Hilsningstale ved doktorpromosjonen

Publisert:2. september 2011Oppdatert:9. september 2013, 16:19

Tale ved Doktorpromosjonen ved Universitetet i Bergen 26. august 2011

Det er en glede, en stor glede og en heder, å bli utnevnt til æresdoktor ved Universitet i Bergen. Det er også en ære å bli det sammen med Arne Skauge, som når det gjelder både tanker, ord og gjerninger er en ”brother in arms” – vi har jo brukt mange av de samme våpen på mange av de samme arenaer – inkludert for Universitetet i Bergen, som vi begge har en livslang kjærlighet til. 

Tale ved Doktorpromosjonen ved Universitetet i Bergen 26. august 2011

Det er en glede, en stor glede og en heder, å bli utnevnt til æresdoktor ved Universitet i Bergen. Det er også en ære å bli det sammen med Arne Skauge, som når det gjelder både tanker, ord og gjerninger er en ”brother in arms” – vi har jo brukt mange av de samme våpen på mange av de samme arenaer – inkludert for Universitetet i Bergen, som vi begge har en livslang kjærlighet til. 

Ved en anledning som dette forsterkes gleden ved vi her ved Universitetet ennå finner den som fanget meg inn og førte meg inn i mitt fag, professor Ørjar Øyen: i de første grunnfagsforelesninger, i den første eksamen, den første vit.ass.-stilling. Han var også den som hentet meg hjem til Bergen mens jeg ennå var Graduate Student ved Johns Hopkins University i USA og sammen med Stein Rokkan fikk meg til Sosiologisk Institutt.

Her fikk jeg armslag og her fikk jeg utfordringer. De lærte meg å holde styr på virkeligheten – at for å forandre samfunnet må du forstå det og vite hvordan ting henger sammen.

For meg var Bergen en katapult, en entreprenørdrevet institusjon, som i pakt med sine tradisjoner fra Bjerknes og Nansen brukte prosjekter til å bygge universitetet. Jeg ble knyttet til den første Levekårsundersøkelsen og den første Maktutredningen. Og universitetsdirektørene støttet opp.

I Bergen kunne man altså lære at et universitet ikke er noe som er – det er noe som blir hele tiden. Det kan bare bevares ved å forandres, ved hele tiden å bli noe annet. Som det heter i en gammel guttebok: ”Opp og av sted er en meksikanske pelsjegers første ord i møtet med den gryende dag.” Bergen var mulighetens land.

Bergen var også spenningens land. Bergen var den gang et lite universitet med store fordeler – et aktivt, ja, aktivistisk miljø, der innsats ble anerkjent. Og kunnskapen var kortreist – til en Fredrik Barth i antropologi; til en  Mykland, Kaartvedt og Danielsen i historie, til en Bjørn Christiansen i psykologi, til en Tranøy, Skjervheim og Haaland i filosofi; til en Dahl Jacobsen i offentlig administrasjon. På Nygårdshøyden var man ikke bare fagfeller, men naboer, et ”college of colleagues”.

Og Bergen forsvarer sin posisjon ved stadig å vinne nytt land og skape nye arenaer for faglig utfoldelse.

            Énmarkering av nyvinninger er doktorpromosjonen der alle de nye doktorander får sitt ridderslag, så å si. Likevel må vi spørre: Har doktordisputasen som ritual i det hele tatt noe formål – ja, noe rasjonelt formål? Eller er det hele en del av akademiske narraktigheter, store fraser støpt i tomme former?  Kan doktorgradsordningen forsvares?

            Mitt svar er ja – et ubetinget ja. For formålet med disputasen er dette: De arbeider som det er lagt mest arbeid i å generere, skal det legges mest arbeid i å kritisere.  Det er de beste arbeider som skal gjennomgå den mest inngående saumfaring.  Dermed settes de akademiske standarder, målestokken som de øvrige arbeider skal kalibreres etter.  Doktordisputasen er den fremste form for akademisk kvalitetskontroll. Disputasen skjer i full offentlighet, og formålet er ikke at opponent og doktorand skal nedkjempe hverandre, men at e sammen, dialektisk, skal vinne innsikt for oss alle.

            De som tildeles doktorgraden har bestått den akademiske syreprøven. Ja, disputasen er selve cruxet i akademisk virksomhet, fordi det også ikke bare er en prøvelse, men også et rite de passage.  De som her treder inn, og kommer igjennom, kommer ut med diplom og kappe – og de er kjent verdige til selv å veilede etterslekten og føre den videre.

De kan veilede. Mer enn det: Avhandlingen og disputasen viser hvor langt vi er kommet i faglig utvikling – grensesteinene i selveste forskningsfronten. Dermed peker  en doktoravhandling ut over seg selv til det som videre må gjøres.

Så det er ikke vanskelig å forsvare doktorgraden – og at doktorander blir doktorer ved å forsvare seg mot et velorganisert intellektuelt angrep.

            Men hva med æresdoktorer – har de noen plass i Vårherres skaperorden? Der ordinærere doktorer setter seg et mål og utsetter seg for en prøve, er æresdoktorene bare del av et narrespill, der de stases opp med kappe om ikke krage, og tar del i en slags akademisk catwalk? Og der et sted som dette, Håkonshallen, tjener til å minne oss om at det hele bare er en levning fra middelalderen?

            Nå tjener ritualer i seg selv til å redusere usikkerhet og begrense famling. De gir oss oppskrifter på hva man skal gjøre, hva som kommer først og sist, hvem som skal sitte hvor, hva man skal iføre seg og hva man skal innta. Ritualer gir viten om hvor vi er i forløpet og forventinger til hva som skal skje neste gang.

            Kanskje kan vi derfor finne en forklaring på ritualene med æresdoktorer i en annen type seremonier. For det er jo et faktum at æresdoktorer stort sett er tilårskomne folk, omtrent som gamle elefanter – skapninger som har det meste av kreativt virke bak seg. Som æresdoktor er man gammel nok til å ha utrettet noe, ung nok til å ta seg fram på egne bein og ennå klar nok til ikke å tulle seg bort i prosesjonen

Slik sett kunne man betrakte tildelingen av et æresdoktorat som å få plass i en slags minnelund mens det ennå står til liv. Eller, for å holde meg til metaforen med elefanter: plass i en slags ”elephants graveyard”.

            Det er her jeg vil minne om at i India, særlig i Kerala, inngår elefanten som et prominent innslag i de årlige store prosesjoner og seremonier. Disse tempelelefantene er utsmykket både med dekke rødt silke og pryd i rødt gull, ja endog med bjeller og påfuglfjær.

            Kanskje har æresdoktorer allikevel noen funksjoner ved å inngå i tre slag utvekslinger. For det første gis æresdoktorater til dem som er knyttet til andre institusjoner enn den som tildeler hedersbeviset. Det symboliserer at universiteter del av et større akademisk prosjekt. Det understreker at det aller meste av det vi ved universiteter bruker, det har vi hentet fra andre læresteder og andres arbeid. Akademiske fotfolk bruker fotnoter for å fortelle om hvor tankene har tatt veien og idéstrømmene har gått rundt om hele kloden. Universitetsarbeid er tankebytte. Æresdoktorater legemliggjør derfor forskerfellesskapet ved å synliggjøre kildene ute.

 Men æresdoktorater synliggjør noe mer enn ”l’art pour l’art”, nemlig utvekslingen mellom universitet og samfunn, mellom ”town and gown”, ved bidragene utover, som når Bjerknes’ begrepsapparat og formler blir til Værvarslinga for Vestlandet og Kristen Gislefoss kan bli en husgud i de tusen hjem. Eller når Stein Rokkans analyser av norske motkulturer stadig er med når hans elev og høytaler Frank Aarebrot gir sin daglige spissformulering om rikets tilstand – Aarebrot har om ikke 10 manns styrke så iallfall 12 manns tunge.

For det tredje synliggjør æresdoktorater utvekslingen motsatt vei ved at også at folk utenfra kan gjøre en stor forskjell i universitetenes indre liv, slik Arne Skauge er et eksempel på.

Kort sagt: Æresdoktorater synliggjør nettverkene for fagligutveksling mellom lærestedene, bidragene til samfunnet utenfor og inntaket av støtte utenfra. Og et æresdoktorat er en sann heder fordi det ikke er noe man kan sikte seg inn mot og jobbe fram: det er noe man får for et bidrag ”over and beyond the call of duty”, men som en overraskelse – og av det aller hyggeligste slaget.

Jeg kan ikke motta æresdoktoratet uten å etterlate meg en semesteroppgave – en som alle ved Universitetet i Bergen kan ta del i å løse. Og her er den:

Så langt jeg har kunnet bringe på det rene, har Universitetet i Bergen mye, men mangler en ting: en tett målformulering, et motto.

La meg derfor foreslå en konkurranse som professorer og studenter, amanuenser og kontorister, alle kan ta el i: Å foreslå et motto for Universitet i Bergen. Det bør jo definere en identitet, uttrykk en grunnholdning og sammenfatte en overgripende verdi – kort sagt fortette et formål i en kort sats, gjerne på latin.

Som dere vet, er Harvards motto ”Veritas”, mitt eget alma mater Johns Hopkins’ lyder ”Veritas vos liberabit”; Western Ontario sier ”Veritas et Utilitas”, Freie Universitet i Berlin ”Veritas – Iustitia – Libertas”. Stanford har et motto på tysk: “Die Luft der Freiheit weht” – ”Frihetens vind blåser”.  MITs motto er ”Ånd og hånd” – ”Mens et Manus”, mens Universitetet i Rostock sier: ”Traditio et Innovatio” – tradisjon og innovasjon. Så det er mye å inspireres av.

Med denne semesteroppgaven formulert, la meg nok en gang takke for en heder som er den fornemste et universitet kan gi – og formulere dette også som en takk for de muligheter Universitet i Bergen ga meg til å bli noe annet enn det jeg var.

La dét være elefantens sorti.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed