Minneord om Leiv Mjeldheim

Publisert:20. oktober 2011Oppdatert:2. oktober 2013, 11:18

Professor emeritus Leiv Mjeldheim er død etter kort tids sykeleie. Med Leiv har historikermiljøet i Bergen mistet en dyktig fagfelle, en avholdt kollega og en kjær venn.

Leiv kom til historiefaget og daværende Historisk institutt fra statsvitenskapen og journalistikken i 1966 og satte gjennom 30 år et sterkt preg på fag og fellesskap.

Som forsker vil Leiv først og fremst bli husket for sitt livsverk om Venstre; to ruvende bind om partiets historie fra etableringen til 1940 – ”Folkerørsla som vart parti. Venstre få 1980-åra til 1905” og ”Den gylne mellomvegen. Tema frå Venstres historie 1905 – 1940” – supplert med et tredje, en spesialstudie av partiet under valgordningen av 1905/06: ”Parti og rørsle. Ein studie av Venstre i landkrinsane 1906-1918.” Verket demonstrerer historikerarbeid av fremste merke; detaljrikt, kunnskapstungt og veldokumentert med grunnlag i et overveldende arbeid med kilder fra nærmest utallige arkiv både lokalt og nasjonalt, likevel forbilledlig plassert og analysert i samtids- og samfunnskontekst og presentert i lett og ledig språk. Leiv var en nynorskens mester. Samtidig er venstrebøkene bevis på hans konsentrasjonsevne og utholdenhet; den første kom i 1978, den siste i 2006, ti år etter hans avgang.

Gjennom arbeidet med Venstre og mer allment organisasjonsdannelsene i tiårene etter 1880, skapte han sammen med andre et miljø i parti- og organisasjonshistorie i Bergen som var landsledende og et undervisnings- og veiledningsmiljø i politisk historie som tiltrakk seg store studentskarer. Men han fremhevet aldri seg selv; da han skulle skrive et avsnitt i instituttets 50-årsskrift om den forskningstradisjonen han var med å skape, omtalte han seg selv som Leiv Mjeldheim – ”med … interesse for Venstre”.

Som historiker favnet han likevel langt videre enn Venstre og Norge. Han var sterkt engasjert i sitt lokalmiljøs historie. Han skrev selv bygdebok for Haus, han ledet arbeidet med Arnas historie og var sterkt engasjert i museumssaken i Hordaland. Han la ned et stort arbeid i omorganiseringen av Bergen Museum. Men han foregrep også den forskyvningen fra den rent hjemlige mot en mer internasjonal historie, som har preget historiefaget de siste tiårene. Han skapte fordypningsemner i internasjonal politikk, han veiledet hovedfagsstudenter i latinamerikansk historie, og han utredet sammen med andre etableringen av ikke-europeiske studier i Norge. Han skapte tidlig forskningsprosjekter med skandinavisk komparativt sikte, og knyttet forskningsfellesskap med fagfeller i nabolandene. Han var også blant pionerene i flerfaglig forskningssamarbeid – naturlig nok først og fremst med dem han hadde utdanningsfellesskap med – statsviterne. På mange vis var han flerfaglig selv; det er ikke vanskelig å se tydelige spor av statsviteren i historikeren Leiv.

Leiv var også en fornyer av undervisning. Han var tidlig ute med å organisere hovedfagsprosjekter som samlet flere studenter om oppgaver organisert under en felles paraply med overordnet tema. Han samarbeidet gjerne med kolleger om undervising i en tid hvor universitetsundervisning ennå oftest var høyst privatisert, og han overlot med glede egne opplegg til sin etterfølger om kursene gikk på omgang. Han sto bak studiereformer som preget instituttets faglige opplegg og undervisning i en årrekke. Og med basis i sitt eget institutt ledet han det store nasjonale etter- og videreutdanningsopplegget ”Norsk historie” i samarbeid med NRK fjernsyn og radio, Norsk Fjernundervisning og samtlige faghistoriske miljø i Norge, 11 i alt, sannsynligvis ett av de største i sitt slag i Norge til dags dato. Det ble utarbeidet felles studieplaner og undervisningsopplegg og et bredt utvalg spesialutviklede læremidler. Ikke minst i dette kompliserte prosjektet viste Leiv sine store oganisasjons- og samarbeidsevner.

Han var en skattet veileder for hovedfagstudenter. Omhyggelig lesning, innsiktsfull, rask og klar tilbakemelding, sirlig plassert med spiss blyant i margen på venstre side, var hans varemerker. Faglig sjusk i argumentasjonen slapp aldri unna; heller ikke dårlig språk. Den som gikk i Leivs skole ble grundig vaksinert mot omtrentlighet. Som lærebokforfatter i samfunnskunnskap – med klare historiske perspektiv – skapte han klassikere, både for universitetet og videregående skole. Bøkene hans gikk nærmest aldri av mote; solid i sitt tidløse grunnbudskap, men alltid oppdatert med ny kunnskap og og med dagsaktuelle eksempler. De kom i stadig nye utgaver og opplag og preget mange elev- og studentgenerasjoners forståelse av det samfunnet de levde i.

Aller mest vil vi likevel huske miljøbyggeren Leiv. Leiv var en ”likandes kar”. Han kom som universitetslektor til universitetet i en tid da ”professorveldet” var på hell, til fordel for en demokratisk og mer egalitær styringsorden. Leiv bidro sterkt til at overgangen ved Historisk institutt gikk ganske smertefritt. Han tenkte kollektiv og fellesskap; fremhevet aldri seg selv, tok aldri lett på de oppgavene han ble tildelt og akslet selv på eget initiativ store byrder for å bringe instituttet opp og frem. Han var mild i formen og lot seg ikke lett hisse opp. Slik kunne han selv, som det Venstre han skrev om, stå som en verdig representant for ”den gylne middelvegen”. Men han var også tung på labben når det måtte til – det var sjelden tvil om hva han mente. Leiv hadde mye av æren for at Historisk institutt i Bergen var et godt sted å være.

Vi vil minnes Leiv i takknemlighet og glede.

Venner og kolleger i historikermiljøet ved Universitetet i Bergen

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed