I snakkehjørnet: Gunnar Danbolt

Publisert:15. november 2007Oppdatert:16. november 2007, 08:20

Professor Gunnar Danbolt er utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats som kunstformidler.

I følge Kongehuset har Ordensrådet lagt særlig vekt på Danbolts “innsats som formidler på høyt nivå av norsk og europeisk kunsthistorie og billedkunst”. Det vises også til at Danbolt ved popularisering gjennom media, radio og fjernsyn, har formidlet sitt fag og gjort “kunsthistorien tilgjengelig for allmennheten”. Siden utnevnelsen ble offentliggjort, har Danbolt vært på farten, først i New York, så til Trondheim med omvisning i Nidarosdomen og deretter til Ålesund. På høyden fikk kontakt med med professoren et sted midt imellom.

Hva synes du om å bli utnevnt til Ridder?

–  Det var veldig overraskende,  jeg vet ikke riktig hva jeg skal si. Men det er jo svært hyggelig at noen har tenkt på meg og fremmet forslaget.

– I begrunnelsen for utnevnelsen blir det blant annet pekt på din rolle som folkeopplyser gjennom media. Hvordan begynte din mediekarriere, og hva ønsker du å oppnå gjennom å bidra i program som for eksempel Kunstreisen på P2.

–  Jeg har reist mye rundt og holdt foredrag, og på ett av disse var det en fra NRK tilstede. Jeg ble så spurt om å bidra i et par radioprogrammer, siden også på fjernsyn. Det var ikke noe jeg planla å starte med, men jeg liker det svært godt. Jeg får reist og sett mye, noe som selvsagt er svært viktig for en kunsthistoriker. Det er også kjekt å kunne bidra til at andre blir mer bevisste på hva de ser på, og kanskje til og med ser nye ting. Det er morsomt om man kan få folk til å forandre reisevanene litt. En gang jeg hadde omvisning for en gruppe i Renoirs hus i  Cagnes for eksempel, dukket det plutselig opp et norsk par som hadde reist dit bare fordi de hadde hørt meg snakke om det på radio.

– Hvordan ble du selv interessert i kunst?

– Jeg hadde studert latin og gresk og trengte et siste fag. Jeg hadde egentlig tenkt å bli klassisk filolog, men så ble det ble kunsthistorie. Da hadde jeg et studieopphold i Roma, og der er er det nesten umulig å ikke bli interessert i kunst.

– Så du var ikke så interessert i kunst før du begynte på faget?

– Vel, jeg har jo alltid vært opptatt av litteratur, musikk og teater, men interessen for billedkunst kom mer med kunnskapen. Kunst er også historiske objekter, de kommer med en bestemt tid og ideer. Det er den visuelle kulturhistorie som jeg synes er mest spennende.

– Hva er du mest stolt over i din karriere?

– Jeg hører ikke til de mennesker som er så stolte, og jo eldre man blir jo mindre stolt blir man. Jeg er veldig glad for alt jeg har fått gjøre og oppleve, men ikke spesielt stolt over noe jeg har oppnådd. Jeg tror man blir mer kritisk med årene.

– Du har vært spesielt opptatt av modernismen og middelalderen. Hvorfor? Ser du noen likheter mellom disse periodene i kunsten?

– Jeg begynte med middelalderen. Den gang hadde de et helt annet syn på bilder og deres funksjon enn i modernismen, og jeg liker å studere de sammenhenger som kunsten inngår i. Middelalderkunsten var mer handlingsorientert. Slik sett kan man til tross for store forskjeller, også se broer til den senere tids kunst. Samtidskunsten har óg med tanker og handling å gjøre. Jeg har allltid hevdet at man må kjenne den nye kunsten for å ha et perspektiv på fortiden. I modernismen, hvor kunstens autonome status ble vektlagt, trakk også kunstnerne selv parallelller til middeladerens kunst, men da stilmessig. De var opptatt av flaten og bruken av flere perspektiv.

– Har du et favorittverk? Kan du si litt om hvorfor?

– Nei, jeg har ingen spesielle favoritter, det vil si at jeg har mange - og de skifter hele tiden.

– Du er kjent som en fantastisk kunnskapsrik og engasjert omviser i de mest kjente kunstbyene. Hvilken by liker du selv best?

– Mange ville nok trodd at det var Roma, men der kan du si jeg er en utro tjener. Jeg velger nemlig New York. Byen er så uendelig innholdsrik, der er så mye å se. Ellers er jo München veldig spennende. Der har jeg nettopp hatt et lenger forskningsopphold og likte meg svært godt. 

– Er det noe innenfor kunstsfæren som provoserer deg?

– Det kunne jeg ønske det var! Nei, provokasjon kommer ofte med en viss form for uvitenhet. Kunsten bryter grenser, og jeg kan vel kanskje si at jeg kan bli litt provosert over kunst som jeg finner likegyldig og uinteressant. Men dette endrer seg også over tid. Plutselig en dag åpner verket seg. Slik var det for eksempel med Kaare Espolin Johnssons bilder. Jeg har tidligere syntes at bildene hans var så alminnelige og kjedelige, så da jeg jeg ble bedt om å snakke om kunsten ombord på hurtigruteskipet Trollfjord og oppdaget at et helt rom var viet hans kunst, tenkte jeg først “Åh nei, her og!”. Etter at jeg var nødt til å sette meg inn i det, så jeg imidlertid bildene på nytt og nye kvaliteter kom frem.

– Du har nettopp fullført et arbeid om billedkunstneren Zdenka Rusova som du har holdt på med i 20 år. Et resultat av arbeidet er boken “Jeg former altså er jeg”. Hva er det som fascinerer deg mest med henne?

– Ja, det er virkelig mye! Hun er fra en helt annen kultur, flyktet fra det kommunistiske Tsjekkoslovakia. Mens hun bodde der klarte hun likevel å utvikle sider av seg selv som man ikke skulle trodd var mulig, under det regimet. Jeg har vært spesielt opptatt av det feministiske perspektivet i de tidlige bildene hennes på 60-tallet. Her er det kvinner som oppløser seg litt etter litt. Rusova tenkte selvsagt ikke på at de var feministiske da hun laget dem, men hun ser det selv i dag. Boken om hennes kunst er blitt på 500 sider!

– Hva er dine nye prosjekt?

– Jeg har flere, men det som opptar meg mest nå, er et større prosjekt om middelalderen som vi har på Seksjon for kunsthistorie. Her skal jeg ta for meg overgangen fra middelalder og renessanse, med et spesielt blikk på fortellermåte og endringer i funksjon.

 

 

 

 

 

 

 

 

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed