Minneord - Susanne Bonge

Publisert:24. april 2009Oppdatert:2. oktober 2013, 11:18

Susanne Bonge er gått bort, nær 97 år gammel. Dermed er pionertiden for fotobevaring i Bergen og i Norge over, og Universitetsbiblioteket i Bergen har mistet en av sine lojale, pensjonerte medarbeidere.


Minneord over billedarkivar Susanne Bonge (1912 – 2009)

Susanne Bonge arbeidet ved Bergens museums bibliotek fra 1947. Hun var sekretær ved overbibliotekarens kontor til 1962 og drev rekvisisjon av norsk litteratur fra 1948 til 1973.

I 1964 fant hun sitt kall i en samling gamle fotografier som var blitt overført fra gamle Bergens Museums bibliotek til det moderne universitetsbiblioteket.  Hun foreslo for daværende overbibliotekar Bakken at hun kunne bruke en del av sin arbeidsdag til å ordne denne samlingen og andre fotografier som var kommet til Universitetsbiblioteket. Bakken ga henne lov til å arbeide deltid med Billedsamlingen fra 1964/65, og fra 1973 var dette hennes oppgave på full dag. Slik var begynnelsen til den store og betydningsfulle billedsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen.

 
I mange år samarbeidet hun med bibliotekar Ragna Sollied  ved Bergen Offentlige bibliotek, som særlig var interessert i fotografi fra et slektsforskningsperspektiv. Disse to damene la grunnlaget for fotograf-historien i Norge. Ragna Sollied kom først med sin biografi over bergenske fotografer. Denne ble senere utvidet av Susanne Bonge til publikasjonen Eldre norske fotografer. (1980). Fotografbiografien er blitt et standardverk for alle fotointeresserte, og blir videreutviklet på nasjonalt nivå av Preus Museum i Horten. Allerede i 1974 hadde disse entusiastiske damene gjort et målrettet innsamlings- og registreringsarbeid sammen med kunsthistorikeren Per Jonas Nordhagen, noe som resulterte i Norges første vitenskapelige fotografiske monografi: Photograf M. Selmers bergensbilleder.

Kanskje enda viktigere for fotohistorien var Susanne Bonges innsats for å få Universitetsbiblioteket til å sikre seg, for en betydelig sum,  arkivet etter en av Norges største landskapsfotografer, Bergensfotografen Knud Knudsen. Det viste seg å være et kjempeløft for institusjonen på mange måter.  Billedsamlingen ble mangedoblet i størrelse, og det faglige arbeidet måtte trappes opp. Susanne Bonge var en utrettelig talsmann å regne med i faglige og budsjettmessige diskusjoner, for Knudsensamlingen fotobevaringen og det historiske fotografi.

Hun var sentral i fotobevaringsmiljøet i pionertiden fra 1960-årene, da miljøet besto av enkelte entusiaster spredt rundt i Norden. Da det statlige Sekretariatet for fotoregistrering ble opprettet i 1976 ga Susanne Bonge viktige innspill til sekretariatets mål og virksomhet.  I 1976 ble Norsk Fotohistorisk Forening organisert og Susanne Bonge ble en selvsagt viseformann. Senere ble hun æresmedlem av foreningen. For sitt arbeid for fotobevaringen i Norge fikk hun i 1979 Kongens Fortjenestemedalje i gull.

Susanne Bonge hadde et yndlingsuttrykk: at et bilde var ”fornøyelig”. Dette betød ikke at bildet nødvendigvis var humoristisk, men at fotografiet hadde vekket en interesse hos henne, det være seg noe uvanlig, noe kjent i en ny drakt, noe uventet eller noe vakkert. Slik kunne bilder av hardt arbeid være like ”fornøyelig” som et bilde av lekende barn med stylter. Det var en måte for henne å uttrykke det askeladdske ”jeg fant, jeg fant”. Hennes ”se her!” var uttrykk for en formidlingsglede  som bunnet i en ekte yrkesentusiasme. Dette behovet for å vise fram og formidle fotografi gjennomsyret all hennes aktivitet, og viste seg gjennom populære foredrag i lag og foreninger og i mange utstillinger ved Universitetsbiblioteket. Men først og fremst viste det seg på Billedsamlingen, i samtale med publikum og brukere, og i opplæringen av hennes medarbeidere.

Hun var nøye med å plukke ut som assistenter personer med fotografisk og kulturhistorisk interesse eller kompetanse, og dette argumenterte hun sterkt med for å få personer knyttet til institusjonen i en budsjettmessig trang tid. For oss unge var hun i 1970-årene ”fru Bonge”, en dame med stor autoritet, fritt-talende og med en klar overbevisning om at det hun arbeidet med var viktig. Vi var ”småpikene” og vi godtok det. Vi visste det var et kallenavn gitt med kjærlighet. Susanne Bonges faginteresse gjorde at hun var åpen og viste respekt for alle som delte hennes interesser. Hun var en dyktig arbeidsleder på den måten at hun satte pris på meninger og faglige innspill, særlig hvis det grunnet i kompetanse hun ikke hadde selv. Hun ga sine medarbeidere spillerom og plass til egenutvikling. Da hun fikk permisjon i 1978 med stipend fra NAVF for å skrive boken ”Eldre norske fotografer”, ga hun med stor tillit ansvaret for Billedsamlingen til sine assistenter. Hun la seg aldri opp våre faglige avgjørelser og vurderinger. Hun stolte på oss og var takknemlig for at der var noen som førte arbeidet videre. Det var denne holdning som gjorde det naturlig for oss å se på henne som en nær kollega, selv 30 år etter at hun pensjonerte seg. Hun holdt kontakt i alle disse årene, var alltid interessert i hvordan vi hadde det og hva som skjedde på Billedsamlingen. Og da Billedsamlingen flyttet til nye, store lokaler i Nygårdsgaten i 2003, var det fru Bonge vi ba om å holde hovedtalen ved innvielsen. Hun var da nesten 91 år.

Hun sa selv at det var et privilegium å kunne se tilbake på et langt arbeidsliv og vite at det har vært verdifullt og godt. Vi vil alltid minnes henne med glede. ”Småpikene”, som nå er like gamle som hun selv var da hun fanget oss inn i sin verden,  arbeider videre med det verket hun la en solid grunnmur til.

Vi hilser også fra andre kolleger ved Universitetsbiblioteket i Bergen og ellers fra det fotohistoriske miljø i Norge.

22.4.2009
Solveig Greve og Åsne Digranes

 

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed