– Forskningen har blitt en besettelse

Publisert:29. november 2011Oppdatert:2. oktober 2013, 11:18

Hvis man skal løse de globale utfordringene må undervisningen få en høyere status, mener Geoffrey Boulton. – Jeg har mine tvil om universitetene forstår sin viktigste samfunnsrolle, sier professoren.

Universitetene skiller seg tydeligst fra forskningsinstituttene ved at de gir forskningsbasert undervisning. Men professor Geoffrey Boulton ved Universitetet i Edinburgh er bekymret på studentenes vegne. Faktisk på hele befolkningens vegne. Og på vegne av framtidas befolkning som vil møte de globale utfordringene vi står overfor i dag med full tyngde.

Han tviler nemlig på om universitetene forstår sin rolle i dagens samfunn.

– Vi lærer ikke bort vitenskap på en riktig måte på våre skoler i dag, og jeg har mine tvil om hvorvidt man underviser riktig på universitetene også. Studentene lærer sikker viten – fakta – og de lærer først og fremst det som læreren selv forsker på. Men hvordan man lærer er mer viktig enn hva man lærer, mener Boulton.

Han kom med uttalelsene under UiBs vitenskapskonferanse i går.

– Universitetene står i fare for å glemme hva de egentlig er. Universitetene er den eneste institusjonen hvor utdanningsrollen er absolutt avgjørende for deres eksistens. Saken er selvfølgelig mer kompleks og det foregår en hel del ting som interagerer med hverandre på et universitet, men balansen mellom forskning og undervisning er blitt helt feil. Forskningen har blitt en besettelse, utdyper Boulton overfor På Høyden.

Han etterlyser refleksjon, debatt og nysgjerrighet i undervisningen, og gremmes over begreper i dagligtalen som ”forskningsrett” og ”undervisningsplikt”.

– Alle bør ikke undervise
Professor Merle Jacob ved Lund universitet, er enig i at prioriteringen går i feil retning.

– Universitetene var aldri skapt for forskning. De var skapt for å drive utdanning. Hvis vi skal rettferdiggjøre vår rett til å kalle oss et universitet, må vi i større grad anerkjenne undervisningen, sa hun under paneldebatten.  

Rektor Sigmund Grønmo var tydelig på at både forskning og undervisning er viktige oppgaver for de vitenskapelige ansatte ved et forskningsuniversitet.

– Jeg tror vi alle er enige i at vi skal gjøre begge deler. De mest inspirerende lærerne er dem som er inspirert av forskningen, det er noe også studentene vet. Man skal dele tiden likt mellom undervisning og forskning, det er den beste kombinasjonen, sa Grønmo.

– Nå høres du ut som om du kommer fra Forskerforbundet, sa Merle Jacob, og høstet latter blant tilhørere og meddebattanter.

– Vi vet alle at det er noen forskere som aldri blir gode til å undervise. De står der oppe og mumler og ingen skjønner noen ting. Vi har alle vært utsatt for dem. Hvorfor skal vi insistere på at disse skal undervise – og hvorfor skal vi utsette studentene for dem, undret Jacob.

– Når vi rekrutterer forskere er ett av kravene at de skal drive både med forskning og undervisning. Hvis de er bedre forskere enn undervisere, er det noe vi må leve med. Men hvis de ikke gjør jobben sin, må vi gripe inn og gjøre noe med det, svarte Grønmo.

Forvirrende usikkerhet
I sitt innlegg stilte Geoffrey Boulton spørsmål ved hva som er viktigst; å komme med vitenskapelige konklusjoner eller å utdanne folk til å få en dypere forståelse for sammenhengene i samfunnet? Han lot det tydelig skinne gjennom hva han selv mente.

Temaet for konferansen i går var hvordan forskningsuniversitet kan møte de globale utfordringene. Og det er bare å starte oppramsingen av utfordringer: klimaendringen, befolkningseksplosjonen, matvaresituasjonen, kampen om ferskvann.

Boulton er tydelig på at det er mangel på politisk vilje som er årsaken til at man ikke ser ut til å klare å løse disse problemene. Til det er trangen etter umiddelbar økonomisk vekst for stort; det som haster setter tilside det som er viktig.

Samtidig er beslutningstakerne avhengig av forskernes analyser av verden for å treffe beslutninger som møter disse utfordringene. Men løsningene innebærer ofte store offer.

– Hvis myndighetene skal implementere smertefull politikk, så må de ha støtte for å gjennomføre endringene. Når de bygger sin politikk på forskning, som er åpen på at det er heftet usikkerhet ved alle forskningsresultater, blir meldingen til offentligheten forvirrende. Derfor er det så vanskelig å komme til enighet om store globale avtaler, som for eksempel en ny forpliktende klimaavtale, sier Boulton.

Ønsker kritiske studenter
Og det er her viktigheten av utdanning kommer inn, poengterer professoren. Dersom utdanning får en så lav status at elevene og studentene ikke blir opplært til selvstendig, kritisk refleksjon over det virkelighetsbildet som politikerne og media presenterer, er det vanskelig å få gjennomført omfattende endringer. Endringer som er nødvendige, men gjerne upopulære på kort sikt.

– Det som skjer i dag er at unge forskere er aller mest opptatt av å forske, få gode siteringer i høyt rangerte tidsskrift og reise på forskningsopphold på anerkjente institusjoner. Men deres viktigste oppgave er å utdanne neste generasjon, poengterer Boulton.

– Hvis vi blir forskningsinstitutter kan myndighetene legge oss ned på dagen.

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed