Sildeluktende skatter

Publisert:30. april 2009Oppdatert:2. oktober 2013, 11:18

Møt dem som tar vare på de eldgamle sakene i Spesialsamlingene. Og spøkelset som roter i hyllene når de har ryggen til.

Det lukter enda verre i manuskriptsamlingen enn i de store magasinene man må gå gjennom for å komme dit. Til nå har luften i Spesialsamlingene vært behagelig kjølig og tørr, selv de mange hundre hyllemeterne med aviser hadde en betryggende duft av gammel cellulose (”aviser er et utfordrende medium å lagre”, sa Rune Kyrkjebø mens vi gikk gjennom rader av Pravda, Adresseavisen, Times, ”det blir mye støv”).

Men lukten blir verre når man kommer inn i det aller helligste. Underlig, egentlig. Dette magasinet huser de mest verdifulle bøkene og manuskriptene til Universitetet i Bergen, og På Høyden skulle egentlig ikke vært her i det hele tatt. Adgangen er strengt begrenset, og når ansatte skal inn for å hente bøker må de gå to og to for å minske sjansen for tyveri. Etter sikkerhetsforanstaltninger i døren blir På Høyden skrevet inn sammen med våre to guider: den høye, tynne og smått nervøse avdelingslederen Kyrkjebø, og den mer avslappede og godlynte avdelingsingeniøren Pedro Vasquez.

Lukten river i nesen. Munnen er for lengst tørket ut av det tørre miljøet. Til og med øynene begynner tilsynelatende å fuske når vi ser bevegelser i øyekroken langt nede blant hyllene med bøker. Vi går forbi en førsteutgave av John Miltons ”Paradise Lost”. Årstallet 1247 står på en skuff.

Skal det virkelig lukte slik?

Reparatørene kommer
– Dette er drømmejobben. Det er et veldig bra sted å arbeide, og mye bra stoff som dukker opp, forteller Pedro Vasquez.

Tidligere på dagen. Vi kan se solskinn på veggen utenfor kontoret hans, som ser ut som Reodor Felgens kontor om han bestemte seg for å drive et antikvariat og alkymistkontor samtidig. Kontoret har to arbeidsplasser, men det tradisjonelle skrivebordet har måttet vike plass for en stadig ekspanderende sykestue for skadede bøker. En medtatt utgave av ”Erläuterungen zu Schillers Gedichten” ligger på arbeidsbordet, flankert av ulike typer verktøy og utstyr. Lærbalsam. Et glass merket ”Pulverisert papir”.

Vasquez er avdelingsingeniør på manuskript- og librarsamlingen, og er enerådende når det gjelder å preservere gamle bøker. Da han kom til Universitetet på midten av 90-tallet var han forundret over den dårlige tilstanden på bøkene.

– Jeg brukte biblioteket mye, og jeg så mange bøker som var i dårlig stand. Noen av dem var bare reparert i ryggen med vanlig teip. Jeg elsker bøker, så jeg fortalte dem hvordan de kunne settes i stand, forteller han.

Engasjementet og restaureringsferdighetene hans (Vasquez har en bakgrunn som kunstrestauratør i Trondheim) gjorde at UiB like gjerne ansatte ham. Nå preserverer Vasqez bøker, og gjør et poeng ut av at dette er helt noe annet enn å konservere dem. Han gjør ingen større inngrep i bøkene, og det er ingen våtkjemi inne i bildet. Men det krever sin mann.

– Det går ikke an å jobbe fort med dette. Det krever nøyaktighet og tålmodighet, forteller han mens han viser hvordan bøkene er sortert i et tilsynelatende kaos (”jeg har full oversikt. Jeg vet alt”): Bøkene bak skrivebordet er fra 2008, og videre oppover på hyllene helt tilbake til 2003. ”Vitenskapens tidsfordriv” har stått der i seks år nå.

– Etter mange år uten god behandling, er det mye å gjøre her. Bøkene blir limt, smurt inn med lærbalsam, og må tørke, forteller Vaquez og viser hyllen med bøker som er midt i prosessen.

– Mens det tørker kan jeg for eksempel gå en tur, sier han og smiler.

Minimerer fristelsene
Spesialsamlingene består av en rekke samlinger med forskjellig materiale ved Universitetsbiblioteket i Bergen. Dagens bibliotek er en videreføring av det gamle Bergens museums bibliotek stiftet 1825. Fra museets tid og til i dag er samlingene bygget opp ved gaver, innsamling og innkjøp. Avdelingens samlinger består av en stor billedsamling, manuskripter, diplomer, kart, antikvariske boksamlinger og aviser.

Dette står det å lese på samlingenes egen presentasjon på internett. Virkeligheten er, som den så ofte er, enda saftigere. Et eller annet sted i samlingene ligger Dickens egen fjærpenn, utallige førsteutgaver, og uvurderlige dokumenter.

– Vi har noen gjenstander i antikvarisk verdensklasse, og det gir nesten litt angst å tenke på at vi skal ta vare på dem, betror Rune Kyrkjebø.

Sikkerheten rundt samlingene har økt betraktelig de siste tiårene. Mens det på 50-tallet ikke var uvanlig for forskere å låne med seg mange hundre år gamle bøker (som så kunne tustes bort slik bibliotekbøker ofte blir, og dukke opp igjen flere tiår senere under en sofa), er det i dag mye strengere. En bemannet lesesal er det nærmeste disse bøkene nå kommer friheten, og det er tatt forholdsregler mot langfingrede ansatte.

– Når noe har blitt stjålet fra samlinger som våre, har det som regel vært gjort av interne. Vi har ikke grunn til å tro at det har vært mange tyverier her, men vi er nødt til å ta risikoen på alvor. Bruken av manuskript og gamle bøker er alltid en tillittsak; vi må stole på hverandre, men også legge opp til minst mulig direkte tilgang, sier Kyrkjebø.

Vi skal ikke lenger tilbake enn til 2007 for å lese om tyveriet av Mowinckel-brev fra Spesialsamlingene. Den gangen ble det avslørt av Bergens Tidende da arvingene til en tidligere ansatt forsøkte å selge brevene gjennom et firma i Oslo.

– Etter dette strammet vi inn på rutinene. Vi ble oppmerksomme på faremomentene ved at mange har tilgang, og nå er det svært begrenset hvem av de ansatte som får slippe inn, sier Kyrkjebø.

Lukten forklart. Og en ny gåte.
Noe som gjør det enda mer utrolig at På Høyden klarte å krangle seg inn. Og til slutt blir vi nødt til å spørre: Gammelt skinn og pergamenter lukter da ikke slik?

– Det er fra det gamle bergenske fiskehandlerarkivet. Det går fra 200 år tilbake og fremover, og utskiller en viss…odør, forteller Kyrkjebø.

Vi går bortover den kunstig opplyste korridoren, bokstavelig talt i retning lukten. ”Lukt,” sier Vasquez og holder opp en medtatt bok innbundet i brunt skinn under nesen vår, ”sild!”.

Ved utgangsdøren må vi signere oss ut. En stor bok ligger der med navn på dem som har gått inn og ut, klokkeslett og dato. En veldig tydelig romstering foregår rundt et hjørne, og tyder på at adgangen til Spesialsamlingene kanskje ikke er så eksklusiv som Kyrkjebø vil ha det til.

– Vi bør la være å skru av lyset, det er noen som holder på å jobbe der borte, sier På Høyden.

Kyrkjebø og Vasquez ser konspiratorisk på hverandre.

– Det er husspøkelset vårt, James Grieg. Han ble med oss fra det gamle muséet, og flytter på ting i hyllene, forteller Kyrkjebø.

På Høyden kikker mistenksomt på kontrollboken ved inngangen: Ingen andre har skrevet seg inn etter oss. Vi slukker lyset når vi går og lar James holde på med sitt.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


I arkivene finner man blant annet komplette årganger av Bergens første avis. Som i starten bare ble hengt opp i et vindu på Bergen Adressekontor, før man etterhvert gikk over til å trykke flere kopier.

Samlingen som favnet alt
Arkivskap etter arkivskap med mikrofilmer utgjør den mest komplette samlingen av norske aviser. Bøker med sjeldne naturtrykk gir selv den mest blaserte botanikkprofessor hakeslepp. Såkalte ”diplomer” fra 1200-tallet gir innblikk i livet i forgangne tider. Men Spesialsamlingene er også mye mer.

På et helt annet sted på Høyden ligger tidsskriftsamlingen: 12.000 hyllemeter med blader, magasiner og trykksaker Universitetet abonnerer på. For tiden er 661 løpende abonnement og 103.000 enkelthefter sirlig arrangert i teknisk avanserte elektriske hyller, 2 meter under havnivå. Komplette årganger av det erotiske magasinet ”Cupido” (merket ”Ikke til hjemlån”) står mellom bibliotektidsskriftet ”Cum Libris” og ”Curator”.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


Tidsskriftsamlingen rommer alt fra tunge, franske A3-publikasjoner om fossiler, til mer hjemlige og folkelige blader.

– Folk kommer og låner, henter, leverer. Dette er en glemt side av biblioteket. Hvor mange nye hyllemeter trenger vi hvert år?

Pedro Vasquez viser oss det andre kontoret sitt. Her lager han syrefrie bokser til å oppbevare skrøpelige bøker, han lager diverse utstillinger, og overfører Grieg-akademiet sine vinylplater til elektronisk format.

– Dette handler ikke bare om å sette lim på bøker. Man må gjøre det med hjertet, ikke bare tenke økonomi.

Han tar på seg den hvite frakken, sysler litt med ”veldig dyr” spesialpapp som ligger langs veggen. Vasquez har så å si egenhendig bygget opp en preserveringsaktivitet ved Universitetet, og én ting er han klar på:

– Nestemann i rekken skal ha en mye lettere jobb enn jeg hadde!


Et såkalt "diplom", en kontrakt fra 1439 som stammer fra Vossevangen. Under henger seglene til dem som var involvert.

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed