Minneord for professor Øyvind Bjørnson

Publisert:5. desember 2007Oppdatert:2. oktober 2013, 10:03

Vår nære venn og kollega, professor Øyvind Bjørnson, døde plutselig mandag morgen, 57 år gammel.

Øyvind begynte sitt arbeidsliv som journalist i Haugesunds Avis, men det var sosialhistorisk forskning som ble hans livsoppgave. Først som student og oppdragsforsker, så fra 1993 som ansatt ved Historisk institutt, som nå er en del av Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap.

Øyvind var en nyskapende forsker som etterlater seg et inspirerende livsverk. Han har satt markante spor etter seg innenfor arbeidslivets historie og levert vesentlige bidrag til forståelse av velferdsstaten og sosialdemokratiet. Han skapte skole med sine analyser av arbeidsforhold i ulike yrker og hva de fikk å si for arbeiderbevegelsens utvikling. I hovedoppgaven undersøkte han bakgrunnen for framveksten av Fagopposisjonen i Trondheim i årene fram til første verdenskrig. Så fulgte studier av arbeidet i gruveindustrien, der han med utgangspunkt i Stordø Kisgruber viste sammenhengene mellom ledelse, lønnssystemer, arbeidsoppgaver og holdninger blant de ansatte. Han spilte i denne tiden en viktig rolle i det flerfaglige arbeidslivsforskningsmiljøet i Bergen (AHS). Seinere fullførte han banebrytende arbeider om flere av arbeidslivets og velferdsstatens sentrale institusjoner: Arbeidstilsynet, forhandlingssystemet og trygdesystemet, det siste sammen med sin livsledsager, professor Inger Elisabeth Haavet.

Selv mente han at hans bind av Arbeiderbevegelsens historie kanskje var hans viktigste verk. Her sammenfattet han sin historieforståelse i en bred framstilling av arbeiderne, arbeidet og arbeidslivet i Norge i de første tiårene av 1900-tallet. Dette var de dramatiske årene da institusjonene i arbeidslivet ble utformet. Øyvind ga oss bakgrunnen for denne samfunnsbyggingen, ikke bare gjennom organisering og arbeidskamper, men ved å løfte fram ulike lag av det arbeidende folket i et mangfoldig spekter av bransjer og yrker. Han ga oss en forståelse for hvordan mobiliseringen for bedre kår hadde sine forutsetninger i de ulike grupper som bar den fram.

Hans utpregede stilistiske evner gjorde ham i stand til å formulere nye historiefaglige innsikter i form av presise og fortettede fortellinger som ga ham en engasjert leserkrets både blant fagfeller og andre historieinteresserte. Det faglige ambisjonsnivået hans kom til fulle fram i det siste store arbeidet han rakk å fullføre. Boka om Haugesund fra 1914 til 1950 skulle bli en framstilling av verdenshistorien sett fra fødebyen hans. Med sin sedvanlige teft for utsagnskraftige kilder innfridde han sine egne høye ambisjoner. Gjennom uttrykksfulle skildringer av hvordan haugesundere av alle samfunnslag levde sine liv, viste han hvordan de lokale historiene var vevd inn i de store samfunnsendrende prosessene som preget denne perioden.

Øyvind var et arbeidsjern og la ned en formidabel arbeidsinnsats på instituttet som foreleser og i en lang rekke utvalg og komiteer. Hans største bidrag som universitetsansatt, ved siden av sin egen forskning, var likevel utvilsomt hans innsats og engasjement som veileder for studentene og som faglig inspirator for kollegene. Øyvind var en svært dyktig og meget populær veileder. Han var en kritisk kommentator, men hans inkluderende og ikke-autoritære væremåte la et viktig grunnlag for utvikling av både selvtillit og selvstendighet hos studentene. Han veiledet innenfor et bredt spekter av emner innenfor både norsk og internasjonal moderne historie, og viste en usedvanlig åpenhet for nye ideer og perspektiver. Øyvind var en uvurderlig støttespiller og mentor for mange yngre historikere ved Historisk institutt og Rokkansenteret, blant annet gjennom etableringen av et løpende manusseminar som utviklet seg til å bli en fruktbar arena for engasjert diskusjon av både empiriske, teoretiske og formidlingsmessige sider ved historieskrivingen.

Øyvind var en beskjeden mann, som ikke likte å framheve seg selv. Vi som lærte ham å kjenne opplevde en fascinerende kombinasjon av faglige autoritet og menneskelig raushet. Han utfordret oss, både med skarpskodde argumenter og underfundige kommentarer, og faglige diskusjoner kunne ofte gå over i samtaler om fotball eller privatlivets viderverdigheter. Humoren hans var da også av godt vestlandsk merke; full av brodd og samtidig avvæpnende.

De siste årene slet han med sviktende helse, men vi hadde trodd at vi fortsatt i mange år skulle få gleden av å ha ham som vår inspirerende venn og kollega.

 

Av venner og kolleger ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap

 

 

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed