ALICE i eventyrland

Publisert:1. juni 2007Oppdatert:2. oktober 2013, 10:03

ALICE- detektoren ved CERN kan gi forskere svar på et av livets store spørsmål: Hvorfor er mennesker til? Gaute Øvrebekk fra UiB er en del av det internasjonale prosjektet som vil gjenskape Big Bang, og utforske materien mennesket og hele universet er bygget opp av.

Vi befinner oss under jorden, helt på grensen mellom Sveits og Frankrike. Det er stor pågang fra media ved CERN, og vår gruppe må vente på tur for å få se detektoren som ligger vel 50 meter under jordoverflaten. Ansiktsuttrykkene til journalistene som allerede har vært der tyder likevel på at det er verd ventetiden.

CERN- området er som et eventyrland. Forskningen det jobbes med er nesten ubegripelig for vanlige folk, området er verken under sveitsisk eller fransk lovgiving, og med 6500 involverte forskere er det som en liten by å regne. Blant annet er det flere hoteller inne på området, og utenfor er det egne ”bydeler” der forskerne bor.

Et eget samfunn
Øvrebekk står foran en modell av ALICE- detektoren (A large Ion Collider Experiment), en av fire partikkeldetektorer som ligger i den 27 kilometer lange partikkelakseleratoren Large Hadron Collider (LHC). Detektoren minner om en Petter Smart- oppfinnelse med mange ulike farger på de forskjellige maskindelene, kompliserte betegnelser, og den har til hensikt å gi svar på livets store spørsmål.

– Vi er ennå i byggingsfasen, men allerede i starten av 2008 vil forsøkene forhåpentligvis kunne starte, sier doktorgradsstipendiaten ved Institutt for fysikk og teknologi. Han tilbringer rundt en uke hver måned ved forskningssenteret.  

Et uunngåelig spørsmål melder seg mens vi venter på heisen: Hvordan er det egentlig mulig å finne svar på hvorfor vi mennesker er til ved hjelp av en tunnel og noen detektorer?

Enorme krefter
Ved å sende strømmer av blykjerner i hver sin retning i LHC vil partiklene oppnå nær lysets hastighet, og kollisjonene mellom disse vil i teorien føre til at de får en svært høy temperatur, flere tusen ganger høyere enn i solens midtpunkt. Denne energien gjør at kjernene danner en ny kjernematerie, slik det er antatt å ha vært like etter Big Bang.

Forskere vet i dag kun hva fire prosent av universet består av, og håpet er at eksperimentene skal gi dem flere svar på dette området.

– Protoner og nøytroner består av kvarker, som er de mest elementære byggesteinene i naturen. I disse kjernepartiklene er kvarker bundet sammen av andre partikler som kalles gluoner. Båndene mellom gluonene er sterke, og det er veldig vanskelig å skille dem fra hverandre. Ved kollisjonene vil kvarkene og gluonene likevel kunne frigjøres for et kort øyeblikk, og ut av dem kommer da flere tusen partikler som kan fortelle oss noe om egenskapen til den nye materien som dannes. ALICE er konstruert for å måle resultatene av disse kollisjonene, sier Øvrebekk.   

Verdens største eksperiment
Synet som møter oss er overveldende. ALICE- detektoren er enorm, og det er vanskelig å forstå hvordan noe så stort kan måle noe så lite. Det gnistrer fra sveising, og en rekke arbeidere kobler sammen ledninger mens de diskuterer på ulike språk. Det er en fascinerende tanke at 1000 mennesker jobber sammen for å gjøre den 16 meter høye og 26 meter brede detektoren klar til bruk. Enorme mengder ledninger ligger rundt detektoren, og at alt dette til slutt skal bli en fungerende del av verdens største eksperiment er imponerende. 

– Partiklene i LHC blir ledet gjennom tynne rør som er tømt for luft og holder en temperatur på minus 271 grader, faktisk enda kaldere enn i verdensrommet. Dette må til for å at partiklene skal komme opp i 99.9998 prosent av lysets hastighet. I tillegg er det en akselerator i LHC som gir fart til partiklene slik at de etter rundt 20 minutter kan oppnå den høye hastigheten, forklarer Øvrebekk mens vi ser opp mot detektoren.

Enorme datamengder
En av de største utfordringene med prosjektet er hva man skal gjøre med alt datamaterialet som kommer fra forsøkene, og dette er noe forskerne ved CERN allerede er gått i gang med å finne løsningen på. Det var for øvrig forskere ved CERN som i sin tid utviklet world wide web.

LHC- eksperimentet vil i løpet av ett år generere data tilsvarende en 20 km høy stabel med cd-er. Dette gjør at måten man lagrer data på må endres, og derfor er Grid utviklet. Ideen er at man fordeler lagringskapasiteten over flere sentre rundt i verden. Dette er i god tro om at forskning skal være tilgjengelig for alle gjennom open access. På disse sentrene vil der også være stor regnekraft tilgjengelig. Etterbehandlingene av dataene som er innhentet vil kreve mye datakraft, og derfor vil Grid fungere som en verdensomspennende samling av maskiner der en kan fordele jobber og ha stor lagringskapasitet. Det er som en supercomputer, sier han.  

– Givende arbeid
Vi har kommet oss opp til overflaten igjen, og nyter solen ved en av de mange kafeene på CERN- området. Språkene, hudfargene og klærne er mangfoldige, noe som ikke er overraskende med tanke på at det er mer enn 80 land representert ved CERN.

Øvrebekk føler han er privilegert som får lov til å forske der, og mener det er miljøet som gjør arbeidet spesielt givende.

– Når vi er her er det for å jobbe, men det er ikke vanskelig å motivere seg når alle har samme formål med oppholdet. Det er i tillegg fascinerende å være på et sted der forskningen er verdensledende og involverer mange tusen forskere. Forutsetningene ligger i alle fall til grunn for å finne ut av de store spørsmålene i livet, sier Øvrebekk.

 

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed