Darwin: Misforstått helt?

Publisert:9. februar 2007Oppdatert:2. oktober 2013, 09:26

Darwin har betydd enormt for utviklingen av moderne biologi. Han har også dannet bakteppe for noen misforståelser. Filosof Lars Fr. Svendsen vil bruke foredraget sitt på selveste Darwindagen til å gå løs på en av disse.

Genetisk determinisme, kalles det, og grovt forenklet lyder det slik: La oss anta at gener er eneste opphav til alle de forskjellige egenskapene levende organismer har. Om du vil forklare hvorfor du har den øyenfargen du har, eller ganglaget ditt, eller holdningen din til skattesnusk, ligger svaret i genene. Dette har fått enkelte til å hevde at spørsmål om mennesker har fri vilje, egentlig faller på sin egen urimelighet. Hva du vil, må jo da være diktert av genene dine?

– En slik holdning ville i alle fall ikke Darwin gått god for, hevder førsteamanuensis ved Filosofisk institutt, Lars Fr. Svendsen. Han viser til hva Darwin selv skrev, i «The Descent of Man»:

«A moral being is one who is capable of reflecting on his past actions and their motives- of approving of some and disapproving of others; and the fact that man is the one being who certainly deserves this designation, is the greatest of all distinctions between him and the lower animals.»

Det mer eller mindre vitenskapelige fundamentet for genetisk determinisme ligger heller til nyere genetisk forskning – men egentlig bygger det også på en fundamental misforståelse, i følge Svendsen. Ikke nødvendigvis av forskningen, men av måten den fremstilles på.

«Nå har de funnet genet for ditt og datt»
– Det er vel knapt noen vitenskapelig gren som har produsert så mye spennende resultater de siste femti årene som biologien. Men det som er så irriterende, er at når denne vitenskapen skal formidles videre, har det en tendens til å skje på en nokså dum måte. Vi presenteres for ekstremt reduksjonistiske fremstillingsmåter, som oppsummeres i alle disse «nå har de funnet genet for ditt og datt»-uttalelsene, sier Svendsen.

Han understreker at han ikke er mot forenkling som et verktøy til å forstå såpass komplekse systemer som man har i biologien.

– Men du må ikke forveksle det med virkeligheten. Og i alle fall ikke opphøye ett av mange perspektiv til Den hele og fulle fortellingen om virkeligheten. Da sier jeg at biologi går over fra å være helt grei vitenskap, til en metafysisk størrelse: Biologisme, sier Svendsen.

Problemet med Den eneste forklaringen
– Darwin var jo blant de mest sentrale i å løsrive biologi fra en deterministisk, religiøs forestillingsverden. Er det litt paradoksalt at arven fra ham har ført enkelte tilbake til determinismen?

– Jo, det blir nesten en slags preformasjonisme. Ikke som Aristoteles’, som så for seg et ferdig miniatyrmenneske i hver sædcelle, men vi ser gjerne for oss genene som en komplett arbeidstegning som ligger klar. Mye forskning er jo en søken etter årsaker til hvorfor vi er som vi er. Da søker man de dype, endelige årsakene, og det er sikkert legitimt. Problemet oppstår når enkelte forskere kommer opp med dypereliggende forklaringer som opphøyes til Den eneste. Da overser man de nære, årsakene til handlingene våre. I en del evolusjonspsykologi, og liknende, får man en slags bortforklaring av de mer nærliggende motivene – fordi dette egentlig handler om noe helt annet, sier Svendsen.

Selv er han pluralist, og foretrekker å hente svar fra begge nivåene – både det nærliggende og det bakenforliggende:

– Mennesket er såpass rikt, rotete og mangefasettert at det ville vært utrolig rart om det fantes én teori som kunne ivareta alt det mangfoldet.

Genetisk forskning mot genetisk determinisme
Uansett, hevder Svendsen, er det sannsynligvis ikke vitenskapelig dekning for genetisk determinisme. Det har nemlig genetisk forskning vist etter hvert nokså ettertrykkelig. Craig Venter, hovedmannen bak prosjektet som sto bak kartleggingen av det menneskelige genomet, har selv hevdet at det rett og slett er for få gener i det menneskelige genomet til å støtte et slikt syn.

– Og det samme synet lå i bunnen av det prosjektet. De senere årene har fokuset endret seg fra de genetiske kodene til genregulering. Da må du se på hele organismen som en helhet – og da er ikke genetisk determinisme et like stort problem, sier Svendsen. Som har tenkt å bruke de neste 2-3 årene på å konsentrere seg om problemet som da gjenstår: Fri vilje.

– Det er masse problemer med å formulere en brukbar teori om det. Men jeg tror i alle fall ikke nyere genetikk – nøkternt forstått – skaper noen nevneverdige problemer der, hevder Svendsen.

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed