Feil å stenge de ekstreme ute

Publisert:28. november 2011Oppdatert:9. september 2013, 15:26

Senter for kvinne- og kjønnsforskning valgte å imøtegå UiB-masterstudenten som hyller Anders Behring Breiviks «handlingsvilje» og legitimerer voldtekt av kvinner. Mediene var mest opptatt av om det var rett å invitere ham, og unnlot å ta holdningene hans opp til debatt.

I kjølvannet av terroranslagene 22. juli har det i mediene versert ulike forsøk på å analysere Anders Behring Breivik og andre høyreekstreme grupperingers ideologiske overbygning. Mange har kommentert multikulturalistene og islamistene som Breiviks argeste motstandere i kulturkampen for å gjenopprette den norske mannens og den kristne europeiske kulturens ære.

Men med unntak av Wencke Mühleisen, Marie Simonsen, Jørgen Lorentzen og Jorun Økland, er det få som har kommentert Breiviks tredje ideologiske fiende i hans konspiratoriske triumvirat, nemlig feministene. Det handler ikke bare om kvinnesyn, men også, slik maskulinitetsforskeren Michael Kimmel har påpekt, om maskulinitetsidealer og synet på kjønn og seksualitet.

Hevder Europa er feminisert
Ifølge Breivik og de ideologene han støtter seg til, er feminismen en sentral aktør i det Breivik hevder er et pågående kulturelt og demografisk folkemord på det europeiske folk. Menns primære oppgave er å beskytte kvinnene i sin egen stamme, men de vestlige feministene har aktivt frabedt seg denne maskuline «ridderligheten». Slik har det europeiske samfunnet stilt seg åpen for fremmed invasjon.

Dette er en dobbel logikk, der likestillingspolitikken ifølge Breivik har ført til en feminisering av hvite menn, som ikke lenger er menn, men «metroseksuelle følelsesvesen». Samtidig har feministene demonisert den hvite mannen og beskyldt ham for å undertrykke både kvinner og ikke-hvite menn, og i stedet omfavnet multikulturalismen og muslimen. Resultatet er et feminisert Europa som invaderes, eller penetreres av den «andre».

Kvinnen som nasjonens mor
Denne retorikken er symptomatisk for en renhetstenkning som har lang tradisjon i Europa, ikke bare i høyreekstreme miljøer. Kvinnen figurerer her som en metafor for nasjonen: Hun er både dens mor og en markør for dens ytre grenser. I Breiviks univers er det den seksuelt korrumperte vestlige kvinnen som byr fienden inn.

Dette er også grunnlaget for den seksualitetsfiendtligheten vi finner i manifestet. For Breivik er det første og fremst den feminine seksualiteten som må kontrolleres eller «lukkes igjen». Men også den mannlige seksualiteten må underlegges kontroll og sublimeres for at et høyere mål, nemlig reproduksjonen av den rene stammen og den rene europeiske kulturen skal kunne realiseres.

Svartelistet vår forsker
Dels representerer disse kjønnsideologiene en provokasjon mot det likestillingsidealet som etter hvert er blitt et varemerke ved vårt demokrati, dels gir de næring til et bredere trusselbilde for oss som arbeider ved universitetet. En av våre forskere, Randi Gressgård, ble kort tid etter terrorangrepet svartelistet på det islamfiendtlige nettstedet Korsfarer.no.

Vi ble også gjort oppmerksom på at en masterstudent ved UiB hyller Breiviks «handlingsvilje» på sin antifeministiske blogg, der han videre legitimerer voldtekt av kvinner som et kampmiddel mot feminismen, og oppfordrer til drap på de han oppfatter som statsfeminismens støttespillere.

Skal vi utelukke dem?
Vårt universitet valgte å møte denne type trusler med å invitere til et offentlig ordskifte over temaet «Kjønn i terrorens tidsalder», med et bredt sammensatt panel av kjønnsforskere, vitenskapsteoretikere, minoritetsforskere, kulturforskere, journalister og bloggere, inkludert den antifeministiske masterstudenten fra UiB. Debatten illustrerte med all tydelighet de sperrene som reises mot å forholde seg til dette ideologiske tankegodset i det offentlige rommet.

Det prinsipielle spørsmålet om hvorvidt det er klokt å invitere en slik ekstrem stemme til debatt ble et hovedtema, ikke minst fordi ytringsfrihetsforkjemperen og multikulturforskeren Lars Gule høylytt protesterte mot at antifeministen ble invitert, med den begrunnelse at bloggerens synspunkter var «kjønnsfascistiske» og «uanstendige».

Ville ikke tie ham i hjel
Vi anerkjenner selvsagt dilemmaet med å inkludere ekstreme stemmer i en offentlig debatt. Men spørsmålet er stadig like aktuelt: Hvordan håndterer vi slike antifeministiske angrep, og hvordan imøtegår vi den provoserende og arkaiske kjønnsideologien vi finner i høyreekstreme miljøer?

En strategi er å tie slike angrep i hjel og la dem falle på sin egen urimelighet. Vi har forståelse for et slik valg. Men vi valgte altså en annen strategi. I vår debatt lot vi masterstudenten komme til orde, og han fikk prøvd sitt budskap foran et kritisk publikum. Hans gjennomslagskraft i et slikt forum var lite overbevisende og han måtte tåle hard kritikk, både fra de andre paneldeltakerne og fra publikum.

«Trollet» sprakk ikke
Det er lite som tyder på at «trollet sprakk» og at han selv lot seg overbevise av kritiske innvendinger til sine ekstreme ytringer. Men selv om han gjorde en dårlig figur under den offentlige debatten, bør vi ikke undervurdere slike aktører som ham, for de har større gjennomslagskraft i skrift innenfor bloggerverdenen, der likesinnede kan skjule seg bak sin anonymitet.

Som vi vet, sirkulerer avskygninger av disse holdningene i mer stuerene former i ulike fora som dekker hele det politiske spekteret i Norge. Og uten at vi skal overdrive den positive effekten av en slik debatt, er vi imidlertid overbeviste om at det kan vise seg å være langt farligere å isolere og ekskludere våre meningsmotstandere enn å forholde seg kritisk til dem i et offentlig ordskifte.

Mediene sikter feil
Et tankekors er den erfaringen vi gjorde med mediene i forbindelse med arrangementet. Samtlige medieoppslag, både i forkant og i etterkant av arrangementet, viet oppmerksomhet til antifeministen og spørsmålet om hvorvidt han skulle få delta i debatten, mens selve problemkomplekset ble mer eller mindre forbigått i taushet. Slik bidro mediene til å formidle det motsatte av det SKOK ønsket å oppnå med debatten.

Det er svært uheldig, da det forhindrer oss i å ta tak i beslektede holdninger som får sirkulere fritt og uimotsagt i mange debattfora. I stedet fokuserer man på det ekstreme for så igjen å isolere det og støte det fra seg. Det sier mye om normalsamfunnet og dets behov for å skape avstand til et tankegods som eksisterer i dets midte.

Kronikken sto på trykk i Bergens Tidende 26. november 2011.

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed