Friheter under press

Publisert:13. september 2011Oppdatert:13. september 2011, 14:22

Verken rektor eller universitetsdirektøren er noen gode forsvarere av den akademiske friheten, synes professor Kristian Gundersen. Han sitter i panelet når Uniforum inviterer til debatten ”Pressefrihet, ytringsfrihet og akademisk frihet ved skandinaviske universiteter”.

– Mange kommer til meg og sier at jeg er modig. For eksempel når jeg kritiserer universitetsledelsen. Det må bety at de selv er redde for noe, sier Kristian Gundersen.

Biologiprofessoren er blant de mer profilerte av UiOs forskere – men ikke kun innenfor eget fagfelt. I tillegg til å ha deltatt aktivt i debatten om alternativ medisin, er han godt kjent for sitt engasjement innen både forskningspolitikk og ytringsfrihet og akademisk frihet ved universitetene. I den nå avsluttede Nedkvitne-saken var han en av den tidligere middelalderprofessorens trofaste støttespillere.

– Jeg har ikke fått noen særlig negative tilbakemeldinger på synligheten min. Og dette tjener UiO til ære. Samtidig vil det nok ikke lønne seg for noen å true meg som er så synlig. Da er jeg mer bekymret for folk lenger nede i systemet, sier han.

Artikkelen fortsetter under bildet.
Forskning eller politikk?: – UiO markedsfører seg selv som en del av det politiske Norge. Men universitetsledelsen bør ikke se seg selv som en del av statsapparatet. Det virker som om man ønsker å markedsføre politisk korrekt forskning som passer inn i nasjonsbyggingsprosjektet, synes biologiprofessor Kristian Gundersen.(Foto: Ola Sæther)

Paneldebatt 29. september
29. og 30. september møtes redaktører og journalister fra universitetspressen i hele Skandinavia til et felles seminar ved Universitetet i Oslo. Uniforum er vertskap for seminaret, som blant annet inneholder den åpne paneldebatten ”Pressefrihet, ytringsfrihet og akademisk frihet ved skandinaviske universiteter”.

I panelet skal Gundersen møte viserektor ved UiO Ragnhild Hennum, redaktør for Universitetsavisa ved NTNU Tore Oksholen, redaktør for Universitetsavisen ved Københavns Universitet Richard Bisgaard og journalist Britta Collberg i Lunds universitets magasin (LUM). Debattleder er assisterende kommunikasjonsdirektør ved UiO Marina Tofting.

– Problematisk som eksempelsak
Gundersen mener det foreløpig står relativt bra til med ytringsfriheten ved norske universiteter, men ser tegn til at den er under press.

– Maktforholdene har skiftet. Universitetet burde vært kontrollert av forskerne, men er i stedet styrt som bedrifter. Konkrete utslag av det har blant annet vært at folk som ytrer seg utad om interne forhold, blir beskyldt for å ødelegge arbeidsmiljøet. Det har vi sett nylig både ved Høgskolen i Oslo og i Nedkvitne-saken. Professor Kristine Bruland sa i retten at hun mente det kunne være farlig å støtte Nedkvitnes versjon, og andre personer tilknyttet historiemiljøet har betrodd meg at de har vært utsatt for represalier for å ha støttet ham.

– Er Nedkvitne-saken egnet til å kaste lys over temaet ytringsfrihet og akademisk frihet?

– Den er ikke perfekt egnet. Det er opplagt at Nedkvitne har uttalt ting som strider grovt mot akademiske saklighetsnormer, så avskjedigelsen er problematisk som eksempelsak. Men selv om han grovt har brutt reglene for saklig debatt, burde saken vært løst annerledes. Det er et tankekors at det var først da han utfordret ledelsen, at det ble gjort noe. Trolig ville de statuere et eksempel.

Redd den akademiske friheten vil forvitre
Heller ikke den akademiske friheten lever under gode kår, ifølge biologiprofessoren. Han starter med å vise til Danmark:

– Den danske universitetsloven fra 2003 har i praksis avskaffet den akademiske friheten, hevder han, og finner fram en lovformulering som sier at i den delen av arbeidstiden der de vitenskapelige ansatte ikke løser bestemte oppgaver pålagt av instituttledelsen, forsker de fritt innenfor universitetets forskningsstrategiske rammer.

Nå frykter han at noe lignende kan skje i Norge.

– Det ser jeg klare tegn til. Riktignok har vi i dag en god lovgivning som formelt sett sikrer full akademisk frihet. Men jeg er redd den vil forvitre. Friheten er truet både av byråkratisk press og av finansieringsordningene, der en stadig mindre andel av midlene er frie.

– Noen prioriteringer bør myndighetene kunne fastsette?

– Ja, de må ha mulighet til å foreta prioriteringer og bestille forskningsprosjekter. Men all forskning bør ikke styres på den måten, poengterer Gundersen.

– En ytterligere utfordring for den frie forskningen er sponsing og innovasjon. Vi forskere kan ikke la oss kjøpe av kommersielle interesser som for eksempel legemiddelindustrien, tilføyer han.

Politisert forskningsformidling
Biologiprofessoren understreker at poenget med akademisk frihet ikke er forskernes beste, men samfunnets.

– Universitetene må være kjent som virksomheter som søker sannhet, slår han fast.

Gundersen er sterkt kritisk til politisert forskning og forskningsformidling, enten det skjer på initiativ fra forskerne selv, eller andre. Her går heller ikke UiOs ledelse eller kommunikasjonsavdeling fri:

– UiO markedsfører seg selv som en del av det politiske Norge. Men universitetsledelsen bør ikke se seg selv som en del av statsapparatet. Det virker som om man ønsker å markedsføre politisk korrekt forskning som passer inn i nasjonsbyggingsprosjektet.

– Det handler om omdømme, og jeg tror Kommunikasjonsavdelingen profilerer den forskningen som er best egnet til å tekkes politikerne. Slik fungerer avdelingen som et propagandaapparat heller enn som en tjener for den vitenskapelige debatten, synes professoren.

Selv har han flere eksempler på forskere som har blitt bedt av egne ledere om ikke å gå ut med forskningen sin. Et av dem gjelder en barnelege på Oslo universitetssykehus som var skeptisk til hjemmefødsler. Dette var på samme tid som landets prinsesse planla hjemmefødsel, og sykehusets ledelse gjorde det klart for legen at det ikke var ønskelig at han gikk ut med sin kunnskap.

Dagens UiO-ledelse bidrar ikke til å bedre situasjonen, konstaterer professoren:

– Jeg synes ikke universitetsdirektøren er noen god forsvarer av den akademiske friheten, og heller ikke rektor har tilstrekkelig fokus på utfordringene, slår han fast.

Må forandre maktforholdene
– Kan den utviklingen du ser innenfor ytringsfrihet og akademisk frihet, snus?

– Ja, men det forutsetter at forskerne forsvarer frihetene med nebb og klør. Slik kan vi sinke prosessen. På lengre sikt er det i tillegg nødvendig med en endring av maktforholdene.

De ansattes makt er ifølge professoren ikke bare svekket når det kommer til ledelseskritikk, men også innen forskningen. Som eksempel viser han til en konflikt fra tidligere i år der han anklaget ledelsen ved matnat-fakultetet for å ville hindre forskere og fagmiljø i å søke om SFF-status.

– Er dette noe som engasjerer alle forskere eller bare noen få?

– Jeg tror mange forskere har et kynisk forhold til problemstillingen, de ser på det som en uavvendelig utvikling. Og jeg ser ikke så mange muligheter for ikkeprofilerte forskere til å ta debatten. En del av problemet er at de kollegiale organene er marginalisert, og selv ikke de faste ansatte har lenger noen gode muligheter til å påvirke systemet. Mange vurderer det dessuten som farlig å prøve. Enda verre er det for de midlertidige ansatte. Et eksempel her er vikingskipsdebatten, der enkelte med et annet syn enn universitetets lot være å uttale seg i frykt for ikke å få kontraktene forlenget.

Foreslo redaktørplakat for Uniforum
Like før jul i 2004 vedtok Universitetsstyret at Uniforum og Apollon skulle få en friere stilling og bli redigert etter Redaktørplakaten. Forslaget kom fra daværende, faste styremedlem Kristian Gundersen.

– Synes du Uniforum utnytter potensialet redaktørplakaten gir?

– Jeg synes redaksjonen utnytter potensialet veldig godt. Men avisen er dessverre blitt marginalisert og vingeklippet finansielt, samtidig som ressursene til universitetets øvrige informasjonsarbeid øker. Det er rart at avisens styre og de vitenskapelige ansatte i Universitetsstyret må kjempe mot ledelsen for å beholde en levedyktig universitetsavis.

Forskningsmagasinet Apollon skulle han derimot gjerne sett at prioriterte annerledes.

– Apollon har ikke utnyttet de mulighetene redaktørplakaten gir. De er litt for tradisjonelle i forskningsformidlingen og burde heller fått fram flere ulike synspunkter og mer forskningsdebatt. Ikke minst ettersom UiOs nettsider har tatt rollen som omdømmebygger, påpeker professoren.

 

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed