Min inspirasjonskilde: Vigdis Songe-Møller

Publisert:8. oktober 2008Oppdatert:2. oktober 2013, 11:18

Vigdis Songe-Møllers egen graviditet har vært den grunnleggende inspirasjonskilden for forskningen hennes de siste ti årene.

Fortell  om en person, et verk eller en hendelse som har hatt grunnleggende betydning for ditt akademiske karrierevalg:
Den grunnleggende inspirasjonskilden for forskningen jeg har holdt på med de siste tiårene, er egne erfaringer under graviditet og mitt første barns fødsel. Jeg var på den tiden forholdsvis nyutdannet med en doktorgrad i filosofi fra Universitetet i Tübingen. I min doktoravhandling hadde jeg tatt for meg den greske filosofen Parmenides, som fremfor noen kan kalles en identitetstenker. Alt som eksisterer, hevder Parmenides, eksisterer i kraft av å være ett og selvidentisk. Fenomener som mangfold, forskjeller, forandring, tilblivelse og død er sekundære og ikke reelle i fundamental forstand. ParmenidesŽ innsikt om at alt som finnes, til syvende og sist er ett og selvidentisk – en innsikt som har hatt en enorm innflytelse på senere tenking – er for en gravid kvinne alt annet enn selvinnlysende: den gravide er både seg selv og barnet, og selv om barnet ennå ikke har noen selvstendig eksistens uavhengig av morens kropp, er det ikke ett med moren. Som gravid var jeg verken én eller selvidentisk, samtidig som jeg i aller høyeste grad eksisterte.

Denne erfaringen av å være både én og to – altså verken én eller to – ble for meg skjellsettende: den åpnet for meg en sannhet om den menneskelige eksistens som de filosofene jeg til da hadde lest, ikke tematiserte, men snarere tildekket. Selv om Parmenides og de filosofene som mer eller mindre fulgte i hans spor – blant annet Platon – helt sikkert ikke ville benekte eksistensen av en gravid kvinne og heller ikke fenomener som fødsel og død, er det klart at deres idealer er enhet og selvidentitet, og med dem uforanderlighet, evighet og guddommelig eksistens. Den bokstavelig talt tvetydige gravide kroppen, som bærer bud om mangfold, forandring og vekst – og dermed også om død – står fjernt fra de idealene som kan sies å være bærebjelken i gresk filosofi. Den er snarere en legemliggjøring av negasjonen av disse idealene.

Da min (altfor korte) morspermisjon var over, satte jeg meg ned og leste velkjente tekster i et nytt lys. Jeg ville undersøke om greske tenkeres idealer om enhet, selvidentitet og evighet hadde noen sammenheng med deres holdninger til seksualitet, forplantning og kjønnsforskjell. Dermed var grunnlaget lagt for det meste av den forskning jeg har drevet med de siste 25 årene. Det har gitt meg mange interessante innsikter, blant annet denne: ikke bare i den greske antikkens myter, litteratur, filosofi og vitenskapelige teorier, men også i det antikke Athens arkitektur, byplanlegging og politiske og sosiale institusjoner kan vi ane en maskulin drøm om å greie seg på egen hånd, uavhengig av kvinnen, og på den måten skygge unna skremmende fenomener som fødsel og – særlig – død.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed