variasjon blir problematisk i møte med vår kulturs funksjonskrav.

Verken «oppmerksomhetssvikt» og «impulsivitet» er fakta om verden løsrevet fra en sosial sammenheng. Psykiatrien forklarer ADHD medisinsk og utelukker dermed å se fenomenet i lys av visse kulturelle trekk som kravet til indre styring og selvkontroll.

Den psykiatriske kortslutning
I 1896 ga Paul Winge en beskrivelse av den kriminelle: «Forbryderen er forholdsvis lav af Vækst; men han har lange Arme. Hans Hovedskalle er lav, med tilbageløpende Pande. Forbryderen er skjeløiet, og hans ydre Øre er stort og misdannet. Foruden disse anatomiske Afvigelser fra den normale Type findes en Række funktionelle, saasom Tilbøielighed til Tatovering».

I dag ser ikke rettspsykiatrien lenger på kranier, ansiktsformasjoner og tatoveringer, men prinsippet er det samme; nemlig å finne et biologisk fundament og lovmessigheter ved avvikende atferd gjennom hjerneanatomi og genetikk.

Varig svekkede sjelsevner
Imidlertid har tilregnelighetsbegrepet vokst frem som nye former for kontroll og disiplinering, som svar på nye rettshistoriske spørsmål i sin tid f.eks. knyttet til gjentagelsesfare, osv. Enhver som har lest litt vitenskapshistorie og –sosiologi vet at kunnskap ikke oppstår i isolerte felt, men inngår i sosiale praksiser.

Er f.eks. begrepet om «varig svekkede sjelsevner» som plutselig forsvant fra den norske rettspsykiatriske diskursen tilsvarende en amputert arm eller et blindt øye i medisinen eller er det heller et begrep som definerer sosiale posisjoner og normalitet og med det en modell og sonderingskriterier som vi på et gitt historisk tidspunkt organiserer atferd ut fra?

Overgrepshistorie
Ikke bare har psykiatrien en sørgelig historie med overgrep som lobotomi. Industrien knyttet til psykofarmaka og deres økonomiske interesser er selvfølgelig et eget kapittel her. I disser dager bør vi også være klar over de vitenskapsteoretiske problemene ved denne disiplinen.

Imidlertid betyr ikke det at vi ikke skal ha en instans som vurderer subjektiv skyld og at ABB er tilregnelig. Det betyr at rettspsykiatrien må inneholde en løpende selvrefleksjon og kontroll og med det vurderingen om vi kan basere oss på denne problematiske «ekspertisen» i det juridiske systemet.

Kronikken ble først publisert i Bergens Tidende lørdag 10. desember.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed