Kunnskap – nøkkelen til fremtidens verdiskapning

Publisert:14. januar 2011Oppdatert:9. september 2013, 15:26

Da Statistisk Sentralbyrå sensommeren i fjor fortalte oss at Oslo-folk står for den høyeste verdiskapningen i landet var det duket for en norsk paradegren: den uendelig uviktige debatten.

Diskusjon om norsk verdiskapning er naturligvis særdeles viktig, men hvor den foregår i landet er i beste fall en underholdende, retorisk øvelse. Om det er viktigst å fange, foredle eller transportere fisk fra hav til spisebord er relativt uinteressant all den tid samtlige elementer er nødvendige i en helhetlig verdikjede.

Hvordan sikre fremtidas verdiskapning er på den andre siden en uendelig viktig debatt – denne synes imidlertid å engasjere mindre. Rett nok skapte det en viss interesse i media da kronprisen tiltrådte og – som den første – trakk seg fra næringsministerens utvalg for fremtidas næringsvirksomhet. Utvalget kom i stand i etterkant av statsministerens invitasjon til ”samarbeid om arbeid” i forrige nyttårstale. Statsministeren understreket da at det er ”..hverandres kunnskap vi skal leve av i framtiden.” Kunnskap er altså nøkkelen til fremtidas verdiskapning.

Norsk verdiskapning er i stor grad fortsatt tuftet på eksport av råvarer som olje, gass og fisk. Hvor lenge oljen vil vare og i hvor stor grad gassinntektene vil kunne kompensere for sviktende oljeinntekter er uavklart. Norge er imidlertid fortsatt i den unike situasjon at vi kan investere betydelig i utvikling av kunnskapssamfunnet og dermed legge til rette for en kunnskapsintensiv verdiskapning når olje- og gassresursene er uttømt. Benytter vi denne muligheten?

Økonomiprofessor Erik Reinert forteller i en kronikk i Dagbladet om hvordan han måtte forsvare en ung doktorgradsstudent som ikke helt ble trodd da han viste hvor lite av oljeinntektene som ble investert i innovasjon i Norge. NIFU Step karakteriserer statsbudsjettet for 2011 som det ’svakeste budsjett for forskning på ti år’. Da er det berømmelige hvileskjæret tatt med. Universitet og høgskoler synes å få en moderat økning i antall studieplasser for 2011, men ikke større enn økningen i ungdomskullene tilsier. Universitetene får ingen nye doktorgradsstudenter i 2011; forskerutdanningen styrkes dermed ikke. Dette er enkeltstående, men likevel representative eksempler på hvordan vi har unnlatt å forberede oss på en langt mer kunnskapsintensiv verdiskapning. 

Da det amerikanske tidsskriftet Newsweek kåret de beste landene å leve i plasserte Norge seg på en meget anstendig sjetteplass. Newsweek la fem kategorier til grunn for kåringen: utdannelse, helse, livskvalitet, økonomisk konkurranseevne og politiske forhold. I kategorien utdannelse var vi med en 33. plass langt unna pallplassering. PISA-undersøkelsene av skoleungdoms faglige ferdigheter har jevnlig støttet opp under dette bildet. Siste PISA-undersøkelse viser imidlertid en nedgang i tallet på svake lesere sammenlignet med 2006, men uendrede ferdigheter i matematikk.

Dersom kunnskap er nøkkelen til fremtidas verdiskapning hvorfor benytter vi ikke vårt økonomiske fortrinn mer offensivt til å forberede oss på denne utfordringen? Konkurransedyktig, kunnskapsintensive verdiskapning vil kreve omfattende og forpliktende investeringer i forskning og utvikling:  

-         økning i midler til forskning, utvikling og innovasjon til godt over gjennomsnittet for OECD-landene - både i privat og offentlig sektor. Tall fra NIFU STEP viser at Norge bruker drøyt 1.6% av sitt BNP til forskning og utviking. Gjennomsnitt for OECD-landene er nær 2.3% - altså rundt 40% høyere.  Sverige, Finland og Danmark bruker enda større andeler av sin BNP til forskning og utvikling.

-         langsiktig og forutsigbar finansiering av forskning, utvikling og innovasjon. Kortsiktig gevinst er i liten grad mulig innenfor kunnskapsintensiv verdiskapning. Det tar eksempelvis i størrelsesorden 10 år fra en ny ide om et medikament er unnfanget til det kan tas i bruk rutinemessig. Både privat og offentlig sektor må våge lagsiktige, forpliktende investering i forskning, utvikling og innovasjon.

-         betydelig økning i antall kandidater med forskerutdanning (doktorgrad) – ikke minst innen industri og næringsliv. Land hvor en vesentlig større andel av BNP brukes på forskning og utvikling har også langt flere arbeidstakere med forskerutdanning ansatt i industri og næringsliv. Dette påvirker innovasjonsmiljøet positivt.

-         tildeling av forskningsmidler til de beste miljøene. Med begrensede midler må vi husholderere fornuftig; forskningsmidler må derfor tildeles etter kvalitet og evne til forskning.

-         målrettet utbygging av kunnskapsklynger og innovasjonsparker hvor universitet og høgskoler, forskningsinstitutter og næringsliv kan samhandle.  Kunnskapsintensiv verdiskapning forutsetter en helhetlig verdikjede hvor alt fra grunnforskning til produktutvikling inngår. Arenaer for samhandling stimulerer innovasjon.

-         omfattende investeringer i forskningsinfrastruktur. Store deler av universitetenes og instituttenes utstyrspark er enten umoderne eller også utrangert og begrenser i stor grad den forskning som kan utføres. Norges Forskningsråd har påvist et formidabelt etterslep i investeringer i utstyr og annen forskningsinfrastruktur.

-         opprette forskerlinjer ved videregående skoler i nært samarbeid med forskningsmiljøene ved universiteter, forskningsinstitutter og teknologibedrifter.

Sosialøkonomene Victor Norman og Per Klepp – tidligere statsråder for henholdsvis Arbeiderpartiet og Høyre – har begge tatt til orde for at Norge både bør og kan bruke vesentlig mer penger til forskning, utvikling og innovasjon.  Norge har med andre ord solide økonomiske forutsetninger for å legge til rette for en fremtidig kunnskapsintensiv verdiskapning, men har vi tilsvarende vilje?

Kronikken sto først på trykk i Bergens tidende 11. januar 2011

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed