Fritt Ord - Maktens pris?

Publisert:26. januar 2011Oppdatert:1. februar 2011, 10:41

Når styret i Fritt Ord i 2010 har delt ut pris til Harald Eia, Dag O. Hessen og Bjørn Vassnes, tolker jeg det som et ønske om å styrke nordmenns aksept for biologiske forklaringer av menneskelig atferd og ulikheter på bekostning av sosiale forklaringer som til dels har dominert i norske media i de senere år.

Når Eia og Vassnes får prisen, må dette ønsket ha vært så sterkt at alle rimelige hensyn til saklighet og redelighet i presentasjonen av henholdsvis sosiale og biologiske forståelser og forklaringer har vært satt til side i den kvalitative vurderingen av disse herrenes bidrag til norsk offentlig debatt.  

I TV-programmene til Eia ble utelukkende norske kjønnsforskere som representerer de mest ekstreme posisjoner innen poststrukturalistiske kjønnsteorier intervjuet, og de ble presentert på en måte som fikk dem til å fremstå som arrogante og tåpelige. I kontrast til dette ble de utenlandske forskerne som representerte biologiske tankeretninger behandlet med stor respekt og fikk presentere sine funn og forklaringer uten kritiske spørsmål og motforestillinger. Det kom heller ikke fram hvor kontroversielle enkelte av disse forskernes synspunkter er innenfor det biologiske vitenskapssamfunnet. Norske seere fikk ikke vite at helt fra sosiobiologien kom på banen i 1975, har det vært stor uenighet og meget sterk strid blant biologene om de sosiobiologiske modeller og den biologiske kunnskapen kan brukes til å forklare menneskelig atferd og moderne samfunnsforhold.  

De intelligensforskere som Eia presenterte, blir av en av de mest anerkjente hjerneforskere i dag, V.S.Ramanchandran, karakterisert som ”IQ-evangelister”,  og han gir uttrykk for at det for psykologer å bygge på et begrep om  generell intelligens som èn målbar størrelse er like absurd som st leger skulle bygge på at generell helse kunne angis som ett kvantitativt mål  for hvert enkelt menneske (Ramachandran 2011:170).  Hele evolusjonspsykologien er et meget kontroversielt forskningsfelt innen biovitenskapen. Ikke minst har kritikken fra en av de største og mest anerkjente evolusjonsteoretikere i vår tid. Stephen J. Gould , vært meget skarp, og han har vært spesielt negativ til den ensidige og enkle modellen for forklaring av kjønnsforskjeller som dette faget baserer seg på.

Det hadde altså ikke bydd på store problemer for Eia å få fram biologenes mer nyanserte syn på kjønnsforskjeller. På den annen side hadde det heller ikke vært vanskelig å finne representanter for norsk kjønnsforskning som representerer mer moderate teoretiske posisjoner enn de poststrukturelle posisjoner som ble presentert og latterliggjort i Tv-programmet. På den måten kunne programmet ha avspeilet de komplekse realitetene i dette forskningsområdet langt bedre enn det som ble gjort. Dette kunne igjen ha ført til at programmet hadde blitt bedre som et populærvitenskapelig opplysningsprogram, men så hadde det kanskje også blitt mindre underholdende?

Bjørn Vassnes har nå i flere år ført et ”korstog” mot samfunnsvitenskapene, særlig kjønnsforskningen, på samme tid som han formidler resultater fra nyere naturvitenskapelig forskning på en lett forståelig og engasjert måte. Allerede i 2003 brukte han kjønnsforskningen som ”Prügelknabe” for å argumentere for sosiobiologiens fortreffelighet når det gjelder å forklare menneskelig atferd i dagens samfunn, Han karakteriserte kjønnsforskningen som ”okkultisme” og ”statsfinansiert magi” og ga norske kvinneforskeres manglende interesse for biologi skylda for at færre norske enn finske ungdommer studerte naturfag. I Klassekampen 6.januar, etter at han nå har fått Fritt Ord prisen, gjør han ett nytt fremstøt i denne kampen.

Under rubrikken ”Viten” og overskriften ”Fortsatt en skinasjon” brer han ut sin bekymring over norsk forskning og venstresidas kunnskapspolitikk på  to avissider, og igjen får han anledning til å komme inn på en av sine kjepphester -kritikk av det han kaller ”deler av norsk samfunnsforskning” som selvfølgelig  først og fremst viser seg å være kjønnsforskning. Han hevder at kjønnsforskerne i Eia-programmet og i debatten etterpå har dokumentert et skremmende lavt vitenskapsteoretisk nivå, og at de er analfabeter når det kommer til biologi og hjerneforskning. Videre bruker han Bernt Hagtvedt (statsviter) og Kjell Salvanes (økonom) som sannhetsvitner på at universitetene er blitt ”pølsefabrikker”, og at deler av samfunnsvitenskapen er degenerert til ”ideologiproduksjon”. Det er uklart i hvilken grad den siste kritikken omfatter større deler av samfunnsforskningen enn kjønnsforskningen. 

Det som imidlertid ikke er uklart, er Vassnes sterke tro på at det først og fremst er mer naturvitenskapelig kunnskap som må til om vi skal mestre de store utfordringene som verden i dag står overfor; klimakrisen, energiforsyning, kommende knapphet på ferskvann, mat og mineraler. Hans sterke tro på naturvitenskapelig kunnskap fremstår i denne sammenhengen som nærmest farlig naiv. Han synes ikke å ta høyde for at de biologiske vitenskaper representerer svært ulike retninger, grunnleggende forutsetninger og metodiske tilnærminger og går ikke inn på de store uenigheter som finnes blant naturvitere når det gjelder å tolke omfanget og årsaker til de problemer som nevnes. Det er jo heller ikke slik at ”uavhengig forskning” alltid gir klare og entydige resultater med hensyn til å informere oss om ”hva som bør gjøres”. Dessuten kan bruken av ny naturvitenskapelig kunnskap for å løse noen problemer, medføre at nye problemer oppstår (genmanipulering av matvarer kan være et eksempel). Svært mye av den mest prestisjetunge naturvitenskapen i dag krever svært store kapitalinvesteringer –”Big Science needs Big Money and Big Egos ” hevder James Shreeve som fulgte kampen om kartleggingen av det humane genom på meget nært hold (Shreeve 2004). Dette gjør at kapitalinteresser i stadig større  grad bestemmer hva det forskes på. Når forskningen om kartleggingen av det humane genom karakteriseres som ”the genome war”, og når farmasiindustrien kan ta patenter på nye produkter som hindrer at den fattige del av verden får tilgang til livsviktig medisin, er dette eksempler på at det neppe er så enkelt å skaffe folk tilgang til uavhengig kunnskap som Vassnes later til å tro.

Det økende gjennomslag som genetiske forklaringer har fått i de senere år, har ført til at det statushierarkiet mellom vitenskapene med naturvitenskapene på topp, som har eksistert lenge, er blitt forsterket. Så når Fritt Ord i år har gitt sine priser til Eia, Vassnes og Hessen har den bidratt til å styrke de tankeretninger som på forhånd er blant de mektigste i vår moderne verden. Imidlertid er det god grunn til å erkjenne, slik flere av dagens ledende naturvitenskapelige forskere gir uttrykk for, at alle vitenskapelige disipliner bør vise en viss ydmykhet  når det gjelder hva de kan bidra med  til vår forståelse av ”the human condition ”, og at tverrvitenskapelig samarbeid er nødvendig for å frambringe mer adekvat kunnskap i forhold til dagens globale utfordringer. Da gjelder det å være oppmerksom på at skal likeverdige samarbeidsforhold mellom forskere fra ulike disipliner kunne etableres, må en kjenne betydningen av at de ulike disipliner hører til i ulike kulturer der det til dels eksisterer viktige ulikheter i kriteriene for god forskning og betydningen av etiske problemer (Kagan 2010). Det trenges gjerne også en bevisstgjøring om hvilken betydning statusulikhetene kan få for samarbeidsforholdene. Når nå biovitenskapene har fått drahjelp fra Fritt Ord til å delta i den offentlig debatt- en drahjelp de egentlig ikke behøvde - håper jeg at noen flere naturvitere vil delta i det offentlige rom, ikke bare med å opplyse oss om nye forskningsresultater, men også for å gi oss et visst innblikk i de uenigheter og konflikter som eksisterer i dette fagområdet når det gjelder modeller og teorier for forklaring og forståelse av menneskelig atferd og kollektive utfordringer.

Kronikken ble først publisert i Klassekampen mandag 10. januar 2011

 
 Referanser:

Kagan,Jerome 2010 The Three Cultures. Natural Sciences, Social Sciences and Humanities in the 21th Century. Cambridge University Press.

Ramachandran,V.S. 2011 The Tell-Tale Brain  A Neuroscientist’s Quest for What Makes Us Human. New York/London: W.W. Norton & Company Inc

Shreeve,James 2004 The Genome War How Craig Venter Tried to Capture the Code of Life and Save the World. New York: Alfred  A Knopf


 

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed