PhD-fabrikken

Publisert:3. juni 2008Oppdatert:9. september 2013, 15:24

Utkastet til ny handlingsplan for forskerutdanning er en bredt anlagt rapport som tar for seg en rekke forslag, noen av dem gode, andre kanskje ikke fullt så hensiktsmessige. Rapporten bærer imidlertid sterkt preg av å være skrevet i et institusjonsperspektiv der stipendiatenes egne mål er underordnet universitetets behov.

Dette viser seg gjennom ordbruken i rapporten: for eksempel skal forskingstalentene «fanges» (side 6) og «utnyttes» (side 32).  Det er imidlertid ikke selvsagt at stipendiatenes og universitetets behov sammenfaller i ett og alt, og slik sett er vel rapporten nokså dominert av «tellekant-tenkning.»

Når handlingsplanen skal dekke hele UiB er det ikke lett å gjøre rom for alle nødvendige lokale tilpasninger. Likevel burde det være mulig å ta vare på særpreget ved PhD-utdanningen ved hvert enkelt fakultet, og kommentarene her tar for seg handlingsplanen slik den framstår sett fra HF. Så hva er utfordringene for PhD-utdanningen ved UiB i dag, i følge handlingsplanen?

Gjennomføring
Handlingsplanen legger stor vekt på gjennomføring av doktorgraden på normert tid. Dette er naturlig, siden rapporten som sagt er skrevet i et institusjonsperspektiv. For UiB har det økonomiske konsekvenser om stipendiatene blir ferdig på normert tid eller ikke. For stipendiatene er det naturligvis en viss fordel i det å bli ferdig på normert tid, selv om det neppe er like tvingende nødvendig som for UiB. Men det er selvsagt viktig at omstendighetene ligger til rette for at stipendiatene skal kunne fullføre på normert tid.

For stipendiatene er det viktigere å levere en god og gjennomarbeidet avhandling av høy kvalitet enn å bli ferdig på normert tid. Dette blir forsterket av at UiB ikke har noen ordning med «gjennomføringsstipend» slik man har i Oslo.

Det er dessuten grunn til å minne om følgende: tallmaterialet i utkastet om gjennomføringsgrad strekker seg tilbake til 1996, dvs. lenge før den nåværende PhD-graden trådte i kraft. Det er ikke uten videre gitt at man kan trekke bastante konklusjoner på bakgrunn av prosenttallene for gjennomføring som nevnes i handlingsplanen.  Disse tallene kan også tolkes positivt, for selv om man finner en del variasjon i tallmaterialet går tendensen i retning av at en stadig større andel av kullene blir ferdig på normert tid, også på HF.

Rekruttering
Når det gjelder rekruttering, nevner handlingsplanen en rekke bransjer der det gode jobbmarkedet gjør det vanskelig å rekruttere stipendiater til MN, MO, Jus osv. Men dette gjelder også delvis for HF. For eksempel har en lektor i videregående skole både bedre lønnsbetingelser og bedre utsikter til fast stilling før 40-krisen setter inn enn det en stipendiat har. Selv om stipendiater i Norge har bedre betingelser enn våre kolleger i utlandet, er det grunn til å tro at det er interesse og idealisme som er de viktigste grunnene til at man søker om stipendiatstillinger. Lønnen som stipendiat er relativt lav, og det er godt dokumentert at man får relativt lite økonomisk igjen seinere i karrieren i Norge for å ta en doktorgrad.

Nettopp derfor er det problematisk at handlingsplanen legger så stor vekt på sammenligninger med andre land, hvor vi vet at arbeidsmarkedet til dels fungerer nokså forskjellig. Dersom det er interesse og idealisme som er hovedmotivasjonen for å søke stipendiatstilling er det viktig at arbeidssituasjonen som stipendiat gjenspeiler dette.

Planen foreslår å kalle stipendiatene for studenter uten at det blir gått nærmere inn på hvilke økonomiske og juridiske konsekvenser dette får, for eksempel skattemessig i samband med utenlandsopphold eller når det gjelder tilknyting til SiB. Minst like ille er det at en slik «degradering» til studentstatus kan virke direkte demotiverende for stipendiater som er vant til å tenke på seg selv som selvstendige forskere og medlemmer av et fagmiljø: dette kan igjen påvirke både rekruttering og gjennomføring.  

Det er for øvrig påfallende hvor lite planen har å si om karriereplanlegging. Bortsett fra å ønske seg flere postdoktorstillinger fra regjeringen og litt høytenkning om effekten av tenure track stillinger etter amerikansk modell, har utvalget ingen forslag å komme med. Tiltak som organisert karriererådgivning for stipendiater, flere postdoktorstillinger over eget budsjett osv. blir ikke tatt opp. Dette er særlig viktig for HFs del, siden tre fjerdedeler av doktorandene i humaniora tradisjonelt har blitt ansatt i akademia (NIFU-STEP 35-2007, side 40). Når kullene øker til dels dramatisk uten tilsvarende økning i antall stillinger høyere på karrierestigen er det grunn til å tro at kravene til karriereplanlegging vil øke (NIFU-STEP 20-2007, side 30).

Det er i det hele tatt vanskelig å få øye på hva utvalget mener skal gjøres konkret, både for å bedre rekrutteringen og for å klargjøre karriereveier.

Utdanning
Når det gjelder selve forskningen og den faglige utviklingen er rapporten åpenbart ikke i takt med situasjonen på HF. Ved HF er forskningen hovedsaklig individuell, og den primære faglige tilknytningen for stipendiatene er veiledere og til dels forskerskoler. Denne virkeligheten må nødvendigvis gjenspeiles i den foreslåtte håndbok for forskerutdanning.

Rapporten legger også opp til en styrking av kurstilbudet på PhD-nivå. Dette er i utgangspunktet bra. Det er imidlertid viktig å slå fast her trengs det kurs som er utviklet av fagmiljøene. Dette betyr igjen at fakultetet og instituttene vil måtte gå inn med betydelige ressurser. For å ta et nærliggende eksempel: Det er ikke mulig å la psykologer eller sosiologer ta seg av opplæringstilbudet i statistikk og kvantitative metoder for stipendiatene ved HF. Til det henger data og metode for tett sammen.

For øvrig er det oppsiktsvekkende at avsnittet om overførbare ferdigheter og verktøykurs ikke nevner opplæring i programvare. Det er vanskelig å se for seg hvordan UiB kan framstå som et universitet i toppklasse med dagens tilbud på dette området, og i en sammenligning med for eksempel NTNU kommer UiB ikke godt ut. Jeg vil nesten gå så langt som å si at tilbudet ved UiB er pinlig.

En oppgradering av kurs- og opplæringstilbudet på PhD nivå er viktig: En NIFU-STEP rapport (35-2007, bl.a. sidene 54 og 62) viser at kandidatene fra humaniora er minst fornøyde med kursdelen av doktorutdanningen. Men handlingsplanen går ikke inn på hvem som har ansvaret for å følge opp at dette blir gjennomført i praksis, eller hvor ressursene skal komme fra.  Det er reell grunn til å frykte at den administrative modellen med økt delegering til institutter og flere nivå vil føre til en ansvarspulverisering. En slik oppgradering av kurstilbudet vil også kreve betydelige ressurser. I rapporten legges det opp til at stipendiater skal kunne ta opp til 10 studiepoeng med kurs på 200-nivå. Det er imidlertid neppe mulig å spare midler på denne måten ved HF, selv om dette kanskje er relevant ved andre fakulteter.

PhD-utdanningen i et bredere perspektiv
Selv om rapporten peker på en del gode tiltak som utvalget skal ha ros for, for eksempel styrking av veiledning, bedring av kurstilbud, bedre informasjonsrutiner, administrativ støtte osv., så er det vanskelig å se at den dokumenterer et behov for grunnleggende forandring fra et faglig synspunkt. Det er heller ikke åpenbart at det finnes ressurser til å gjennomføre noen av de mer ambisiøse forslagene som legges fram. Det virker derfor som om en justering av planen er på sin plass, med følgende faktorer i minne:

  1. Fagtradisjoner ved det enkelte fakultet.
  2. Ressurssituasjonen ved det enkelte fakultet.
  3. Og kanskje viktigst av alt: Hva man ønsker at stipendiatene skal oppnå med doktorutdanningen.

Som sagt er handlingsplanen preget av et institusjonsperspektiv hvor det overordnede målet framstår som den planmessige oppfyllelsen av nærmest Sovjet-lignende produksjonskvoter. Dette er kanskje en nødvendig del av budsjetthverdagen ved norske universiteter i dag, men det er ikke gitt at dette perspektivet bør dominere en handlingsplan for PhD-utdanning. Produksjonsmetaforen kan ikke dekke over at PhD-utdanningen i realiteten ikke dreier seg om produksjon, men om opplæring av forskere.

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed